Stram og velkomponert Vildanden

Eirik Stubøs versjon av Vildanden er i både stram og enkel – den rake motsetningen til Sebastian Hartmanns fascinerende John Gabriel Borkman, og dermed et eklatant bevis på at det ikke finnes én, og bare en, måte å lage godt teater på. For mens Sebastian Hartmann ikke nekter seg noen barokke innfall i sin Ibsen-tolkning, går Erik Stubø den motsatte vei, han skjærer i Ibsens tekst, demper de sceniske effektene, og legger seg på en nærmest minimalistiske regilinje.

Minimalistisk

Det minimalistiske understrekes av Kari Gravklevs strenge scenografi: Akkurat som i fjorårets Vinterforvaring spiller hun her på romfølelsen i Amfiscenens langstrakte, rektangulære scene. Bortsett fra noen stoler, en stige og ett bord som skuespillerne flytter fram og tilbake etter handlingens behov, er scenen naken, de brune veggene og det grå gulvet gir en sterk følelse av stilisert småborgerlig 1950-tall, men det skiftende lyset i taket bak den forholdsvis lave bakveggen, overbevisende antyder loftet med kaniner, høns og villand. Dette er et effektivt scenografisk grep som på en og samme tid bringer loftet nærmere og gjør det vanskeligere tilgjengelig. Eirik Stubø har gått radikalt til verks overfor teksten. Han skal selv en gang ha uttalt at Ibsen ifølge ham overtydeliggjør sine personer. Enig i påstanden eller ikke, det er et faktum at denne slankede versjonen av Vildanden får fram historien på en forbilledlig måte. Resolutt har Eirik Stubø også sløyfet den fra Ibsens hånd ganske klønete replikkvekslingen etter at doktor Relling har konstatert at Hedvig er død. Her slutter Vildanden brått og sterkt. Det er en stor forbedring.

Ingen energisk fanatiker

Mitt første inntrykk da jeg forlot Amfiscenen etter premieren fredag kveld, var at oppsetningen nesten var helt vellykket. Men det var noe som skurret: Gregers Werle var underlig veik og konturløs, helt blottet for den energiske fanatismen som jeg er vant til å forbinde med skikkelsen. Jeg syntes først at dette svekket forestillingen. Etter hvert som jeg reflekterte over regigrepet, forkeom det meg interessant, fornyende og riktig. Fremdeles synes jeg nok at Eindride Eidsvolds Gregers Werle ikke helt holdt mål, men ikke lenger på grunn av regissørens og skuespillerens forståelse av karakteren. Heller fordi Eindride Eidsvold på premieren manglet det jeg i mangel av et bedre ord vil betegne som innlevelsen i karakteren han fremstiller. Eirik Stubø har valgt Gard B. og Eindride Eidsvold, to brødre, til å spille Hjalmar Ekdal og Gregers Werle. Dermed understreker han at de to mennene på mange måter er som et slags speilbilde av hverandre: Begge er de fanget i sin livsløgn, for Gregers Werles overbevisning om at hans oppgave i livet er å bringe sannheten til menneskene, er et like stort selvbedrag som Hjalmars patetiske tro på sin fremtidige store oppfinnelse. Denne tolkningen er det absolutt dekning for i Ibsens tekst, og det er heller ingenting i teksten som taler imot at Gregers Werle heller enn en energisk fanatiker, er en nevrotisk og ulykkelig mann, på en og samme tid dypt usikker på seg selv og selvrettferdig, selvopptatt og full av selvmedlidenhet. Det er faktisk en interessant og fullt ut konsistent lesning av Gregers’ replikker.

Livsløgnen

Gard B. Eidsvolds Hjalmar Ekdal er også han temmelig veik og konturløs. Selv om Eirik Stubø har befridd ham for en del av de mest selvutleverende replikkene Ibsen legger ham i munnen — som for eksempel når han forklarer Gregers at Gina ikke ”aldeles er uten all dannelse. Livet oppdrar vet du. Den daglige omgang med meg…”, er han fremdeles først og fremst en oppblåst og selvhøytidelig skikkelse. Gard B. Eidsvold avleverer hans replikker med den rette komiske patos, likevel kanskje uten helt å gå i dybden av mannen. Livsløgnen er i det hele tatt ett dominerende motiv i oppsetningen, og Stubø mer enn antyder at dr. Relling, som så ofte oppfattes som Ibsens talerør, også er en selvbedrager som bruker kandidat Molvig og familien Ekdal til å gi mening til sitt forhutlede og forspilte liv.

Et ungt ensemble

Jeg har allerede nevnt Eindride og Gard B. Eidsvold som Gregers og Hjalmar. De er yngre enn de vanligvis fremstilles, det er faktisk alle skuespillerne i stykket, igjen helt i tråd med Ibsens tekst. Bjørn Skagestad har autoritet som grosserer Werle, den mektige kapitalisten som på forskjellige måter har spilt – og fremdeles spiller — en avgjørende rolle i livet til alle personene. Han har også sjarm, og det er for en gangs skyld ikke vanskelig å tro på at han og fru Sørby (en frisk og forstandig Petronella Barker) skal inngå det eneste forholdet i stykket som er tuftet på åpenhet og oppriktighet. Kai Remlov er glimrende som gamle Ekdal, og i denne oppsetningen er han et svært nærværende medlem av familien Ekdal. Kim Haugen er en jovial og lystig, men også temmelig overfladisk dr. Relling, mens Anders T. Andersen skaper en skremmende komisk skikkelse av den alkoholiserte kandidat Molvig i skjelvende bakrus. Laila Goody er en sterk og jordnær Gina, som bare har en tanke i hodet når krisen rammer familien: Hun setter all sin kløkt inn på å redde ekteskapet ved alle midler, og har ingen forståelse for at Hedvigs verden styrter sammen når Hjalmar avviser henne. Derfor er hun heller ikke i stand til å gi Hedvig den omsorg hun så sårt trenger.

Barnet som offer

For Gina – som for så mange andre mødre – er tenåringen Hedvig fremdeles et barn, ikke en 14-årig jente på terskelen til å bli voksen. Birgitte Larsens Hedvig har den gjennomsiktighet som skal kjennetegne Hedvig. Med sine 14 år befinner hun seg i den flytende grensen mellom barn og voksen, men selv om Ibsen lar Gregers utøve en usunn fascinasjon på henne, synes jeg nok Stubø går litt langt når han nærmest lar Hedvig bli erotisk tiltrukket av Gregers. Slik virker iallfall scenen der hun står bak stolen der Gregers sitter, og kjærtegner nakken hans mens hun ser spent og hengivent på ham. Men det viktigste er at Vildanden i Eirik Stubøs regi er blitt en stram, effektiv og konsekvent forestilling. Ved resolutt å skjære teksten inntil beinet legger han større vekt enn det ofte gjøres på det som er stykkets dessverre evig aktuelle kjerne: Hvordan barn blir uskyldige ofre for de voksnes egoisme og uforstand. På premieren satt den kanskje ikke helt som den skulle, blant annet var det iblant noe i veien med rytmen. Men jeg har stor tro på at den snart vil finne sin form.