Sprellevende teaterkunst

Rogaland Teaters nye sjef, Hanne Tømta, er ikke skvetten når hun som sin åpningsforestilling velger å presentere en ny dramatisering av Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita. ===En fantastisk fortelling=== Bulgakovs fantastiske roman er fortellingen om hva som skjer når Satan, under navnet Herr Woland, slår seg ned i Moskva, og skaper det totale kaos i byen. Parallelt følger vi fortellingen om de skjebnesvangre konsekvensene av møtet mellom Pontius Pilatus og fangen Jeshua – slik det beskrives i romanen inni romanen, boken Mesteren holder på å skrive, og som han ender med å brenne opp. Mesteren og Margarita er regnet som en av det forrige århundres store romaner, og selv om den ikke er så godt kjent i Norge, har den også her fått kultstatus hos mange av de som har lest den: Aslak Sira Myhre sier for eksempel i programmet at han ”uten omsvøp mener det er verdens beste bok”. For de fleste vil nok sceneversjonen av Mesteren og Margarita være det første møtet med Bulgakovs underlige og fantastiske univers, og bedre innføring tror jeg man skal lete lenge etter. Jeg har lest romanen – faktisk hele to ganger – uten noensinne å bli helt fortrolig med den, men forestillingen ga meg lyst til å lese den igjen: Rogaland Teaters versjon gir en ny og spennende inngang til teksten. ===Yngve Sundvors versjon=== Det finnes flere dramatiseringer av romanen: Yngve Sundvor har valgt å lage sin selvstendige versjon, dette er med andre ord en forestilling han tar det fulle og hele ansvaret for. Han er trofast overfor bokas ytre handling som han følger ganske nøye – fra åpningsscenen der Djevelen dukker opp for første gang, helt til slutten der Bulgakov storslagent bryter med enhver tenkelig realisme, og lar Mesteren, med god hjelp fra Djevelen, gi Pontius Pilatus den sjelefred han har savnet i 2000 år. Men, og det er nok et riktig valg, Yngve Sundvor ser bort fra bokas kraftige satiriske kritikk av sovjetstyret: den førte til at romanen først kunne offentligjøres i Russland i 1967, 17 år etter forfatterens død, og til og med da i en amputert versjon. Den første usensurerte utgaven kom i 1973. I stedet for å prøve å gjøre tilskueren delaktig i Bulgakovs samfunnssatire, vektlegger Yngve Sundvor – både visuelt og i spillestilen – de surrealistiske sidene ved skildringene. ===Lar seg ikke gjenfortelle=== Selve historien i Mesteren og Margarita er umulig å gjenfortelle – til det er den både for komplisert og for fantastisk. Første delen av boken – og av sceneversjonen – handler om det totale kaoset som Herr Woland/Djevelen (Even Stormoen) sammen med sine gode hjelpere, vampyrkvinnen Hella (Marit Sandsmark), den lumske og feite katten Behemoth (Niklas Gundersen) og den både brutale og oppfinnsomme Korovjev (Anders Dale), skaper i Moskva. Det er bolignød i Moskva, men Herr Woland trenger en leilighet – vips ekspederes en teatersjef – til varme Jalta i romanen, til iskalde Svalbard i sceneversjonen, og Woland har fått seg et sted å bo. Når Djevelen opptrer som tryllekunstner på varietéteater skjer de underligste ting, kvinnene blant publikum blir iført de lekreste kreasjoner, men står plutselig i Evas drakt når forestillingen er over. Dette trickset prøvde ikke Yngve Sundvor seg på – her strekker antakelig teatermagiens evner ikke helt helt til – men akkurat slik det gjorde i Moskva, regnet det penger over oss der vi satt benket i amfi på scenen til Rogaland Teater. Da vi kom inn etter pause, var pengene borte – en opplevelse Moskvas publikum hadde hatt før oss. ===I slekt med Konrad Sejer?=== Bulgakovs rikholdige, nærmest overdådige persongalleri er naturlig nok forenklet. Likevel opptrer det en person jeg ikke kjente igjen fra romanen, og det er politi-førstebetjent Sejerovitsj (Bjørn Sundquist). Han har ingen betydning for handlingen, utveksler knapt en replikk med noen av de øvrige personene, men søker stadig forvirret i kjempemesssige byråkratiske arkivskuffer, samtidig som han her også er en blek etterligning av oldtidens Pontius Pilatus. Jeg har ikke sjekket mot teksten, men jeg mistenker umiddelbart Yngve Sundvor for å ha diktet opp denne støvfrakk-kledte prototypen på den litterære detektiv, og det ville ikke forbause meg om han med sin Sejerovskij hadde hatt vår hjemlige Konrad Sejer i tankene – han også spilt av Bjørn Sundquist, for eksempel i filmen med den ytterst treffende tittelen Djevelen holder lyset. Hvis jeg har rett i min antakelse, er det et frekt og morsomt à propos som er helt i Bulgakovs ånd: Mange av personene i Mesteren og Margarita har hatt levende modell. ===Sprelsk og fandenivoldsk=== Mesteren og Margarita er blitt en sprelsk og fandenivoldsk oppsetning som holder et så djevelsk tempo at det av og til blir litt vanskelig å henge med i svingene. Iallfall dersom man vil bruke sin nøkterne fornuft til å følge historiens utvikling. Det tror jeg ikke man bør gjøre – man bør heller sette seg godt til rette i stolen, og la seg føre inn i et univers der menneskene forgjeves strever med å sette seg opp mot Djevelen. Når stakkars Ivan prøver å gjenfortelle hendelsene som førte til at en trikk halshugget hans venn Berlioz, havner han ganske fort på psykiatrisk avdeling. I blant går det over stokk og stein, og like før pause var jeg nærmest tummelumsk av inntrykk. Men på scenen som i romanen samler trådene seg til en langt mer enhetlig fortelling i annen del. Her er det Margarita og Mesteren som står i sentrum, og deres kjærlighet som Margarita opplever som så sterk og enestående at hun uten å nøle inngår en pakt med Djevelen for å få se sin elskede igjen. ===Teatraliteten satt i system=== Yngve Sundvor og Arne Nøst har opplagt hatt stor moro av å la publikum oppleve denne voldsomt teatralske beretningen fra scenen, i stedet for fra salongen. Kulissene senkes ned fra taket, og står brått som en vegg mellom oss og det som skjer på scenen, vi opplever hva teatret vanligvis gjør for å skape illusjonen av en person som løper, og når Margarita i annen del setter ut på sin fantastiske flytur over Moskva, er ”snorene” – den voldsomme maskinen som skaper selve effekten – helt tydelig: Dette er teatralitet i ytterste potens – antakelig enda mer enn jeg fikk oppleve på premieren hvor inntrykkene ble så mange. Og jeg skulle gjerne sett forestillingen en gang til nettopp for fullt ut å verdsette denne siden av den. ===Surrealistisk og visuell=== Mesteren og Margarita er en overdådig visuell forestilling – ikke minst satte jeg pris på de surrealistiske bildene som er som tatt ut av 1920-årenes billedkunst – med den fantastiske scenen der John F. Brungot i nøktern kontordress blir bedt opp til dans av den hodeløse teaterdirektøren som høydepunkt. I god postmoderne stil bryter Yngve Sundvor stadig med Bulgakovs Moskva i slutten av 1920-årene: Avisen som leses på scenen er The Times, og uventet synges gamle amerikanske svisker som kommentarer til handlingen. Den store gyldne månen under taket i salongen der vi i en sterk scene også ser den korsfestede Jeshua, gjør det klart at påskeuken er rammen om begivenheten. Med enkle, men effektive sceniske midler gjenskaper Arne Nøst så ulike steder som terrassen i palasset til Pontius Pilatus, de upersonlige rommene i psykiatrisk avdeling, Wolands leilighet, administrasjonskontoret på teatret, –ja til og med gatene i Moskva. Ingrid Nylanders kostymer bidrar også sterkt til det visuelle inntrykket: De fargerike, ekstravagante kostymene til Woland og hans følge – vampyren i gjennomsiktig sjokkgrønt fra topp til tå, den truende og burleske Korovjev med sin ene hoggtann, rutete bukse, og pistrete røde hårvekst, den glinsende fete svarte katten Behemoth, og den stadig mer overdådig elegante Woland, Margarita i sin elegante sennepsgule drakt og klokkehatt fra 1920-årene, Pilatus i romersk rustning – alle er de en fryd for øyet. ===Et fantastisk ensemble=== Skuespillerne imponerer stort. Bjørn Sundquist (Pontius Pilatus/Sejerovskij), Marit Sandsmark (vampyren Hella) og Niklas Gundersen (katten Behemoth) er hentet inn for anledningen. Men alle de øvrige tilhører Rogaland Teaters faste ensemble, og det er fascinerende å oppleve hvordan de alle med liv og sjel lekende gjøgler forestillingen i havn. Even Stormoen, Espen Hana, Nina Ellen Ødegård, Cato Skimten Storengen, Anders Dale er de viktigste skikkelsene, men selv om Øystein Martinsen, John F. Brungot, Glenn André Kaada, Marianne Holter, Gretelill Tangen og Ole A. Simensen ikke har like mye å spille på, bidrar de alle til at Msteren og Margarita blir en enestående teateropplevelse. Naturligvis er ikke alt like vellykket. I blant blir stemmebruken vel kraftig, og Yngve Sundvor kunne nok med fordel ha strammet inn forestillingen – iblant blir overflødighetshornet litt for fullt. ===Virtuos teaterlek=== Men i det store og hele er disse skjønnhetsplettene uvesentlige. Det viktige er at Mesteren og Margarita er en spenstig, hele tiden overraskende forestilling som på de fleste områder bryter med den norske sosialrealistiske tradisjon. Det er en briljant og virtuos teaterlek der vekten nettopp ligger på det teatralske, og i dette minner den for så vidt om Robert Wilsons Peer Gynt. Felles for dem begge er at de verken er 100 prosent kunstnerisk vellykte eller ekstremt geniale. Beveger vi oss utenfor Norges grenser. representerer de heller ikke noe epokegjørende nytt. Men her hjemme er de nye og annerledes. Yngve Sundvor bruker teatret som en selvstendig kunstform, som ikke – i god norsk Ibsentradisjon – pretenderer å gi en troverdig skildring av vår virkelighet, men som lar bildet, ordet, menneskekroppen og musikken uttrykke både mer filosofiske problemer og menneskets indre univers. Mesteren og Margarita er ingen fullkommen oppsetning. Men den har en vitalitet, en energi, et overskudd og en lystig spilleglede som sprenger grensene for vår gjengse oppfatning av hva som er ”godt” teater. Løp og se selv! Rogaland Teater, Hovedscenen Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov Dramatisert av Yngve Sundvor Regi: Yngve Sundvor Scenografi: Arne Nøst Kostymer: Ingrid Nylander Koreografisk bistand: Niklas Gundersen Med: Even Stormoen, Espen Hana, Bjørn Sundquist, Nina Ellen Ødegård, Anders Dale, Niklas Gundersen, Marit Sandsmark, John F. Brungot, Cato Skimten Storengen, Glenn André Kaada, Marianne Holter, Ole A. Simensen, Gretelill Tangen