– Jon Nygaard er en slags teatervitenskaplig nisse. Han har aldri beskjeftiget seg med den praktiske teatervirkeligheten. For snart 30 år siden spådde han teatrets død innen 2000-tallet. Vi har ikke sett så mye til han i det siste. Men sist jeg sjekka så var teatrene her. Slik kommenterer Carl Morten Amundsen, teatersjef ved Teatret … Les mer
Som en klovn ser det
Publisert
15. desember 2009
Sist endret
26. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/som-en-klovn-ser-det
– Jon Nygaard er en slags teatervitenskaplig nisse. Han har aldri beskjeftiget seg med den praktiske teatervirkeligheten. For snart 30 år siden spådde han teatrets død innen 2000-tallet. Vi har ikke sett så mye til han i det siste. Men sist jeg sjekka så var teatrene her. Slik kommenterer Carl Morten Amundsen, teatersjef ved Teatret Vårt i Molde, påstanden fra professor Jon Nygaard om at norske teatersjefer er redusert til kunstneriske klovner.
Av Chris Erichsen foto: Arild Moen
Fredag i forrige uke sa Jon Nygaard i et intervju her på scenekunst at ”Det økte fokuset på økonomi har gitt teatrenes styrer mer . Dette var en generell kommentar til striden rundt ansettelse av ny sjef ved Det Norske Teatret.
– Han kaller oss teatersjefer for klovner, noen viljeløse dotter som bare gjør som styrene vil. Han om det. Vi tar ansvaret for det vi gjør. Det er meningsløst å påstå på generelt grunnlag at de økonomiske rammebetingelsene er så dårlige at vi ikke kan stå inne for det kunstneriske arbeidet. Vi har full råderett over ressursene, sier Carl Morten Amundsen.
Vanskelige situasjoner
– Det kan rett som det er oppstå vanskelige situasjoner, for eksempel hvor de faste utgiftene er blitt for store i forhold til de frie produksjonskostnadene. Da må vi ordne opp i det. Det har skjedd før, og det kommer til å skje igjen og det er det ikke noe ekstraordinært over.
– Mener du at det ikke er forskjell på situasjonen i dag og for 20-30 år siden?
– Alle felter i samfunnet merker den økte kommersialiseringen. Det gjelder også teatrene. Men dette skyldes ikke nødvendigvis de statlige økonomiske rammene. Dette kan i like stor grad skyldes en generell dreining i hva som er populært. Konkurransen om oppmerksomheten er større. Ett eller annet sted må jo oppmerksomheten om eksempelvis de utallige realityseriene få en eller annen slags innflytelse. Men det blir vanskelig å påstå at alt er så mye verre nå, etter sammenhengende fem års realvekst med den rødgrønne regjeringa.
– Ett av Nygaards viktigste poeng var de store utgiftene knyttet til bygningene?
– Jeg kan ikke se at han dokumenterer det godt nok. Vi må jo ha et sted å jobbe. Jeg aner en 80-talls-tankegang her som hele tiden handlet om “Prosjekter”. Men det blir for flyktig. Det er viktig at institusjonene finnes, at de har en profil, en identitet. Bygningene er fysiske uttrykk for det. De er rammene rundt det vi driver med.
Konsekvenser
– Nygaard nevner at i Statsbudsjettet for 2009 har vedlikehold av bygninger økt fra 4,3 til 140 millioner?
– I 20 år gjorde Det Norske Teatret nesten ikke vedlikehold på den nye bygningen. Det er lett å forestille seg hva det har ført til. En eller annen gang må konsekvensene av det bli synlige. Vi har lenge gått inn for å skille ut vedlikeholdet, å synliggjøre det i statsbudsjettet. Nationaltheatret for eksempel, Den Nationale Scene eller gamlebygningen på Trøndelag Teater representerer store antikvariske verdier. Det er på høy tid det blir tatt ansvar for disse verdiene. Dette har myndighetene forstått, og dette blir det tatt hensyn til i kulturpolitikken, sier Amundsen.
