– Når man ikke har så mye konkret å skrive, er det lettere å fylle søknaden med noe litt ullent, stappet med positivt ladede ord og uttrykk og håpe på at man får penger, slik at man kan utvikle ideen seinere.
Søknadstyranni - Eller bare naive, navlebeskuende kunstnere?
Publisert
11. mars 2010
Sist endret
26. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/soknadstyranni-eller-bare-naive-navlebeskuende-kunstnere
– Når man ikke har så mye konkret å skrive, er det lettere å fylle søknaden med noe litt ullent, stappet med positivt ladede ord og uttrykk og håpe på at man får penger, slik at man kan utvikle ideen seinere.
Dette sier komponisten Knut Olaf Sunde til Klassekampen i forbindelse med at avisa for tida setter søkelyset på språket i søknader som norske kunstnere sender inn til bevilgende myndigheter.
Hypotesen er, ikke overraskende, at kunstnere tilpasser seg det de tror at bevilgerne vil ha og det som er politisk og kunstnerisk gangbart i samtida.
“Dialog”
– Når du skriver en søknad velger du ikke kontroversielle termer, men går heller for noe som er politisk korrekt. «Dialog», for eksempel, det er vel neppe noen som vil hisse seg opp over å se det i en søknad. Resultatet blir at det ser ut som alt på kulturfeltet handler om det samme, uforvarende diktert av en stat som for tiden ønsker seg «barn» og «mangfold», sier Sunde.
– Noe av det som forbauset meg, var hvordan markedsspråket har begynt å sive inn på kulturfeltet. Etter å ha sett på to stortingsmeldinger og fire søknader, finner jeg at det dreier seg mye om salg. Det er overraskende, sier teaterviter Gabrielle Haga.
Hun har nylig levert masteroppgaven «Kunst og makt. En analyse av makt i definisjonen av kunstnerisk kvalitet» ved Institutt for teatervitenskap ved Universitetet i Oslo.
Baktruppen
I sin oppgave har Gabrielle Haga tatt for seg to stortingsmeldinger og fire søknader fra frigruppen Baktruppen, og sett på hvordan kvalitetsbegrepet brukes på det norske scenekunstfeltet.
– Ord som «produksjon», «lavbudsjett», «drifts- og produksjonsledd», «realistiske produksjonsforhold» og «egenandel» går igjen. Den ene av de to frie scenegruppene jeg undersøker, Baktruppen, beskriver «strategier for å møte nye publikumsgrupper», og framstiller seg på en måte som en kunstbedrift det lønner seg å investere i, sier hun.
Det vil antakelig overraske mange at hun bruker nettopp Baktruppen som sitt kroneksempel. Denne gruppa er jo kjent for å gå sine egne veier og gruppas medlem Øyvind Berg har da også fortalt offentlig at han bevisst leser seg opp på økonomi og begrepsapparatet som markedet krever. (Les mer Her)
Fortropp
– Kunstnere påberoper seg gjerne forestillingen om å være samfunnets fortropp, men i virkeligheten er det mye kjent tankegods i de prosjektene som ofte presenteres. Og hvilken fortropp er det egentlig vi snakker om? Mens naive, navlebeskuende kunstnere fyller sine søknader med «identitet» og «dialog», sender såkalt vanlige mennesker raketter til månen, sier Knut Olaf Sunde.
