Snakket forbi hverandre

Nationaltheatret markerer Ibsenåret med en rekke forskjellige arrangement. Ett av dem har fått navnet Foyer 06 – kanskje fordi det foregår i publikumsfoajéen, den vakre restauranten i annen etasje. For opplysninger om kommende arrangement, klikk her.

Sprelsk åpning

Det første i rekken gikk av stabelen lørdag, og åpnet sprelsk og vittig med en slags countryversjon av Terje Vigen, Terje – the Truth, fremført at Henrik Rafaelsen og Ole Johan Skjelbred Knudsen til eget gitarakkompagnement. Det skulle snart vise seg at dette var selve møtets desiderte høydepunkt.

Slik det sto beskrevet i teatrets pressemelding, lå det an til en aktuell og interessant ”debatt om Ibsenåret. Du møter Bentein Baardson (direktør for Ibsenåret) i samtale med Ibsen-debattant Torgeir Skorgen (UiB) og Anne-Britt Gran (teaterviter og forfatter av boka Kunst og kapital. Debatten ledes av Hege Duckert.”

Torgeir Skorgen har tatt doktorgraden på den tyske dikteren og filosofen Hölderlin, og er nå første amanuensis og prosjektleder ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie på Universitetet i Bergen.

Frontalangrep

Han var blitt invitert til debattmøtet fordi han 2. januar i år vakte en viss oppsikt da han publiserte et frontalangrep på Ibsenåret generelt i Aftenposten. Han frykter at Ibsenåret skal bli ”en kommersialisert variant av den norske misjoneringsiveren, der Ibsen brukes i en utenrikspolitisk etnisknasjonal merkevarebygging”.

Avisene har allerede trykt diverse ha-stemte innlegg om Ibsenåret som beviser at Torgeir Skorgens frykt langt fra er ubegrunnet. Jeg hadde derfor store forventninger til at vi her kom til å oppleve en engasjert og ivrig debatt om hva Ibsenåret 2006 skal være.

Jeg ble skuffet. I det store og hele forløp møtet slik denne typen debattmøter altfor ofte gjør: Alle snakket om sitt, og ingen hørte på hva de andre sa.

Haremskvinner

Bentein Baardson var den første som fikk ordet, og han formulerte en generell og høyst ukontroversiell politikk for Ibsenåret generelt. Her var det lite å angripe.

Det kan være grunnen til at Torgeir Skorgen valgte å fyre løs på selve Ibsenårets apoteose: Den ”spektakulære konsertversjonen” av Peer Gynt (med Edvard Griegs musikk) foran Sfinksen på Giza-platået utenfor Kairo i Egypt i regi av Bentein Baardson.

Generelt fryktet han de politiske konsekvensene av en Peer Gynt som gjør narr av egypterne: – Jeg ble ikke beroliget av åpningen i Oslo Rådhus der Anitra, stikk i strid med Ibsens egen skildring av henne, ble fremstilt som selve stereotypien av en haremskvinne, sa han.

Forgjeves prøvde Bentein Baardson å forklare ham at det var egypterne selv som hadde ønsket å presentere dette innslaget, og at det ikke hadde vært særlig klokt av ham å sensurere inviterte gjester. Dette kunne ikke Torgeir Skorgen skjønne – det var jo Bentein Baardson som hadde regi på forestillingen, gjentok han.

Nå kan naturligvis Peer Gynt-oppsetningen foran Sfinksen diskuteres – som alt annet. Men en slik debatt krever i det minste at debattantene snakker om det samme – det var ikke tilfelle her.

Politisk korrekt?

Det viste seg raskt at Torgeir Skorgen hadde et utelukkende utenrikspolitisk syn på saken, og han konkluderte da også med at vi heller burde boikotte Egypt.

Teaterviter Anne-Britt Gran var for sin del mest opptatt av at vi bruker altfor lite penger på å markedsføre Norge som kulturnasjon. Hun anklaget Skorgen for å være ”politisk korrekt”, og ønsket at Norge skulle gå inn for å bruke Ibsen til merkevarebygging av landet.

– Jeg skal ikke sutre over at Ibsen blir brukt instrumentelt, slo hun fast.

På dette tidspunktet valgte debattleder Hege Duckert å gi ordet til salen. Det første innlegget derfra tok opp talerens hjertesak: At de frie gruppene i Norge bare får 28 millioner til å produsere scenekunst.

– Vi bør bruke mer penger på å produsere kunst, var konklusjonen.

Ibsenfond

Det mest fornuftige ved hele seansen var Bentein Baardsons sluttinnlegg der han understreket at Norge har et stort ansvar for å bidra til at Ibsens verker blir tilgjengelige også utenfor Norges grenser.

– 100-års utgaven av Henrik Ibsens Skrifter er et viktig skritt i riktig retning. Vi må tenke langsiktig og legge grunnlaget for en kontinuerlig prosess. Ibsenåret 2006 har mottatt over 100 søknader om støtte til å oversette Ibsens verker, men vi har ikke hatt noen penger å dele ut. Vi vil arbeide for å få etablert et Ibsenfond, der avkastningen kan gå til å støte arbeidet med Ibsen både hjemme og ute. Det er også mildest talt underlig at vi som en internasjonal dramatiker som Henrik Ibsen, ikke en gang har klart å lage en Ibsenpris, sa Bentein Baardson.

Debattmøtet var ikke særlig godt besøkt, og typisk nok var det flest voksne kvinner som hadde funnet veien til Nationaltheatrets foajé. I og med at mediene har meldt om en sterk økning i kunst- og kulturinteressen blant nordmenn flest, får man håpe det strålende føret i Nordmarka akkurat denne lørdagen er forklaringen på det labre fremmøtet – ikke en generell likegyldighet overfor 2006 og Ibsenfeiringen.