Smertefritt gjensyn med Ask og Embla

Anmeldelse

Av Anna Helene Valberg Foto: Erik Berg

Sangen om den røde rubin begynner med distanse og uro; et dempet, grønt lys, dans bak et rosenrødt skjermbrett. Den sensuelle stemninga vekker også spenning i oss. Vi får et glimt fra den sentrale dialogen mellom Ask Burlefot og hans elskede Embla i nettenes natt, slik også Agnar Mykles bok starter. De to står med ansiktene vendt ut mot oss. Den sitrende nervøsiteten til Ask vipper over kanten og blir umulig ikke å fnise av. Han er så redd for å gjøre feil at han ikke kan tenke på noe annet. Spenninga er brutt.

Den eneste ene

Den unge Ask Burlefot kommer til Bergen for å studere på Den økonomiske. Her lever han studentlivet til fulle, mens han sliter med store, eksistensielle spørsmål. Han harver over en rekke kvinner mens han jakter på lysskjæret fra den røde rubin – den eneste ene kvinnen som han vet han kan være lykkelig med resten av livet. Han finner rubinen i Embla, en selvstendig kvinne som med en viss overbærenhet tilbringer tid med ham. Spørsmålet er om han virkelig vil ha det han vil ha når han kan få det.

De tre andre damene til Ask får mye plass i forestillingen. Vi ser også dem gjennom Asks øyne. De er fine, men uten dypere personlighet; den naive butikkdamen Molly, den forknytte Constance og den barske gladnazisten Wilhelmine. Ask sjonglerer mellom dem, men oppnår ingen dypere tilfredsstillelse enn den seksuelle.

Morten Borgersens stykke følger viktige hendelser i boka – utvalget er godt. Bjørn Skagestads figur, et eldre alter ego til Ask, bidrar med alvor og utfordringer, drøfting og refleksjon. Ask er sjarmerende, men han klovner til enhver situasjon. Det kan forsvares at Ask harselerer med ”det normale livet” og at han gjemmer seg fordi han verken våger å strekke ut hånden etter det han vil ha, og ei heller våger å leve.

Når ikke inn

Borgersen gjorde i høst teater av Ingmar Bergmans Høstsonaten, der en distansert Lise Fjeldstad spilte en falmende musikerstjerne, som hadde spist sine egne barn på veien til berømmelsen. Selv regissørens samtale med psykolog Finn Skårderud like etter stykket gav meg nok til ikke å si: se heller filmen, les heller en av Skårderuds bøker.

Det er modig nok en gang å ønske å overføre et verk fra ett kunstmedium til et annet. Dessverre medfører denne overgangen en viss forflatning: vi når ikke inn til Ask. Mattis Herman Nyquist stiller til skue en særdeles sjarmerende figur, han spiller beklemt og søtt. Vi ler og koser oss, men er skuffet over at Sangen om den røde rubin er mer underholdning enn opplevelse og refleksjon.

Utsøkt dans

Riksteatret ønsker å vise fram poesien i Agnar Mykles bok. Dans, lys, musikk og scenografi klarer dette. Alle sexscener i stykket er vakkert og elegant løst gjennom sterke dansesekvenser. Ingunn Bjørnsgaards koreografier er noe av det fineste ved stykket. De er lekne, ville, myke og forsiktige, lange og korte, akkurat slik Asks kvinner er ulike typer. Også Asks fantasier og drømmer skildrer ved hjelp av dans. Musikken, spesialkomponert av Anne Grete Preus og Kjetil Bjerkestrand, står godt til stykket, og veksler mellom akustisk gitar, dempet elektro, Reinhartinspirert jazz og fransk chanson.

Klar for et ungt publikum

Forestillingen virker formet for å vekke nye generasjoners interesse for Mykle. Det kan det godt hende den lykkes med. Den opprinnelige kritikken av den tids samfunnsstøtter i Bergen er behendig plukket vekk. Det er riktig gjort, da det ikke er relevant for dagens unge mennesker. Regien legger stor vekt på humor – for stor vekt. Selv om vi kroer oss i frydefull skam på vegne av Ask, gjør det ikke vondt. Kanskje kommer det av at fokus rettes for mye mot Asks erobringer og for lite mot den virkelige og vanskelige kjærligheten. Line Verndal som Embla forsøker å få Ask til å strekke ut handa, men når han ikke klarer det, er det for oss fordi han ikke prøver.

Det er Skagestads figur som står for alvoret i stykket. Men han forblir sørgelig alene. I Borgersens regi finnes det ikke et øyeblikk av virkelig alvor i Asks liv.

Mister alvoret

Stykket er vakkert, hyggelig, pent og morsomt, men graver seg dessverre ikke dypt nok ned i den menneskelige psyke, kjærlighetens dilemmaer og ubegripelighet. Den holder seg på overflaten, lar det inspirerte og sultne ensemblet gjøre et godt håndverk trass i at det er preget av sjablongaktige karakterer, foruten Embla, som spilles troverdig og sterkt av Line Verndal.

Det er regien som gjør at vi mister fokus. Dersom meninga er også å drøfte Asks kvaler, hans lengsel og hans mangel på mot når det virkelig gjelder, er jeg redd den ikke lykkes med det. Kanskje regissør Borgersen er redd for å kjede et ungt publikum, og at han derfor lar Mattis Herman Nyquist spille slik han gjør aller best: barnlig og bråkete, øm og sårbar, oppblåst og keitete. Asks begavelser antydes, men virker på oss mer som skryt enn som realiteter ettersom han selv ikke virker helt overbevist om egne talenter, og vi aldri ser dem komme til utløp.

Karikert Ask

Det er påfallende hvor karikert Ask fremstilles. Han har til og med en tendens til å bryte ned vår spenning gjennom sine klumsete framstøt. Det er nesten ubehagelig morsomt. Vi ler mer enn vi ønsker. Selv Gud og religion ler vi vekk. De filosofiske betraktningene og den eksistensielle fortvilelsen drukner. Nyquist gjør jobben sin godt, men jobben han har fått er ikke helt den rette for å vekke det eksistensielle ubehag eller kjærlighetens smerte i oss. Han imponerte sterkt i sin debut på Nationaltheatret med sin tolkning av den døde 15-åringen Spira i det glitrende mørke Plastilina. Denne gangen skulle vi ønske han hadde fått lov til å spille nesten helt voksen.