Slutt å tulle, vær litt seriøs

Tekst: Nicolai Strøm-Olsen. Fra Minerva. Foto: Fra “En tjener for to herrer” av Carlo Goldini, Dramaten.

I høst går det to stykker av Jean-Baptiste Poquelin (1622-1673), bedre kjent som Molière, på Dramaten i Stockholm: Den Gjerrige (1668) og Misantropen (1666). I tillegg spilles Carlo Goldonis (1707-1793) En tjener for to herrer (1743).

I sin samtid, barokken, skrev Molière komedier som gjorde narr av tidens særegne trekk. I et av sine tidlige stykker, Les Précieuses ridicules (1659), fikk Academie Francaise, opprettet i 1635, unngjelde. Academie Francaise er det organet i Frankrike som definerer det franske språket, og på den tiden la de også ned retningslinjer for hva som var godt teater.

Molières Tartuffe (1664) pekte nese til troende og Den katolske kirken gjennom karakteren Tartuffe. Kort fortalt er han en svindler som bruker sin religiøse tro og ”påkaller” guddommelig autoritet til å få folk til å gjøre det han vil. Ikke så ulikt Kirken?

Komedien traff åpenbart en nerve. Den katolske kirken i Frankrike og erkebiskopen av Paris overtalte kong Ludwig XIV mot hans vilje til å forby offentlige fremføringer i fem år. Private visninger for aristokratiet var derimot lov. Da kongen i 1669 hadde karret til seg mer makt på bekostning av kirken, tillot han offentlige fremføringer.

Da hadde Molière allerede rukket å skrive Misantropen (1666) og Den gjerrige (1668), komedier som unngikk klare politiske konflikter og tok mer tak i menneskelige svakheter.

Theatrum Mundi

I Den Gjerrige er pengeutlåneren Harpagon så glad i pengene sine at han nekter barna sine å gifte seg eller få noen form for frihet, og han mistror alle rundt seg. De som får tillit, er de som farer med smiger. På slutten av stykket sitter han igjen med pengene, men intet annet.

Stykkene må ses i kontekst av sin samtid. I begynnelsen av Den Gjerrige snakker man om mangel på penger i den franske økonomien. Stykket er skrevet kort tid etter at finansminister Colbert satte i gang sin plan for å redde fransk økonomi fra bankerott. Colbert innførte en streng merkantilisme. Pengene skulle holdes i nasjonen. Samtidig var det oppstått et borgerskap med mye kapital og rykte for å være mer nøysomme enn aristokratiet.

Også utenfor Frankrike var det store omveltninger. Med oppdagelsen av gull i Amerika kom store mengder nye verdier til Europa. Pengene gjorde motreformasjonen, katolikkenes svar på protestantismen, mulig: store gullforgylte kirker og monumentale skulpturer av blant andre Bernini. Berninis skulpturer griper ofte ut av det skulpturelle rommet. Det ser ut som om skikkelsene spiller.

Et annet element i motreformasjonen var rene propagandamalerier av blant andre Caravaggio og Rubens. På motsatt side vokste det frem en verdslig kunst med kunstnere som Rembrandt. Til felles hadde bildene at det virker som de utspiller seg på en scene, men de er også mer virkelighetsnære i sin skildring av fattigdom og sykdom enn noe man hadde sett før.

Et påfallende trekk ved barokkunsten er altså referansene til scenen. Og i teateret skjer det store endringer. Forestillingene blir multimediale. Mye av teknikken som i dag brukes på Broadway og i norske teater, med kulisser som kan trekkes opp, ble oppfunnet i barokken. Begrepet Theatrum Mundi (verdens teater) oppstår på dette tidspunktet. Videre utvikles operaen som en sentral sjanger, teaterformen som i sin natur er multimedial.

Alvorlig humor

I en tid med religiøse kriger, nye oppdagelser og både industrielle og politiske revolusjoner, finner man innenfor teateret mye bruk av humor. Molière og den noe senere Goldoni er eksempler. Begge tar tak i typiske trekk i sin samtid og gir det en humoristisk kritikk. Det oppstår komiske operaer, riktignok noe senere, kalt opera buffa.

Det samfunnskritiske blikket kombinert med humor kommer til syne i Mozarts (1756-1791) operaer, hvor Figaros Bryllup (1786), Cosi fan tutte (1790) og Tryllefløyten (1791) kan nevnes. Rossinis (1792-1868) Barbereren i Sevilla (1816) er også et godt eksempel.

Figaros bryllup var en suksess i sin samtid, men også omdiskutert fordi den kritiserte adelen bare tre år før den franske revolusjon. Operaen handler om Figaros forsøk i å hindre greven første natt med hans kone (ius primae noctis). Operaen er et angrep på adelens makt, og Mozart skriver den kjente arien ”Se vuol ballare” (“Vil De danse”), hvor han latterliggjør greven.

Cosi fan tutte handler om “forlovelsesbytte”. De to hovedpersonene gjør et veddemål og prøver å forføre den andres forlovede for å se om kvinnene er trofaste. Da den hadde premiere, var operaen lite kontroversiell, men den ble sett på som dristig utover 1800-tallet med den voksende pietismen. Frem til etter annen verdenskrig ble stykket lite spilt.

Spilles mye idag

Her kommer vi til det sentrale poenget: Barbereren i Sevilla står på programmet til Den Norske Opera og Ballett i høst, sammen med Mozarts Tryllefløyten som det humoristiske alibiet. I vår var Cosi fan tutte på gjestespill fra Stockholm i operaen, og i fjor vår var Figaros Bryllup på programmet.

Bortsett fra dem er det ikke mye å le av! Og det er nok ikke er helt bra. Selv om Peter Grimes var en stor opplevelse, er det paradoks at operaen må ty til 200 år gamle forestillinger når de vil gjøre noe “festlig”.

Med unntak av en babyopera, et konsept som høres absolutt forferdelig ut, og trolig er initiert av kulturminister Anniken Huitfeldt, og en barneopera, viser operaen nå den relativt nye operaen El Cimarrón (1970) av Hans Werner Henzes for dem over 10 år.

Den er et kommunistisk epos som handler om revolusjonens Cuba, og hvordan den rømte fangen Esteban kjemper for frihet i et samfunn preget av vold og politisk kaos. I tillegg får vi Den fjerde nattevakt (2005) av Gisle Kverndokk. Ikke morsomt, ikke dagsaktuelt.

I , som er ute nå, sier komponist Ragnar Søderlind at den klassiske musikken har et problem når den fjerner seg fra populærkulturen, og når det ikke finnes melodier å nynne på.

Han trekker frem at folk nynnet Figaros Bryllup. Men de nynnet ikke bare, de lo også.

Når det ble så alvorlig

Det var med romantikken at alt ble alvorlig. Det er ikke mye å le av hos Wagner. Verdi skrev egentlig ingen komiske operaer. Puccini nøyde seg med enakteren Gianni Schicci. Selv om Carmen har sine humoristiske partier, er det vitterlig en tragedie. Gounod var heller ikke utpreget humoristisk.

Så kan man finne unntak, som Rosenkavaleren, men hovedbildet er klart, og det holder seg frem til i dag.

Poenget er dermed at dagens opera og teater i svært liten grad får oss til å le av dumhetene som utvilsomt finnes i vårt eget samfunn. Kanskje er det også derfor de ikke provoserer mer, og ikke klarer å sette dagsorden for aktuelle, betente og livlige debatter.

Morsomt, men bare tull

Innenfor de offentlige teatrene er det litt lettere å finne noe humoristisk. Nationaltheatret har et konsept de kaller Komilab på Torshovteatret. Det humoristiske innslaget på Hovedscenen er Rockeulven (2011), og man gremmes over at den spilles på Nationaltheatret og dermed gjør at privatteatrene ikke en gang får ha kommersielle teaterversjoner av tv-underholdning alene

Oslo Nye Teater holder seg fast i gammel form med Broadway-komedien Skaff meg en tenor 1986) og komedien Lærere for livet (2009). Av det komiske på Det Norske Teatret finner vi Evig Ung (2007), en forestilling om gamle skuespillere som lever i et nedlagt teater.

Selv gleder jeg meg til å se Yasmina Rezas Kunst (1994), et stykke som parodierer kunsten på Nationaltheateret Poenget er bare at alt som har et morsomt preg, kanskje med unntak av Kunst, som er for de spesielt interesserte, bare er tull. De har ingen intensjoner om å si noe om samfunnet.

M&M

Det er kanskje derfor vi fortsetter å spille Molière og Mozart. De tok tak i de mest aktuelle samfunnstemaene i samtiden og gjorde narr av dem.

Internasjonalt er det mer å ta av. Den amerikanske forfatteren David Mamet skriver faktisk satirer i stykker som November (2007), som handler om amerikansk politikk, og Speed The Plow (1988), som handler om Hollywood. De har ikke blitt spilt i Norge, men det har Mamets drama om voldtekt, Oleanna (1994).

Det er på tide vi som går på norske operaer og teatre stiller spørsmålet: Hvor er satiren?

Kan vi ikke gjøre narr av innvandring, EU, klimaendringer eller datalagringsdirektivet? For et barokt menneske ville temaene passe perfekt inn i Theatrum Mundi, verdens teater.

Men for oss er det seriøse blitt for alvorlig, og det morsomme er redusert til tull. Vi som vil ha satire for holde oss til M&M: Molière og Mozart.

Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982) er redaktør i Kunstforum og Frekk Forlag, han sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker. Innlegget har vært på trykk i Minerva, og er gjengitt med tillatelse