Skuffende om samliv

Lene Therese Teigens Mater Nexus, en fortelling om ni ulike kvinner, ble uroppført på Det Åpne Teater på nyåret 2001, og er en forestilling jeg minnes med glede. Jeg hadde derfor store forventninger til Livsmaskinen. Dessverre ble jeg skuffet.

Kollektivskuespill

I Livsmaskinen presenterer Lene Therese Teigen oss for fire kvinner og tre menn. Når stykket åpner, møtes Elisabeth (Hanne Lindbæk) og Magnus (Hans Rønningen) for første gang: Han har nettopp hatt sitt gjennombrudd som jazzmusiker, hun er fotografen som skal ta bilder av ham til et avisintervju. Hun er skilt og har en datter fra sitt ekteskap, han er gift med Vera, men vi skjønner med en gang at ekteskapet skranter. Han har også en datter, og i motsetning til Elisabeths Maria som ennå ikke er fylt sju, kommer Julie (June Kristiansen), som allerede er voksen, til å spille en viktig rolle i Livsmaskinen. Som ventet faller Magnus og Elisabeth for hverandre, og den skiftende utviklingen av samlivet mellom dem er stykkets hovedtema. Men som Mater Nexus er Livsmaskinen et kollektivskuespill der moren til Elisabeth, Eva (Eli Anne Linnestad), hennes annen mann Joachim (Gard Øyen), Vera, den forlatte kona til Magnus (Bentine Holm), fotografen Bjørn (Trond Fausa Aurvåg), en god venn av Elisabeth som senere blir kjæreste med datteren til Magnus, også er sentrale personer som hver på sin måte representerer kjærlighetens og samlivets ulike stadier.

Konjakk i kjærlighetens sted

Stykkets første del avsluttes før pause med bryllupet mellom Magnus og Elisabeth, og i Livsmaskinen siste episode sitter de to yngre parene – Elisabeth og Magnus, Julie og Bjørn – med fulle konjakkglass og snakker sammen etter en begravelse, mens representantene for foreldregenerasjon på hver sin side av benken viderefører sine mer eller mindre trøstesløse tilværelser. Noe særlig håp for noen av disse kjærlighetsforholdene ser det ikke ut til å være, og flere ganger i løpet av forestillingen er det blitt sagt at når kjærligheten dør, er den eneste trøsten å sitte og pimpe konjakk. Det er da også det de gjør i denne siste scenen. Trøsten er da kanskje at de tross alt gjør det sammen?

Glidende overganger

I sin dramatiske oppbygging har Lene Therese Teigen valgt en impresjonistisk fremgangsmåte som underbygges av Christine Lohres scenografi. Akkurat som i Mater Nexus befinner vi oss i en slags hage med store trær og stiger som personene stadig klatrer opp i. En broget himmel danner bakteppet, og noen benker, stoler og bord blir til de forskjellige hjemmene, hagene og gatene der møtene mellom menneskene utspiller seg. Stykket er ikke konvensjonelt oppdelt i scener, i stedet blir overgangene mellom episodene glidende, likevel er utviklingen hele tiden kronologisk og lineær – handlingen drives stadig fremover. Det er et interessant dramatisk grep, som fungerer godt, og vi godtar umiddelbart at handlingen utvikler seg som i et slags stafettløp, der siste taler i én scene, tar initiativet til den neste.

Aktuelt tema

Vår tids ustabile parforhold, med skilsmisser og nye samboerskap, dine barn- og mine barn-problemer, er et meget aktuelt tema som direkte eller indirekte berører oss alle, og som vi alle kan kjenne oss igjen i. Likevel klarer ikke Lene Therese Teigen å trekke meg inn i det universet hun skaper på Centralteatrets scene. Årsaken er at jeg rett og slett ikke tror på menneskene hun beskriver. Jeg har stor forståelse for at hun ikke ønsker å skape gammeldagse “karakterer”, og for at hun mener at gledene, sorgene og konfliktene hennes personer opplever er så allmennmenneskelige at de i seg selv utsier noe universelt om det å være menneske i dag. I prinsippet kan det være riktig, og en dramatiker som Jon Fosse klarer å skape skikkelser som angår og griper oss selv om de verken er ”karakterer” eller har en konvensjonell borgerlig identitet. Men i Livsmaskinen fungerer ikke denne dramatiske strategien. Mens Lene Therese Teigen i Mater Nexus skapte en rekke troverdige kvinneskikkelser som kjempet med konkrete problemer vi alle kunne kjenne oss igjen i, blir kvinnene – for ikke å snakke om mennene – i Livsmaskinen forbausende konturløse og bleke. De har overhodet intet liv utover intimsfæren, og innenfor denne sfæren uttrykker de seg som banale ukebladsklisjéer. De to eldre kvinnene er så ensidig opptatt av å lide at de ikke engang klarer å bry seg om sine egne barn. To eksempler: For Vera eksisterer ikke datteren som et selvstendig menneske, hun vil bare ha henne der som klagemur, og når Julie kommer hjem med sin første kjæreste, legger Vera øyeblikkelig og sultent an på ham. Når Elisabeth har fått den dystre diagnosen ”livmorkreft” og hennes mor Eva kommer på besøk, snakker hun som en foss om sine samlivsproblemer i en lang stund før hun overhodet gidder å interessere seg for datterens sykdom.

Selvsentrerte

Spesielt det siste tilfellet forekommer meg totalt usannsynlig. Nå er det mulig at Lene Therese Teigen mener at å være ekstremt selvsentrert er et kjennetegn på eldre kvinner. Hvis det er tilfelle må hun ha svært uheldige erfaringer. Det har naturligvis alltid eksistert nevrotiske og selvopptatte mennesker som Vera og Eva. Men de to er så ekstreme at de ikke fungerer som typiske eksponenter for de situasjonene der Teigen plasserer dem – de blir rett og slett – nettopp: karakterer, og hører derfor ikke hjemme i sammenhengen. Ikke engang som komiske figurer – til det er de faktisk ikke sett med den rette innfule og ondskapsfulle humoren.

Gammelmodig

Problemene Elisabeth og hennes Magnus møter i sitt nye samliv er reelle nok, og mange vil sikkert nikke gjenkjennende til de faktiske forholdene som beskrives. Men Lene Therese Teigen makter ikke å skildre ”kjærlighetsforholdet” mellom de to på en overbevisende måte: Igjen spøker dagens mange psykologspalter moteriktig i bakgrunnen – Magnus og Elisabeth blir aldri mennesker av kjøtt og blod, som kjemper med uventede situasjoner de frykter de skal miste kontrollen over. De blir postulater som møter de vanskelighetene som oppskriftsmessig følger med de livsvalgene de har gjort – Elisabeth blir for eksempel så oppslukt av det nye forholdet at hun – iallfall slik Teigen fremstiller det – på godt og vondt blir mer opptatt av Magnus’ datter Julie enn av sin egen Maria. Selv om stykkets tema som sagt er svært aktuelt, er det noe merkverdig gammelmodig i Teigens skildring av kvinnens verden. Jeg følte meg hensatt nærmere 40 år tilbake, til den tid hvor Mannen var kvinnens eneste livsgrunnlag, lenge før kvinnebevegelsens muntre slagord om at ”a woman needs a man like a fish needs a bicycle”. Skal vi tro Livsmaskinen har verden ikke har gått framover, men tatt noen kjempeskritt tilbake.

Egen regi

Det er mulig at Teigen med vitende og vilje har holdt dialogene på et ytterst banalt, nærmest klisjémessig nivå, og har satt seg som mål å la skuespillerne blåse liv i skikkelsene gjennom kroppspråk, mimikk og tonefall. Det er en vanskelig, for ikke å si umulig oppgave, og når de ikke makter den, er det iallfall ikke deres skyld: Det er erfarne og dyktige folk Teigen har med på laget. Men det er ofte et problem når dramatikeren insisterer på å regissere sin egen tekst, slik Lene Therese Teigen visstnok gjør. Dramatikeren vet jo så godt hva hun eller han har lagt i replikkene, og ser derfor ikke at ordene alene ikke makter å bære fram budskapet. En urpremiere er alltid en positiv begivenhet. Denne gangen skuffet Lene Therese Teigen. Men det må være lov for en dramatiker å trå feil. Mater Nexus er et bevis på at Teigen kan bedre. Jeg venter spent på hennes neste stykke.

Oslo Nye Teater, Centralteatret Livsmaskinen – sax og kjærlighet av Lene Therese Teigen Regi: Lene Therese Teigen Scenografi og kostymer: Christine Lohre Lysdesign: Marianne Thallaug Wedset Musikk: Hans Rønningen Med Hans Rønningen, Hanne Lindbæk, Eli Anne Lindestad, Trond Fausa Aurvåg, June Kristiansen, Bettine Holm, Gard Øyen