Skuffende Kameliadame

Tyve år gammel hadde Alexandre Dumas d.y., uekte sønn av den mer berømte forfatteren Alexandre Dumas som ble udødelig med De tre musketerer, et kjærlighetsforhold til den vakre kurtisanen Marie Duplessis.

En stor suksess

Hun døde av tæring i 1847, bare 23 år gammel, og var altså omtrent jevngammel med Alexandre Dumas d.y. Da hun forelsket seg i den unge og slett ikke så rike mannen, hadde hun levd et sterkt liv, hun hadde hatt en rekke rike, eldre elskere, og hun elsket luksus. Forholdet deres varte i 11 måneder, og tyve år senere skrev Alexandre Dumas at hun var ”en av de siste og eneste kurtisanene som hadde et hjerte. Det er nok grunnen til at hun døde så ung”. Videre skriver han at ”Marie Duplessis opplevde ikke alt det patetiske som jeg lar Marguerite Gautier oppleve, men hun ville nok svært gjerne ha gjort det. Hvis hun aldri ofret noe for sin Armand, er det fordi han ikke ville det slik. Hun fikk dessverre aldri spilt mer enn stykkets første og annen akt”. Året etter hennes død ga Alexandre Dumas d.y. ut sin Kameliadamen, og fire år senere, i 1852, dramatiserte han romanen. Teaterversjonen ble en av tidens største suksesser i Paris. Allerede året etter, i 1853, hadde La Traviata, operaen komponisten Giuseppe Verdi og librettisten Francesco Maria Piave hadde skrevet over Dumas’ fortelling, premiere i Venezia. Operaen har vist seg langt mer levedyktig enn Alexandre Dumas d.y.’s stykke, og teatersjef Morten Borgersen har all ære av å ha forsøkt å vekke den gamle klassikeren til live igjen.

Paris i 1850-årene

Kameliadamen gir en åpen og utilslørt skildring av det parisiske samfunn i 1850-årene, og i en tid hvor dobbeltmoralen var fremherskende, var det utvilsomt noe befriende ærlig over Alexandre Dumas d.y.s skildring av et lettsindig, kynisk og fornøyelsessykt miljø, der penger er livets viktigste verdi. Oppsiktsvekkende var det også at han gjorde den lettlivede kurtisanen Marguerite Gautier til stykkets edle heltinne, som oppofrende gir avkall på lykke og kjærlighet for at hennes elskers unge søster skal kunne gifte seg inn i en respektabel borgerlig familie. Ikke nok med det, hun velger dessuten å la mannen hun elsker – og det er hennes livs første og eneste kjærlighet – tro at hun er troløs og svikefull, og forlater ham til fordel for en rik mann hun ikke bryr seg om. For oss i dag er Kameliadamen en fet, melodramatisk og sentimental historie, men, hvis vi først godtar premissene, er den også et underholdende bilde av en forgangen tid, og spesielt i de to første aktene byr den i tillegg på et ganske interessant og realistisk portrett av en beregnende og kynisk kvinne som bruker sin sjarm og sin skjønnhet til å oppnå det hun vil ha: Slik hun gjør etter at hun og Armand har funnet hverandre, og de begge ønsker å flytte fra Paris og leve ut sin idyll i landlige omgivelser. Men til det trenger de penger. Da bestemmer den forelskede Marguerite seg uten å nøle for å gi etter for en rik beiler som er villig til å betale dyrt for hennes gunst. Kjærligheten er en ting, arbeidet en annen.

Problemer etter pause

I Kjetil Bang-Hansens regi er stykkets første del riktig vellykket. Bang-Hansen er ikke så opptatt av det patetiske kjærlighetsmotivet, men legger større vekt på skildringen av Marguerite som en sterk, vakker, egenrådig og myndig kvinne. Dette er helt i tråd med Alexandre Dumas d.y.s tekst, og de to realistiske første aktene er utvilsomt de beste fra forfatterens hånd. Liv Bernhoft Osa er her en feiende flott, men samtidig sårbar Marguerite, mens Frode Winthers Armand Duval – igjen i overensstemmelse med teksten – er en litt utydelig, ungdommelig oppfarende og umoden forelsket ung mann. Offenbachs musikk er det helt rette akkompagnement til denne livlige og treffende skildring av et dekadent og forlorent samfunn. Problemene oppstår etter pause, da den voldsomt patetiske handlingen tar fart. Den er ikke lett å sannsynliggjøre i våre dager, iallfall ikke uten Verdis musikk. Den store scenen der Marguerite lar seg presse av Armands far til å gi avkall på sin elsker, det voldsomme oppgjøret som ender med at Armand kaster pengesedler på Marguerite for virkelig å fornedre henne – disse melodramatiske opptrinnene er det vanskelige å få til å fungere i dag. Det pussige er at det kan se ut som om Kjetil Bang-Hansen ikke en gang prøver. Jeg satt med fornemmelsen av at han rett og slett hadde mistet interessen for hele prosjektet, og det ble iallfall noe underlig dødt og kjedelig over disse i utgangspunktet sterke scenene.

En ny slutt

Verre skulle det bli. Kanskje nettopp for å unngå den sentimentale patosen som vi kjenner fra La Traviata har Kjetil Bang-Hansen valgt å gjøre om hele slutten på Kameliadamen. Han har sløyfet hele femte akt, Marguerites dødskamp, der hun i de første scenene får besøk av venner og av lege, før Armand selv kommer, og hun dør i hans armer. I stedet lar han først stykkes bipersoner stå fram og fortelle litt om hva som har skjedd siden sist, før han flytter oss inn til Marguerites dødsleie, der hun med stadig svakere stemmer leser opp fra de brevene hun skriver til Armand, men aldri sender, før hun brått reiser seg, sier noe om at hun er i Operaen, og segner død om. Til slutt ser vi Armand på ute i bygatene der han forteller at hun aldri sendte brevene hun skrev. Og dermed er ringen sluttet: Kjetil Bang-Hansen lar sin Kameliadame begynne med at Armand forteller fra Marguerites begravelse.

Uheldig brudd

Jeg har ikke lest romanen, bare stykket, og det kan naturligvis være at det er fra selve romanen Kjetil Bang-Hansen har hentet disse sluttsekvensene. Men brått å innføre en moderne, fragmentert fortellerteaterstil representerer et altfor stort brudd med det konvensjonelle scenespråket som Dumas d.y. benytter i resten av stykket, og som Kjetil Bang-Hansen hittil pietetsfullt har fulgt til punkt og prikke. I stedet for å være det svulstige og melodramatisk høydepunktet som fremkaller tårene hos de lettrørte blant oss, blir det noe underlig tafatt og uforløst ved slutten, og det kler ikke forestillingen. Et antiklimaks, rett og slett. IdaLou Larsen Den Nationale Scene, Hovedscenen Kameliadamen Av Alexandre Dumas d.y. Oversatt av Carl Fredrik Engelstad Bearbeidet etter romanen og skuespillet av Kjetil Bang-Hansen Regi: Kjetil Bang-Hansen Scenografi og kostymer: Helge Hoff Monsen Med: Liv Bernhoft Osa, Frode Winther, Merete Armand, Karl Bomann-Larsen, Bjørn Willberg Andersen, Ariul Martinsen, Jon Ketil Johnsen, Marianne Nielsen, Anna Bache-Wiig og flere,