Sjarmerende Julestjerne, men....

I år er første gangen teatersjef Eirik Stubø selv inviterer oss til å reise med Sonja til Julestjernen. Han var riktignok teatersjef sist Reisen til Julestjernen ble spilt, men han hadde nettopp overtatt for Ellen Horn, og høsten 2000 var repertoaret fremdeles hennes.

Et stjernelag av de sjeldne

Eirik Stubø har tydeligvis ikke følt behov for å gjøre noen forandringer med oppsetningen. Det er fremdeles Lise Fjeldstad som har ansvaret for regien, slik hun har hatt det siden hun overtok i 1993. Årets oppsetning er hennes sjette. Nå som sist er Thorbjørn Harr og Ine Jansen det lystige tjenerparet Ole og Petrine, Gerhard Bjelland den til dumhet grensende naive kongen, og evigunge Lars Wikdahl den vennlige, men myndige hoffmarskalken. Noen skuespillere har forsvunnet, og nye kommet til, men fremdeles er det et stjernelag av de sjeldne. Her har jo Nationaltheatret nok å ta av. Rut Tellefsen er blitt erstattet av Kari Simonsen som Heksen, nå er det ikke Per Frisch som spiller Magisteren, men Per Jansen, de to røverne er ikke lenger Jan Sælid og Finn Schau, men Anne Krigsvoll og Fridtjov Såheim, mens Kim Haugen er kommet i stedet for Bjarte Hjelmeland som Nissefar, og Ole Jørgen Nilsen har overtatt for Trond Høvik som den blide Julemannen. Blant de større rolleskiftene er Den onde Greven som høsten 2000 ble spilt av Per Egil Aske, og nå tolkes av Gard Eidsvold mens den evige tenåringen Andrea Bræin Hovig er Sonja – sist var det Cecilie Mosli.

Forblir seg selv lik

Men for publikum betyr det lite. Masker og kostymer sørger for at Nissefar er like rund og god enten han gestaltes av Kim Haugen eller av Bjarte Hjelmeland og greven like ond og svartmusket enten han egentlig heter Gard Eidsvold eller Per Egil Aske, mens den prektige Sonja er like snill og oppofrende uansett hvem som spiller henne. Det er nettopp noe av sjarmen ved Reisen til julestjernen at den ikke forandrer seg nevneverdig fra år til år, men forblir seg selv lik. Eller for å si det med Annette Mürer: ”… det er nettopp det som er Reisen til julestjernens hemmelighet, at forestillingen er nettopp slik både vi, våre foreldre og våre besteforeldre husker den”, men så legger Mürer til to meget viktige ord, ”- tror vi”. Og der er hun uten tvil inne på noe. For Julestjernen har forandret seg med årene, det er det ikke tvil om. Det beste i forestillingen står fast, heldigvis: Svein Lund-Rolands eventyrlige scenografi, som er inspirert av Oliver Neerlands originaltegninger fra 1924, og som alltid bergtar ungene, kanskje spesielt de vakre snølandskapene, og naturligvis det frapperende tablået der Julestjernen daler ned til Sonja; Johan Halvorsens musikk, og de mange danse-innslagene. Jeg mener å huske at det en gang ble gjort forsøk på å modernisere ”julegavene” som Sonja får se i Julemannens verksted. Også i år har Lise Fjeldstad heldigvis beholdt dem slik de engang ble tenkt, og sekvensene der Jorunn Kirkenærs unge elever blir til dansende bamser og tinnsoldater, tomlinger, feiere og dukker er for meg som voksen kanskje forestillingens høydepunkt. Men alle disse presangene hørte nesten fortiden til allerede i min etterkrigstidsbarndom, og med unntak av en av dukkene, vakte de overhodet ingen gjenkjennelse hos min medbrakte konsulent, Ida på snart sju.

Teatermagien funker fremdeles

Men det spilte ingen rolle: Hun er akkurat i den alderen hvor eventyret om Sonja går rett hjem hos romantiske småjenter. Hun hadde riktignok sett Reisen til julestjernen allerede høsten 2000, men da var hun bare tre år, og det husket hun ikke, og selv om hun hadde visse erindringer om filmen, er det ingen tvil om at filmen som medium i dette tilfellet overhodet ikke kan måle seg med teatrets magiske nærhet. For henne ble Reisen til julestjernen det den skal være: en visuelt overdådig, stemningsfull og vakker fortelling. Hennes bestemor som takket være en forholdsvis stor barnebarnskare, har sett stykket jevnlig siden det ble tatt opp igjen i 1985 etter en pause på 20 år, ble ikke like bergtatt.

For mange regipåfunn

Da Lise Fjeldstad overtok regien i 1993, syntes jeg hun gjorde en fantastisk innsats: Hun blåste støvet av forestillingen, samtidig som hun bevisst dyrket fram dens litt gammeldagse sjarm. Men for hvert år som er gått siden den gangen synes jeg hun blir tyngre på labben. Det er lagt inn så mange spex og påfunn i spillet at dialogen nesten drukner, og historien blir unødig uttværet. Det blir rett og slett for mye overspill. Greit nok at Greven ikke skal være så farlig at de minste ungene blir redde, men når han i stedet for å være farlig blir fullstendig tjukk i hue, er det noe som ikke stemmer. Det hjelper for øvrig heller ikke, han ser så svart og skummel ut at han uansett skremmer de som har anlegg for å bli skremt, og det er bare de voksne som skjønner hvor dum han er. I det hele tatt er det mange av regipåfunnene som er myntet på å more de voksne. Og rett skal være rett: Det var mange voksne som lo. Men en familieforestilling fungerer best når ungene og de voksne morer seg sammen, og det gjør de når Gisken Armand mot slutten dukker opp som den umulige datteren til heksen. Da blir det virkelig sving på sakene.

På tide med litt nyskaping?

I tyve år – fra 1966 til 1985 – la Nationaltheatret bort Reisen til julestjernen. Den forsvant i den politiserte tiden før 1968, og dukket ikke fram igjen før jappetiden la seg over landet. Det er faktisk litt rart å tenke på at en hel generasjon Osloborgere aldri har fått oppleve Julestjernens helt spesielle magi den gangen de fullt ut var mottakelige for den. Men kanskje enda rarere at det gikk an å hente fram den enkle julefortellingen, og igjen gjøre den til en storsuksess. Så spørs det da om stykket vil fortsette å sjarmere. Annette Mürer skriver helt riktig i programmet at ”noe av forklaringen på Julestjernens umiddelbare suksess, er nok at Sverre Brandt var den første som hadde brukt selve julen og julestemningen som stoff til en barnekomedie”. Det er nok også forklaringen på at den fremdeles fenger, men Annette Mürer har fremdeles rett når hun videre skriver at ”det kan synes som om Reisen til julestjernen har fått et evig liv, men det er bare mulig så lenge forestillingen hver gang skapes på nytt av scenekunstnere for en ny tid med den beste av det gamle i behold”. Nå tror jeg det snart er på tide med litt forsiktig nyskaping.

Nationaltheatret: Reisen til julestjernen av Sverre Brandt Musikk: Johan Halvorsen Regi: Lise Fjeldstad Musikalsk ansvarlig: Per Chr. Revholt Scenografi: Svein Lund-Roland Koreografi: Jorunn Kirkenær/Sølvi Edvardsen Kostymer: William Med Andrea Bræin Hovig, Gard Eidsvold, Kari Simonsen, Gisken Armand, Ole Jørgen Nilsen, Gerhard Bjelland, Thorbjørn Harr, Ine Jansen, Per Jansen, Kim Haugen, Lars Wikdahl med mange flere. Pluss 50 barn fra Jorunn Kirkenærs Barneballett