Russisk "skitten realisme"

Norske dramatikere klager ofte og høylydt over at teatersjefene forsømmer de nye, norske samtidsstykkene, men en rask opptelling av repertoaret i 2004 viser at det var 20 norske urpremierer på landets teatre, men bare ni Norgespremierer med oversatt dramatikk.

Et nytt bekjentskap

Det er derfor gledelig at Det Norske Teatret våger å satse på en i Norge ukjent russer, Vassily Sigarev. Svart mjølk er blitt oppført på Royal Court i London, og også hans første stykke, Plasticine, ble spilt i England. Men for oss her hjemme er han et nytt bekjentskap.

Svart mjølk kan tyde på at trenden med ”skitten realisme” også har nådd Russland. Hans skildring, ikke bare av den russiske landsbygda, men også av landets moderne byungdom, er så deprimerende svart at den nesten nærmer seg karikaturen.

“Skitten realisme”

Stykkets handling utspiller seg på en forlatt jernbanestasjon et sted langt ute på bygda. Sykehus og fødestue er nedlagt, om det fremdeles finnes en skole, hører vi ikke noe om den, og det ser heller ikke ut til å være noen ungdommer igjen blant innbyggerne. Mannfolkenes eneste trøst er store mengder vodka, og hva kvinnene fordriver livet med, er ikke godt å si.

I sentrum for handlingen – i den utstrekning man her kan snakke om et dramatisk forløp i ordets klassiske betydning – er et ungt ektepar fra byen, Ljåvtsjik (Aksel Hennie), og hans høygravide kone Sjura(Ingrid Bolsø Berdal). De to er kyniske og tøffe småsvindlere som har vært på salgsturné i distriktet og lokket folk til å kjøpe brødristere til overpris. Fortjenesten har vært god, og nå er de på vei hjem til byen.

Helsvart og deprimerende

Men naturligvis kommer det ikke noe tog på en stund, og de er pent nødt til å vente på den kalde og skitne stasjonen. Sigarev benytter denne ventetiden til å presentere tilskuerne for det et helsvart og deprimerende bilde av livet på den russiske bygda: saktmodige, men storkjeftede kvinnfolk, en døddrukken uteligger, og en stupfull kar som går berserk med hagle. Denne siste episoden blir for mye for den gravide Sjura: Vannet går, fødselen starter, og teppet går ned.

Denne første akten er en grotesk folkelivsskildring, der både landsbyfolkene og det unge paret er deprimerende usympatiske, innskrenkede og sjarmløse. Kort sagt – skitten realisme uten særlig humor, og uten et snev av ironisk distanse.

Overraskende

Annen del er overraskende. Mens det myldrer av mennesker i første akt, er det nå bare tre personer på scenen. Det er Ljåvtsjik, som etter å ha vært en tur i byen og hentet flere brødristere – som han har fått god avsetning for – er kommet for å hente Sjura. Hun har fått en datter, og den hjertevarme Pasja (Grete Ryen) som Sjura skjelte ut etter noter i første del, har opptrådt som jordmor og huset henne etter fødselen.

Nå følger hun Sjura til stasjonen, gir overbevisende uttrykk for menneskelighet og omsorg, og forsvinner. En voldsom krangel mellom Ljåvtsjik og Sjura utgjør hovedtyngden av annen akt.

Det viser seg at vennligheten hun har møtt hos Petrovna, kanskje også det at hun nå er blitt mor, har forandret Sjura totalt. Hun har sett lyset, ja, hun har til og med møtt Gud, og den pottesure, kranglete og kjederøkende ungjenta, som nesten ikke holdt ut å oppholde seg et par timer i bygda, ønsker nå å flytte fra det tomme og meningløse livet i byen.

Ljåvtsjik skjønner ingenting, og når det er noe han ikke skjønner, er vold den beste løsningen han kan komme på: Han banker opp kona. Gud forholder seg taus, og Sjura lar seg forbausende fort overbevise om at bygda ikke er noe for henne. Toget kommer og livet fortsetter som før.

Merkelig oppbygging

Svart mjølk er et stykke med en merkelig dramatisk oppbygging. Første del er en nærmest grotesk folkelivsskildring der dramatikeren verken prøver å skape en handling eller å gå noen av sine personer nærmere inn på klingen. I annen del skifter han totalt perspektiv, plutselig bygger han opp en voldsom – og ganske dårlig forberedt – dramatisk konflikt mellom de to ektefellene.

I og for seg er det ikke noe i veien med dette grepet. Når det blir problematisk her, er det fordi Sigarev skildring av Ljåvtsjik og Sjura hele veien er overfladisk og klisjémessig. Det er greit nok i første akt der de bare er vitner til det som skjer, og som typer står i sterk kontrast til landsbybefolkningen. Men i annen del blir de stykkets hovedpersoner, og det er rett og slett ikke godt nok skildret til at de klarer å holde på vår interesse, blant annet tror jeg ikke på forholdet mellom de to.

Moteriktig sjargong

Allerede i første akt er de svært aggressive mot hverandre. Det kan naturligvis skyldes deres råtøffe, moteriktige sjargong, men samtidig er det ingen tegn til genuin varme eller ømhet i samspillet mellom dem. Deres forhold er imidlertid ikke noe tema i første del, og tonen mellom dem blir derfor ikke så viktig, selv om jeg flere ganger grep meg i å lure på hvorfor hun i det hele tatt hadde valgt å få barn med en mann hun ikke lot til å bry seg nevneverdig om.

Slik Svart Mjølk spilles på Det Norske Teatret blir forholdet mellom Sjura og Ljåvtsjik rett og slett et postulat etter pause. Det finnes ikke tegn til at disse to menneskene noensinne har hatt noe sammen, og de er begge likegyldige overfor den nyfødte datteren.

Ljåvtsjik viser for eksempel overhodet ingen interesse for barnet, han gidder ikke engang kikke ned på henne i barnevognen, og merkelig nok vekker denne iskalde avvisningen av barnet ingen reaksjoner hos Sjura som, til tross for at hun nettopp er blitt ”omvendt” til de sanne menneskelige verdier, heller ikke er overvettes interessert i ungen. Når Ljåvtsjik i raseri helt mot slutten tar med seg barnet i vogna ut på perrongen og smeller igjen døra, styrter ikke Sjura ut etter barnet, slik en hver nybakt mor ville gjort i hennes situasjonen. I stedet blir hun stående og holde en enetale om sin fortvilte situasjon, og man får inntrykk av at hun overveier å bli igjen og la barnet dra med faren.

Går ikke i dypden

Hovedfeilen ligger nok i Sigarevs tekst. Men det er instruktørens oppgave å bygge ut og tolke replikkene gjennom bevegelser, kroppspråk og tonefall. Jeg tror for eksempel ikke at Ljåvtsjik, med en mer nyansert replikk-instruksjon, hadde trengt å framstå som en gjennomført drittsekk, slik han gjør her.

Her virker det som om regissør Lars Erik Holter har tatt teksten altfor bokstavelig, og ikke prøvd å gå bak den tøffe bysjargongen for å forstå de to unge forvirrede menneskene som brått befinner seg i en helt ny situasjon. Det er synd, fordi det gjør at annen del av Svart mjølk blir et desidert antiklimaks.

Ingrid Bolsø Berdal og Aksel Hennie forsvarer sine skikkelser så godt de kan, og det er altså ikke deres feil at Sjura og Ljåvusjik blir svært endimensjonale. Det er antakelig heller ikke deres feil at for mange av replikker deres ble svært utydelige på premieren: De var tydeligvis instruert til å snakke så ekte og naturlig, og så lite ”teatralsk”, som mulig.

Det er vel og bra, men det – og det høye toneleie de brukte – gikk utover diksjonen. Når akustikken på Scene 2 heller ikke er den beste, blir resultatet deretter. Det kan naturligvis være min høye alder som har skylden, men det er et faktum at jeg bare har problemer på Scene 2, og til og med der bare med enkelte forestillinger.

Trini Lund lager en fin type av sin billettselger som driver med vodkasalg på si`. Bare synd at Sigarev resolutt fjerner henne fra handlingen etter pause. Ståle Bjørnhaug, Jorunn Kjellsby, Anderz Eide og Ragnar Dyresen skaper gode skikkelser i mindre roller.

Det Norske Teatret, Scene 2: Svart mjølk av Vassily Sigarev Omsetjing: Tone Alise Årtun Regi: Lars Erik Holter Scenografi/kostyme: Arne Nøst Lysdesign: Tryggve Øverås Ildahl I rollene: Ståle Bjørnhaug, Ingrid Bolsø Berdal, Aksel Hennie, Trine Lund, Jorunn Kjellsby, Grethe Ryen, Anderz Eide, Ragnar Dyresen