Ronja og Birk som krigsbarn

Teppet går opp, og vi ser inn i et voldsomt fjellandskap. Foran på scenen står en gruppe anspente geriljasoldater i grønn kamuflasjedress. De er bevæpnet med maskingeværlignende armbrøster. De skyter mot fienden som kretser over dem, svarte ”fugler” som ligner på fly. Fra bakgrunnen hører vi fortvilte jammerskrik, så inntrengende at de får fjellet til å revne.

Sterk åpningssekvens

Et øyeblikk tror jeg det er en såret soldat i ferd med å dø. Det viser seg heldigvis fort at smerteskrikene ikke kommer fra en døende soldat, det er Louvis som hyler av smerte fordi Ronja kommer til verden. Og snart gleder røverne seg med Mattis og Louvis over at et barn er født.

Men de sterke åpningssekvensene har slått an tonen for Jon Tombres høyst personlige versjon av Astris Lindgrens klassiker, Ronja Røverdatter. På Trøndelag Teater er den blitt en dyster fortelling om hvor tøft det er å være barn i en verden i krig, men også en fortelling om at det nettopp er barna som kan bringe håp og forsoning inn i de voksnes avsindige verden.

Barnebokforfatterens rett

I tilfelle noen skulle mene at dette er en vel fri gjengivelse av Astrid Lindgrens eventyr-univers, bringer programmet et sitat der hun nettopp legger vekt på barnebokforfatterens rett til fritt å gi uttrykk for det som ligger ham eller henne på hjertet: ”Vil du skrive en rystende bok om hvor vanskelig og umulig det er å være menneske i vår verden, skal du ha rett til å gjøre det. Vil du skrive om rasediskriminering og klassekamp, så skal du ha rett til å gjøre det”, mente Astrid Lindgren, og hun vek jo selv aldri unna for å ta opp vanskelige tema som sykdom, død og foreldresvik i sine bøker.

Jon Tombres moderniserte tolkning er interessant. Selv om krigen gru er langt mer til stede i Brødrene Løvehjerte, lar det seg absolutt forsvare å la Astrid Lindgrens røverfabel utspille seg i en moderne geriljakontekst.

Visuelt vellykket

Visuelt fungerer oppsetningen glimrende. Katrine Tolos effektive scenografi skaper en overbevisende gold og fiendtlig verden uten gress eller blomster, noen gigantiske blader som iblant daler ned fra himmelen over Ronja og Birk er de eneste tegnet på at naturen fremdeles lever. Skremmende og heslige vetter og tusser dukker opp når man minst venter det, og den eneste tryggheten er Mattisborgens lune røverhule.

I dette ulendte fjellandskapet klatrer geriljasoldatene og de to ungdommen omkring som spreke geiter, alltid med alle sanser i beredskap, stadig på vakt overfor de lumske fiendene som ikke lar en sjanse til å angripe gå fra seg.

Denne – rent visuelle – delen av Ronja Røverdatter er både suggestiv og overbevisende. Men – og det er avgjørende – det visuelle inntrykket er ikke sterkt nok til å bære forestillingen.

Fortelling om vennskap

Ronja Røverdatter er først og fremst fortellingen om det tette vennskapet mellom Ronja og Birk, sønnen til Borkahøvdingen som er Mattisrøvernes erkefiende. Og om hvordan dette vennskapet til slutt fører til at de to fiendene begraver stridsøksen samtidig som det er de to barnas første skritt mot voksen selvstendighet.

Jon Tombre har gitt rollene som Ronja og Birk til amatørskuespillere som er plukket ut på audition: Rannei Grenne og Madeleine Nilsen alternerer som Ronja, mens Børge Bruteig og Bård Flårønning veksler på å spille Birk.

scenekunst.no så Madeleine Nilsen og Bård Flårønning i rollene, og de hadde både den rette ungdommelig sjarmen og en lystig lekenhet som kler deres rollefigurer. Men det virker som om Jon Tombre har vært langt mer opptatt av å fremheve deres fysiske ekspressivitet enn av å bruke Astrid Lindgrens tekst til å skildre vennskapet mellom dem, et magisk vennskap som ville ha blitt til forelskelse hadde de bare vært litt eldre.

Dette er Jon Tombre også svært klar over. Det er antakelig derfor han lar dem hoppe og springe, småkrangle og knuffe. Men slik vennskapet deres skildres her, blir det likevel et postulat at det er sterkt nok til å endre de voksnes adferd.

Lite å spille på

Skuspillerne har fått svært lite å spille på, og det er lagt altfor liten vekt på replikk-instruksjonen. Det gjelder i vel så høy grad det profesjonelle ensemblet som de to unge amatørene.

Ola G. Furuseth er en svært utydelig Mattis, samtidig som Jon Tombre legger så sterk vekt på hans binding til Ronja at den nærmest overskygger vennskapet mellom Ronja og Birk. Tone Mostraum er hjertegod, men hun også uskarp som Ronjas mor, Louvis, mens Helle Ottesens replikker heller ikke gjør det mulig for henne å skape en konsistent Skalle-Per.

Problemet med Jon Tombres Ronja Røverdatter er at den mytiske fortellingen om Ronja og Birk ikke kommer til sin rett, men drukner i effektive visuelle effekter som ikke har noe med den egentlige historien å gjøre.

Når forestillingen derfor bare delvis lykkes, skyldes det Jon Tombres og Per Ananiassens dramatisering – med sine raskt skiftende, filminspirerte scener – rent tekstlig ikke yter Astrid Lindgrens fabel rettferdighet.

Trøndelag Teater, Hovedscenen Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren Oversatt av Jo Tennfjord Dramatisert av Jon Tombre og Per Ananiassen Regi: Jon Tombre Scenografi og kostymer Musikk: Hans Magnus Ryan Med Madeleine Nilsen, Bård Flårønning, Ola G. Furuseth, Tone Mostraum, Helle Ottosen, Harald Brenna, Hallbjørn Rønning, Mona Jacobsen, Stian Hovland Pedersen, Øyvind Brandtzæg, Hans Petter Nilsen, Ragnhild Sølvberg, Helga Wendelborg, Jakob Margido Esp, Jan Erik Berntsen og Kine Bendixen >