Rødhette og ulven goes clubbing

Med forestillingen Das Rotkäppchen rir koreograf Henriette Pedersen og hennes medarbeidere romantikken for siste gang. Forestillingen er del tre i prosjektet Riding Romance, hvor ulike romantiske kunstverker har vært utgangspunkt for arbeidet. Første del, The swan lake, tok utgangspunkt i den klassiske ballettens kanskje mest kjente verk, Svanesjøen. Del to brukte maleren Caspar David Friedrichs bilde Der Wanderer über dem Nebelmeer (1818) (Vandreren over tåkehavet) som springbrett. I del tre er det altså eventyret Rødhette og ulven som står for tur. Pedersen og cos inngang til arbeidet har vært at de skal reagere på disse ikoniske romantiske verkene, heller enn å lage nytolkninger av dem.

Mellom koreografi og billedkunst I forbindelse med Riding Romance 2, som bestod av tre kortere visninger i løpet av våren 2014, flyttet Pedersen og hennes samarbeidspartnere inn på Kunstnernes Hus, og brukte atelieret både som arbeids- og visningssted. Her fikk vi utøverne tett på, vi sto inne i lyset og scenografien, og hendelsen skled nesten usynlig fra forestilling til fest. Kunsten og virkeligheten begynte å gripe inn i hverandre, vi stod så nær det som skjedde at det ved flere anledninger var faktisk kontakt mellom oss. Jeg fikk klem av Kristine Karåla Øren, en bøtte vann over sekken min, sand i skoa, og pelsdotter på jakka. I denne settingen ble også forholdet mellom prosess og ferdig verk ustabil. I min anmeldelse av RR2 her på scenekunst.no spurte jeg meg om de tre delene var en raus måte å la publikum ta del i utviklingsprosessen på, eller om de måtte sees som hver i seg ferdigstilte deler. Situasjonenes uformelle karakter, de kunstneriske medvirkendes tydelig utprøvende holdning til arbeidet (stikkordet her er som sagt reaksjoner), og publikasjonen som kom høsten 2014 som siste del av RR2, bygget opp under følelsen av at det i tilfellet Riding Romance var uinteressant å skille verk og prosess.

Utfordring av den tradisjonelle forestillingen som form er imidlertid ikke et nytt element i arbeidet til koregraf Henriette Pedersen. I publikasjonen som var en del av RR2 skriver redaktør Anette Therese Pettersen; ”Henriette Pedersen har, siden hun ble utdannet koreograf fra Statens Balletthøyskole i 2000, jobbet i krysningsfeltet mellom dans, teater og billedkunst.” Pettersen trekker frem at flere av Pedersens arbeider, etter først å ha vært presentert på scenekunstinstitusjonenes scener har vært ”bearbeidet i forhold til et mer intimt og stedspesifikt format og vist i ulike gallerirom.”

En betongvegg av lyd og lys Det at jeg som publikummer til RR3 opplevde å bli avskrevet muligheten til å føle meg som en del av situasjonen, var derfor skuffende. Grepene som skapte denne følelsen i meg var for det første å bli plassert på publikumsamfiet. Problemet med denne i utgangspunktet uproblematiske plasseringen oppstod i møtet med den tunge klubbmusikken som varte forestillingen ut. Dj Olanskiis live sett var i gang før forestillingen startet – vi kunne høre bassen allerede da vi stod utenfor i foajeen og ventet. Musikken trigget i meg en kroppslig forventning om deltagelse, jeg sitret etter å la bassen innta meg. Men forvist til publikumsamfiet virket musikken heller som en betongvegg som skilte meg fra scenerommet. Dette ble understreket ved behovet jeg, i likhet med mange andre i publikum, hadde for å stappe ørepropper inn i ørene. Jeg greier ikke slippe tanken på hvilken motsatt effekt musikken kunne hatt om vi hadde fått bevege oss friere i rommet, hatt mulighet til ”digge” til den. En ytterligere forsterkning av skillet mellom oss i publikum og scenerommet var illusjonen av avstand som lyssettingen bidro til. Øren forsvant til stadighet inn i det svarte hullet (eller skal vi si skogen) som scenen fremsto som. Sist men ikke minst valgte dj Olanskii å stå med ryggen til publikum hele forestillingen, urørlig, i en nærmest militær oppstilling.

Hvorfor ønsket Pedersen å gjøre meg så tilsidesatt, ensom og passiv? Meg, som i ønske om å få stykket ”rett i fleisen”, til og med har satt meg på første rad! Kanskje var det meningen at jeg aldri skulle få Rødhette nært nok, aldri få tak på denne opprørske karakteren? Eller var utforskningen av romantikkens kunst(ner)idealer her i RR3 forflyttet fra utøverkroppen til publikumskroppen – var det jeg som denne gangen skulle være vandreren, på vei opp den bratte fjellsiden mot en topp som stadig vi(r)ker lengre unna?

Destruktiv kraft Eventyret om Rødhette og ulven har en lang historie, det fins i mange ulike versjoner og i minst like mange tolkninger. Pedersen og co trekker i programmet frem at det, som de fleste av vår kulturs gamle fortellinger, eksisterte på folkemunne lenge før det ble nedtegnet. I programmet trekkes også den rituelle tolkningen av eventyret frem. I følge denne tolkningen kan Rødhettes møte med ulven forstås som en overgangsfase – mellom barn og voksen, mellom uskyld og modenhet. Rødhette kan representere den tidlige ungdomsalderens nysgjerrighet – utprøvning av grenser, søken etter det som er annerledes, interesse for det som er tabu, forbudt og lukket vekk.

Hvis man skal se på eventyret i sammenheng med den romantiske tradisjonen, ikke bare i forhold til periodens generelle opptatthet av det folkelige og de nasjonale eller regionale særpreg, er nettopp Rødhettes utforskningstrang interessant. For det romantikken satte fokus på gjennom opphøyelse av menneskets (såkalte) irrasjonelle sider, var ikke bare estetikkens verdi som erkjennelsesform, men også hvordan våre handlinger (i større grad enn vi kanskje liker å innrømme) er styrt av drifter, lyster og følelser heller enn rasjonelle overveielser. Romantikere som Nietzsche gjorde oss oppmerksomme på hvilke kaoskrefter vi mennesker representerer, og sådde tvil om menneskets mulighet til opplysning og utviking. Minner Rødhette oss om at vi alle har i oss trangen til å bryte ut, følge vår egen nysgjerrighet, og gjøre det vi vet er potensielt destruktivt for både oss selv og våre kjære?

Felles kulturarv Det er viktig at vi som kultur tar vare på, og videreformidler, våre gamle fortellinger. Vi må fortelle dem om og om igjen, og gjennom fortellerhandlingen både tilføre dem vår egen unike stemme, og la vår tid og vår kultur sive inn i dem, slik at de stadig får flere alternative lag, tolkninger, vendinger. Slik kan Pedersen og cos prosjekt sees på som en påminnelse om viktigheten av å videreformidle denne felles kulturarven – ikke bare gjennom standardiserte barnebokversjoner av disse, med illustrasjoner som støtter opp under formidlingens ensartethet heller å åpne for individuelle reiser. Samtidig har Pedersen og co, gjennom å beskrive forestillingen som en reaksjon på eventyret heller enn en nytolkning av det, reddet seg unna de vanskelighetene man potensielt kunne kommet i om man ønsket å tilføre fortellingen noe radikalt nytt, ut over å fortelle det til oss på sin måte, med sin unike stemme. Spørsmålet jeg stiller meg i denne sammenheng er hvorvidt det er Pedersen og cos stemme som forteller eventyret denne gangen, eller om denne handlingen kan tilskrives noen annen enn utøveren Kristine Karåla Øren.

Motsetningen mellom musikken og lysets massive ensformighet, og Ørens performance, er stor. Øren holder koken gjennom over en time i dette tunge landskapet – med et delvis improvisert forløp som inneholder referanser til både eventyret og karakterene Rødhette og ulven. Som i RR2 skjer det noe interessant når Øren, som kvinne, møter romantikkens fokus på følelser. I Ørens sterke scenetilstedeværelse møtes det feminine forstått som det irrasjonelle og ufornuftige, med feminisme forstått som en opphøyelse av følelsenes verdi. Her møtes musen som inspirasjon og livskraft med kunstnergeniets behov for virkelighetsflukt og – fornektelse. Bevegelsesmaterialet vipper mellom det sensuelle og det kraftfulle – hun lokker og lar seg lokke, hun er forestillingens midtpunkt, men samtidig låst og holdt nede av forestillingens overordnede struktur og andre virkemidler. Det kan virke som om hun har fått både musikk, rom og lyssetting mot seg, som om ingen av de andre elementene i forestillingen støtter opp under hennes performance. Likevel står hun kampen ut, hun er tiden som renner gjennom det stillestående og massive rommet. Gjennom sin kroppslige og insisterende tilstedeværelse gir hun seg over til historiefortellingen. Jeg greier ikke la være å spørre meg selv om forestillingen ikke hadde vært bedre tjent med å la Øren få litt mindre motstand og litt mer igjen for sine bestrebelser.