Regionteatrene 35 år etter

Dermed er Nordland Teater i hus etter 25 år i koffert og provisorier, Hålogaland Teater etter 34 år. De har begge hatt en omskiftende barne- og ungdomstid etter en trang fødsel. Verst var det for Hålogaland Teater som ble til for 35 år siden etter at forfatteren Lars Berg og andre teaterentusiaster hadde gått svanger med tanken om et eget nordnorsk teater siden 1940-årene.

Hellesen-komitèen

Det var ’Hellesen-komitèen’, oppkalt etter lederen av Teaterkomitèen av 1968, nylig avdøde Gunnar Hellesen, som i 1970 forløste ideen ved å foreslå opprettelse av regionteatre.

Oppbyggingen skulle skje i regi av Riksteatret, som etter en tid kunne slippe avkommet fri og la det ta seg frem på egen hånd. Modellen ble lansert av Riksteatrets sjef, Eivind Hjelmtveit, som rekrutterte skuespillere og startet opp Hålogaland Teater høsten 1971 som det første og største i en serie regionteatre.

Motstanderne

Regionteatertanken hadde mange motstandere, men de argumenterte forskjellig. Sentrale kulturformidlere hadde lenge vært imot regional konkurranse om teatergjengerne. Riksteatret var ennå i sin ungdoms vår og slet med å bygge opp teaterinteresse i distriktene.

Da som nå var det kamp om ressursene, og etablering av regionalteatre ville måtte skje på bekostning av den sentrale kunst- og kulturformidlingen som igjen var en del av den kulturelle nasjonsbyggingen. Kvæfjordingen og mangeårig kirke- og undervisningsminister i Gerhardsens regjering, Birger Bergersen, var sterkt kritisk til et eget nordnorsk teater ut fra slike hensyn.

Det fantes også krefter ved de etablerte teatrene som var skeptiske og som uttalte seg halvhøyt om faren for ’amatørisme’ forbundet med fremvekst av små teatre i snevre kulturmiljøer.

Nordpå var noen av amatørteaterlagene motstandere av et eget profesjonelt teater fordi det angivelig ville stille amatørene i skyggen. Enkelte ønsket et ’blandet ensemble’, det vil si et ensemble med både profesjonelle kunstnere og amatører. Skuepillerforbundets daværende leder, Ella Hval, kommenterte forslaget med ”snart får vi vel amatørtannleger også”.

Lokalavisene i Nord- Norge var lunkne. De var mer opptatt av hvor et eventuelt teater skulle ligge, enn hva formålet skulle være og hvordan det skulle drive. Bodø, Narvik, Harstad og Tromsø var potensielle vertskandidater, men ingen av byene viste synderlig interesse for å påta seg vertsforpliktelser. Var det penger og kulturinteresse nok til å drive et profesjonelt teater? De fleste tvilte, og det tok mange år før holdningen skiftet.

Gårdagens og dagens regionalister

Teaterentusiastene i nord, anført av Lars Berg, var 1950- og 60-årenes regionalister. De var forløperne for dagens regionforkjempere som ønsker å etablere ’sterke folkevalgte regioner’ med en vid oppgaveportefølje gjennom overtakelse av tallrike oppgaver fra staten og stor frihet i valg av oppgaveløsninger.

Et av de mest ytterliggående kravene er nedleggelse av ’de tre R-er’ (Riksteatret, Rikskonsertene og Riksgalleriet) med overføring av midlene til regionenes egne kulturaktiviteter, alternativt ’bestillingsrett’ til produksjoner.

Liknende tanker anvendt på forskning og høyere undervisning går igjen i innstillingen fra Distriktskommisjonen som foreslår ’bestilleransvar’ for regionale politiske organer på midler fra Forskningsrådet og innflytelse over den faglige aktiviteten ved universitetene og høyskolene.

Slike drastiske endringer kommer neppe. Bra er det. Stoltenberg har tilsynelatende avvist ytterliggående forslag fra KS og Distriktskommisjonen, trolig også fra regjeringspartnerne. Soria Moria-erklæringen er utformet i kompromissets ånd: ”De nasjonale og regionale kulturinstitusjonene er viktige kulturformidlere. Det er viktig at disse fornyes for å tiltrekke seg publikum”, heter det.

Et kulturpolitisk kompromiss

’Hellesen-komitèens’ forslag om regionteatre var datidens kulturpolitiske kompromiss. Det ble til i balansepunktet mellom behovet for kulturell nasjonsbygging, regionale krav om medinnflytelse og økende forståelse for verdiene i distriktskulturen.

Regionteatrene skulle være et supplement, ikke et alternativ til Riksteatrets kunstformidling. Hålogaland Teater skulle f.eks. etter forslaget ”se det som en særskilt oppgave å fremme dramatikk med tema hentet fra landsdelens fortid og nåtid.

Publikums interesse vil avhenge mye av om teatret makter å identifisere seg med problemer landsdelen og menneskene der er opptatt av.

naturlig at teatret oppmuntrer til bruk av nord-norsk scenespråk”.

Det e her æ høre tel

Spenningen var stor i Tromsø da en gruppe unge og radikale skuespillere gikk i land fra nordgående hurtigrute for å starte landets første regionteater høsten 1971: Jenter med lilla Sigrun Berg-skjerf fulgt av hårbevokste gutter.

Spissborgerne, som er rikelig representert i alle partier, ventet seg Molière og Holberg. De fikk Bertolt Brecht og Magnar Mikkelsen.

Det ble rabalder blant sosialdemokrater og andre gode samfunnsbyggere. Men studentene i den nybakte universitetsbyen, de hyllet nykommerne og repertoaret. Studentene tok seg fri fra revolusjon og demonstrasjoner og gikk i stedet i teater. Det e her æ høre tel, syngespillet om veikravene på Senja, vakte enorm jubel blant nostalgiske utkantfreaker som nå ble oppmerksom på at det fantes liv også utenfor Storgata.

Geniale innslag, så som ’Ekspertkantate’, skapt ved å sette musikk til regjeringens Nord-Norge melding , og ’Ellinors vise’ ble landskjent og gav Hålogaland Teater heltestatus blant ungdom i alle aldre på 1970-tallet.

Og siden da?

Det roet seg med tiden. Repertoaret er blitt variert og spenner i dag over et stort register. Hålogaland Teater og de andre regionteatrene er modnet, men heldigvis ikke mer enn at ’villdyret vågner’ med ujevne mellomrom og fremstår med freske fraspark. Det skal svinge rundt et teater.

Landets åtte regionteatre utgjør i dag infrastrukturen i det regionale kunst- og kulturlivet. Musikere, sangere, dansere, malere, forfattere og scenografer kan livnære seg utenfor de største byene takket være regionteatrene. De er nøkkelfolkene innenfor kulturlivet i småbyene og distriktene.

Målsettingene som ’Hellesen-komitèen’ trakk opp for Hålogaland Teater i 1970 er langt på vei blitt felleseie for regionteatrene, også for mange av de frie teatergruppene. ’Amatørismen’, som noen fryktet, uteble.

De som i kampens år gikk inn for ’blandete ensemble’, har siden skiftet mening. Lars Bergs Hålogaland Teaterselskap ble delt. Hålogaland Teater ble navnet på det profesjonelle ambulerende teatret med sete i Tromsø, og Hålogaland Amatørteaterselskap på amatørteatrenes fellesorgan. Siden har de levd lykkelig sammen, hver for seg.