Prisvinner Hungnes

Av Julie M. Løddesøl

Ibsen-året 2006 er Anders Jahre-stiftelsens ene begrunnelse for å gi prisen til tre av våre store innen scenekunsten; Jon Fosse får den som første norske dramatiker med stort internasjonalt gjennombrudd etter Ibsen, mens Toralv Maurstad og Hungnes ”har gjort en særlig stor innsats for Ibsen på scenen”, ifølge prisutvalget. Det består av Ole Bøhn, Bentein Baardson, Øivin Fjeldstad, Lars Roar Langslet og Nina Sundbye.

Full fart

Hungnes sitter ikke tilbakelent nytende sitt otium. Som teatersjef på Oslo Nye Teater instruerer han selv mange av teatrets oppsetninger. Sist Manndomsprøven, som hadde premiere i forrige uke. Det skal bli førjul i Blåfjell i år også, på teatrets hovedscene, dessuten starter prøvene på Spellemann på taket i høst. Men først er det utendørsopptreden i New York i oktober, med Peer Gynt-utdrag fra oppsetningen på Gålå, der Hungnes både har regi og spiller hovedrollen. Og teksten har han nå inne?

-No, IŽm not. Det er første replikk på engelsk, svar på Mor Aases: ”Peer, youŽre lying!”. Monologene er verst, de er helt forferdelige å lære på engelsk, mye verre enn de var å lære på gudbrandsdalsdialekt. Det er så mange ord her jeg ikke kjenner fra før, så jeg må bare lære ”blindt”.

–Gleder du deg?

-Jeg gruer meg mest. Men jeg vet at det bare er å holde hodet kaldt. Når jeg er kommet så langt i tekstpuggingen at jeg kan koble inn det norske, da går det. Det begynner å komme nå, sier han. I New York blir dette en konsert med åtte profesjonelle skuespillere og amerikanske musikere på utendørsscenen i Central Park den 6. og 7. oktober. Deler av Hungnes cruise-båt-versjon: ”Peer Gynt – verdensborger av gemytt” flettes inn i forestillingen, som også vil vise bilder fra Gålå-oppsetningen på storskjermer.

Stole på Ibsen

-Det er mange måter å spille Ibsen på. Den ferskeste debatten var i Dagsavisen i forbindelse med Ibsen-festivalen i Oslo. Hva er din kommentar til debatten om modernisering og forenkling av tekstene hans?

-Det er morsomt at det diskuteres! Men det som fungerer som forestilling er ofte noe annet enn det man ønsker seg på papiret. Jeg har sett mange moderne Ibsen-oppsetninger som ofte er så kuttet i at de ikke gir mening lenger, men gjenstår som et naivt stykke. Samtidig hater jeg den gamle formen á la ”la oss sette oss og samtale”. Jeg tror Ibsens språk skal moderniseres, for etter min mening er det det repeterende i språket som er gammelmodig. Idag snakker vi på en mye knappere måte. Skandalene i stykkene opprører oss ikke lenger, men vi skal huske at Ibsen skrev idédramaer. Da må vi stole på at hans diktning holder, fremfor å tilrettelegge dem for dagen i dag.

–Du trenger med andre ord ikke aids i stedet for syfilis i ”Gengangere”?

-Jeg syns det er mye morsommere å assosiere selv til aids i dag, når jeg ser stykket. Det er like dumt å la det handle om aids som det var å si at Osvald var utsatt for overgrep av sin far, som var tema for noen år siden. Det er trist, veldig trist, at man må popularisere slik. Da tror vi vi har aktualisert Ibsen, men man har heller underkjent publikum, mener jeg. Jeg har også sett oppsetninger av Hedda Gabler der hun ikke viser at hun har fått fatt i Løvborgs manuskript. Hva da, spør jeg – når man ikke tar inn konfliktene som ligger i stoffet. For meg er det dumskap, nonchalant, hovmodig.

Råfeigt

Hungnes har selv både spilt i og selv satt opp Ibsenstykker, som Et dukkehjem, Fruen fra havet, Hedda Gabler og En folkefiende. Dessuten har han regissert Peer Gynt ved Gålå-vatnet siden 1989. Gålå-versjonen er gjennomført romantisk, i friluft, og ingen modernisering, akkurat.

-Nei, der beholder vi rammen som stykket er skrevet i, nemlig knyttet opp mot naturen. I Peer Gynt er det bare én innendørsscene (mor Aases død). Det blir en naturalistisk ramme fordi det publikum ser rundt seg er sant, det er jo naturen. Jeg syns det er råfeigt med disse utendørsforestillingene som gjøres i mørket! Da kan man gjøre det akkurat som om man er innendørs, i et teater.

-Hvilke tenker du på?

-For eksempel Fjæreheia. Selv vil jeg utfordre meg selv til å bruke de elementene som er i omgivelsene. Publikums øyne skal få vandre.

Liten pause. Et smil: -Jeg høres gammel ut nå, som en som skal få priser…

-Du har fått flere i år?

-Ja, jeg har fått Ibsen-prisen, Gudbrandsdalens kulturpris, som aldri har vært gitt til en ikke-Gudbrandsdøl før. Det var stas, og kilte forfengeligheten. Og nå er det Anders Jahre-prisen.

-Hva tenker man når man får vite at man får en pris på 400 000 kroner?

-Hvor er raskeste veien til banken?

Penger, ja: For teatersjefer er finansiering et evig tema, og det er ikke noe lettere for Oslo Nyes sjef. Teatret har vært kommunalt finansiert siden 1993. Hungnes sier at teatret har levd med spørsmålet om avvikling i alle år:

-Når det går dårlig hos oss, sier Oslo kommune: ”Hvorfor skal vi ha teater?” og når det går bra, sier de: ”Fint, de klarer seg alene, uten oss.” Det eneste vi egentlig kan gjøre, er å spille masse bra teater, sier Hungnes.

I hans styringstid siden 2002 har han endret teatrets profil fra det litt lette, humoristiske, til en blanding av musikaler på hovedscenen og amerikanske samtidsklassikere på bi-scenen. Men er ikke det uspennende, sånt som folk har sett på før?

Det hippe tyranniserer

-Det er ikke mye uspennende, nei. Publikum higer etter det! Jeg mener teater skal være en følelsesmessig opplevelse. Det jeg kaller det resonnerende teatret, at form og det hippe skal tyrannisere teatret, at alt skal være nytt og grensesprengende – det blir bare ord. Teatret må holde på fantasien, på det som ikke er premiert ellers i samfunnet. Vi er så redde for ikke å være moderne i dag. Vi skal ligge foran oss selv hele tiden.

-Men med Bollywood Ibsen traff du tiden bedre enn noen.

Yr av Bollywood Ibsen

-Ja. Det var ganske skummelt da jeg formet idéen. Jeg tenkte: hvis Oslo Nye Teater skal gjøre Ibsen i Ibsenåret, hva er det med det urbane, og hvor kan han være like livsfarlig nå som han var i sin egen tid? Kan vi treffe en del av publikum som han traff da? I det flerkulturelle miljøet har de tvangsgifte, de opplever kanskje seksuell ufrihet, og i Fruen fra havet har du alt dette. Der er mulighet for å gifte seg for å komme ut i livet, en slags kjøp og salg, det er mye skjult erotikk. Samtidig måtte vår oppsetning ikke være støtende for miljøet vi ønsket å dra inn. Og – vi trengte å dra et multikulturelt nettverk inn i forestillingen, som vi kunne dra et publikum på. Jeg var helt yr da jeg planla dette, og brikkene falt på plass, sier en engasjert Svein Sturla Hungnes. Han forteller at 14 dager før premiere hadde teatret ingen billettbestillinger fra dette miljøet.

-Men så kom de, og kjøpte billetter i døra. Våre nye landsmenn eller hva vi skal kalle dem for å være politisk korrekte, utgjorde til slutt rundt 10 prosent av publikummet på 12 655 på den forestillingen.

Å møte seg selv i døra

-Men Hungnes, hvordan stemmer egentlig din Ibsen-versjon av Fruen fra havet med det du sa tidligere i samtalen, om at det var trist når man måtte vri og vende på Ibsen for å popularisere ham med samtiden?

Han blir stille et sekund, så ler han: -Det stemmer ikke i det hele tatt! Der møtte jeg meg selv i døra! Når jeg gjør dette selv, vet du, skjer de utroligste ting, og det er selvsagt noe HELT annet, smiler han.

-Mett eller sulten nå, prisbelønt (han ble også ridder av St.Olavs orden i 2004), 60 år gammel, been there, seen it, done it?

-Jeg flyr ikke rundt og er så sulten, akkurat. Men jeg er lett å få på gli med idéer. Jeg betrakter meg som idérik og kreativ, og da tar det ene det andre, og så er jeg i gang igjen, svarer teatersjefen, som har vel tre år igjen av sitt åremål, og som ikke tror han kommer til å roe seg ned da heller.