Peter Brook den første Ibsen Award-vinneren

Pressemelding fra Kulturdepartementet:

Den første Internasjonale Ibsen-prisen går til teater- og filmregissøren Peter Brook.

”Peter Brook tildeles Den Internasjonale Ibsen-prisen for 2008 fordi han så overbevisende har demonstrert at all betydelig dramatikk og teater har en unik evne til å forene mennesker, at kulturen tilhører alle, at ingen gruppe og ingen nasjonalitet kan kreve eierskap til et verk, diktet i ord eller gestaltet på scenen”, heter det i juryens begrunnelse.

I sin over 60 år lange karriere har Brook regissert et stort antall skuespill og en lang rekke filmer og tv-produksjoner. Han har blant annet arbeidet mye med the Royal Shakespeare Company og ved the Royal Opera House i London.

Brook har russisk-jødisk bakgrunn og ble født i London i 1925. Siden 1970 har han bodd og arbeidet i Paris.

Prisen deles ut med Brook til stede på Nationaltheatrets hovedscene 31. august kl. 17.

Juryen ledes av Liv Ullmann, og består forøvrig av Eirik Stubø, Anna Bache-Wiig, Øyvind Gulliksen, Nilu Kamaluddin, Ghita Nørby og Leif Zern. Her er juryens begrunnelse:

Peter Brook tildeles Den internasjonale Ibsen-prisen for 2008 fordi han så overbevisende har demonstrert at all betydelig dramatikk og teater har en unik evne til å forene mennesker, at kulturen tilhører alle, at ingen gruppe og ingen nasjonalitet kan kreve eierskap til et verk, diktet i ord eller gestaltet på scenen.

Begrunnelse fra Den internasjonale Ibsen-prisens komité

Regissøren Peter Brook tildeles Den internasjonale Ibsen-prisen for året 2008. Som regissør har han nysgjerrig utforsket teatrets muligheter og stått i sentrum for scenekunstens utvikling i mer enn et halvt århundre. Mange har sett hans oppsetninger på turneer rundt om i verden, mange har valfartet til hans teater i Paris, Bouffes du Nord, enda flere har tatt del i hans ideer gjennom den inspirasjon andre grupper har hentet ut av hans arbeid som regissør, lærer og visjonær.

Peter Brook ble født i London i 1925; foreldrene var russisk-jødiske immigranter som i 1914 hadde forlatt byen Dvinsk i Latvia (som da tilhørte Russland). Peters film- og teaterinteresse kom tidlig til uttrykk og ble oppmuntret av familien. Som nittenåring gjør han sin første film (”A Sentimental Journey”), i 1945 setter han opp sitt eneste Ibsen-stykke, ”Fruen fra havet”, året etter Shakespeares ”Love’s Labour’s Lost” i Stratford-upon-Avon, dit han gang på gang vil vende tilbake i løpet av sin vekslende karriere.

Den første perioden i Brooks teaterarbeid varer fra krigens slutt til begynnelsen av 60-tallet og brakte for dagen en mann med flere tilbøyeligheter. Han beskrives gjerne som et vidunderbarn, et enfant terrible som kunne provosere med dristige påfunn, mens en annen side av hans begavelse ikke var fremmed for det kvikke og underholdende (han regisserer komedier, opera og setter for eksempel opp suksessmusikalen ”Irma la douce”).

Studerer man Peter Brooks repertoar gjennom disse tidlige årene blir det tydelig at han aldri følte seg riktig hjemme i det engelske 50-tallsklimaet. Det nye britiske dramaet interesserer ham knapt. Verken John Osbornes ”Se deg om i vrede” eller Arnold Weskers ”Røtter” står på Brooks ønskeliste. Det gjør derimot Jean-Paul Sartre og Jean Anouilh, som han setter opp flere stykker av.

Peter Brooks ideal var (og er) Shakespeare; det er friheten til å bevege seg mellom det ytre og det indre, mellom fantasi og virkelighet, som får ham til å søke seg bort fra det lokale, på jakt etter teatrets universelle røtter, et teater uten hjemland – eller snarere: teatret som hjemland for flere kulturer, språk og tradisjoner.

Men veien dit går via det vitale og avgjørende tiår som begynner med oppsetningen av Shakespeares ”Kong Lear” i 1962, og som ender med ”En midtsommernattsdrøm” i 1970. Begge disse forestillingene setter dype spor i teatrets utvikling, så dype at de fremdeles utgjør referansepunkter i våre dagers Shakespeareoppfatning. ”Kong Lear” med sin skånselløse visjon av menneskehetens siste dager, Shakespeare sett gjennom Samuel Beckett, og – som en bemerkelsesverdig kontrast – ”En midtsommernattsdrøm” i sirkusmiljø, en eventyrlig hyllest av teatrets fantasikraft, så lekende avvæpnende at den kunne ses av samme antall voksne og skolebarn på matinéforestillinger.

Mellom disse ligger den banebrytende iscenesettelsen av Peter Weiss ”Marat/Sade”, der Brook ved hjelp av impulser fra flere hold lyktes i å skape en bemerkelsesverdig syntese av Artaud med sitt ”grusomhetens teater” og Brecht med sin dialektikk og skarpe samfunnsanalyse. ”Totalteater” er et ord som ofte benyttes i beskrivelsen av denne kraftprøven.

Gjennom første halvdel av 60-tallet eksperimenterte Brook med et friere samarbeid mellom regissør og skuespillere og etterprøvde sin egen yrkesrolle som iscenesetter. Samme året som ”En midtsommernattsdrøm” hadde premiere flyttet han til Paris og grunnla International Centre for Theatre Research.

Det er her han bygger opp et ensemble av skuespillere fra en lang rekke ulike land og kulturer, det er her han og Jean-Claude Carrière planlegger ellevetimerseposet ”Mahabharata”, og det er ved det halvt forfalne 1800-tallsteatret Bouffes du Nord han regisserer den ene etter den andre av sine mest minneverdige forestillinger: ”Fuglenes konferanse”, ”Kirsebærhagen”, ”Carmen”…

”Qui est là?” (”Who is there?)” hette diskusjonsstykket (tittelen er åpningsreplikken i ”Hamlet”) som han i 1995 satte opp med tekster av Stanislavskij, Artaud, Brecht, Meyerhold, Craig og Seami. Til denne listen med store teaternavn kan vi i dag legge Peter Brooks eget.

Få teaterregissører har nådd like langt i sin streben etter å bryte grenser, de være seg nasjonale, etniske eller religiøse. Når han tildeles Den internasjonale Ibsen-prisen er det fordi han så overbevisende har demonstrert at all betydelig dramatikk og teater har en unik evne til å forene mennesker, at kulturen tilhører alle, at ingen gruppe og ingen nasjonalitet kan kreve eierskap til et verk, diktet i ord eller gestaltet på scenen.

Peter Brooks forestilling Sizwe Banzi er død vises på festivalen Twist 08 i Oslo i november, en festival i Mangfoldsåret arrangert av Riksteatret, Nordic Black Theatre og Det Åpne Teater.