På tide å grave ned Ibsens kvinner?

I dag kan du lese den første av det scenekunst.no håper og arbeider for skal bli en månedlig kommentar om scenekunst, fra markante observatører i kulturlivet. Performancekunstner Kate Pendry har skrevet den første kommentaren. Hun har bodd i Norge siden 1995, og er blant annet kjent fra forestillinger som Sex in a Warzone, Tales from a Wicked Child og An Evening with Johnny Johnsen.

Er det bare min paranoide fantasi eller har også andre observert en ekkel kvasireligiøs kult som har dukket opp i det siste? I likhet med scientologene har denne kulten knyttet til seg en god del kjendiser, og de snakker ofte og offentlig og med stjerner i øynene om objektene for sin tilbedelse. Jeg snakker nemlig om Ibsens Kvinner-kulten: et stort nettverk av talsmenn og -kvinner som holder Ibsens kvinnelige karakterer høyere enn alle andre karakterer. Jeg lurer på om de har fått offentlig støtte som en nydannet religion – eller om de har vært utsatt for hjernevasking, som ofte skjer i sånne grupper.

Men til slutt må man kanskje helst konkludere med at Ibsens Kvinner-kulten ikke er noe mer enn et symbol for den kulturelle (zeitgeist) tidsånd.

Anti-likestilling

Problemet er at vi står i fare for å sterilisere Ibsens arbeid med overfokus på de kvinnelige karakterene, og etter min ydmyke mening er dette en illustrasjon på feilslått feminisme – spesielt av den typen som er levende i teatermiljøet. Med feilslått mener jeg at selv om det kan se ut og lukte som teatral likestilling, er bare det å bruke frasen ”Ibsens kvinner” akkurat det samme som å kalle et kunstverk ”politisk” (eller ”skeivt”, eller ”multikulturelt”): i det øyeblikket vi navngir noe slik begynner vi å utelukke muligheten for nyanser, tredimensjonalitet. Det betyr også at hvis vi sier at Ibsen skrev ”så sterke kvinnelige karakterer”, hva mener vi om hans mannlige figurer? At de er svake? Og hvor interessant er det egentlig å ha teaterstykker og produksjoner fulle av ”sterke kvinner” og uunngåelig svake menn? Og hva faen er en ”sterk kvinne”? Denne retorikken er drivstoff for den anti-likestillingsbølgen som har begynte å svulme i dette vakre landet. Dette er mennesker som mener likestillingen har tatt fra menn og gitt til kvinner, og nå vil de ha det tilbake. Det er det samme sporet om igjen.

Dette er ikke for å si at Ibsens kvinnelige roller ikke er suverene (unntatt Nora, en jævlig irriterende, selvopptatt monolitt jeg aldri ville hatt i min jentegjeng!). Ja, Ibsen skrev komplekse og på en måte ekstraordinære kvinnekarakterer. Men også ekstraordinære menn.. og barn.

Høy divafaktor

Problemet er at Ibsens Kvinner-kulten er preget av det man i høyeste grad kan kalle divafaktor. Når kjente skuespillerinner (hovedsakelig høyprofilerte kolleger i institusjoner) sier at Hedda er kvinnenes Hamlet, at Ibsen skrev bedre kvinnelige karakterer enn Shakespeare, at de heller ville spille Hedda Gabler enn møte mannen i sitt liv, gjør de både Ibsen, feminisme og ikke minst seg selv en bjørnetjeneste. Med det gjør de Ibsens kvinnelige karakterer til en eiendom, en slags valuta, og de – eller vi – kommer til å fortsette å utelukke et bredere publikum fra hans verk fordi vi ikke fokuserer på det menneskelige i hans arbeid, men bare det kjønnslige.

Ibsen selv fokuserte på det menneskelige og individets frigjøring. I et intervju i 1897 sa han “Har ikke (kvinnespørsmålet) alltid vært DET spørsmålet..?”. Med det mente han at ubalansen i samfunnet var i ferd med å ødelegge både (norske) kvinner og menns sjanse for lykke og fred.

Men kanskje det er helt uaktuelt med en kommentar om Ibsen på slutten av 2006. Vi har hatt Ibsenåret, og kan grave ham ned i femti år til, ikke sant? Minst én kommune i Telemark har allerede bestemt seg for å ikke satse penger på Ibsen i 2007 fordi (og jeg siterer:) “Vi brukte mer en nok på ham i 2006.” Tenk om ordføreren i Stratford-upon-Avon sa noe tilsvarende om Shakespeare? Og imens suger Ibsens Kvinner-kulten alle levende hormoner ut av karakterene til Ibsen og frarøver dem et publikum. En annen form for mord.

Jeg håper at selv om noen (ubevisst) graver Ibsen ned, og sylter ham i liksomfeminisme, kommer hans Carrie-stil opp fra den nådeløse jorden – som han alltid tidligere har gjort – for å sparke oss i ræva og si “Hallo! Kvitt dere med dette Ibsen-divatullet. Det var ikke det jeg mente…”

Kate Pendry,

for scenekunst.no desember 2006

Uenig? send din reaksjon til julie@scenekunst.no!