Overtydelig Ivanov

Ivánov er Anton Tsjekhovs første helaftens skuespill. Den aller første versjonen skrev han i 1887, men stykket ble først oppført i 1889. I årene som fulgte foretok han stadig endringer, og først i 1897 fikk stykket sin definitive utforming.

Fascinerende ungdomsstykke

Ivánov er et stykke hvis popularitet går i bølger. Til tider spilles det hyppig, det skal for eksempel ha vært svært populært i 1950-årene, men så kan det gå år hvor det nesten er glemt igjen. Nå for tiden befinner Ivánov seg tydelig på en bølgetopp. Siden 2000 har det vært satt opp over hele Europa og – for første gang – i Statene, der det er blitt presentert som en historie om verden ”før Prozac”. Også her hjemme har Ivánov teatersjefer og regissører oppdaget Tsjekhovs fascinerende ungdomsstykke. Nå spilles det på Det Norske Teatrets Scene 2, og for knapt et år siden ble det satt opp på Hålogaland Teater der Victoria Meirik signerte en bemerkelsesverdig oppsetning.

Forestillingen gjorde sterkt inntrykk, spesielt fascinerte Victoria Meiriks glimrende replikkinstruksjon: Så langt fra den ”realistiske” norske tradisjon som det går an, men likevel fullt ut overbevisende. Jeg skrev den gangen at det var noe ”befriende annerledes, noe europeisk” ved spillestilen – ”en slags ”non-acting” der skuespillerne suverent og tilsynelatende ubesværet gir slipp på den solide norske tradisjonen, og ikke ”spiller teater”, men makter å skape illusjonen av at de snakker med hverandre slik vi alle gjør, samtidig som de gjennom kroppsspråk, mimikk og ja nettopp, spill, gir overbevisende kunstnerisk uttrykk for kompliserte og ladete følelser og tanker”.

Det komiske og burleske

Denne første, sterke opplevelsen av stykket har nok farget mitt syn på hvordan Ivánov skal spilles. Det er derfor mulig at jeg av den grunn ikke er helt rettferdig overfor Hans Henriksens oppsetning som gir uttrykk for en ganske annerledes – om enn kanskje mer ortodoks – tolkning av teksten. Der Victoria Meirik stillfarende og innstendig nok så det latterlige, men poengterte det tragiske og såre i personenes trivielle liv, har Hans Henriksen bevisst valgt å understreke stykkets burleske og komiske sider. Ikke bare kunne karakterer som den kortspillende Kosýkh (Øyvin Berven), slarvekjerringen Avdótja (Trini Lund) og den rike unge giftesyke enken Babákina (Nina Woxholtt) like gjerne hørt hjemme i farsen, her blir til og med Ivánov (Svein Tindberg) en grotesk antihelt der han i tredje akt krabber på alle fire under skrivebordet, stikker revolveren i munnen og forgjeves prøver å ta livet av seg. Akkurat denne utbroderingen av rollen skulle jeg gjerne vært foruten – den er et malplassert forvarsel om sluttscenen, og dessuten helt overflødig ettersom Tsjekhov åpner stykket med at godsforvalter Bórkin (Hallvard Holmen) lystig og beruset som en god spøk retter geværet sitt mot Ivánov. Men den understreker Hans Henriksens oppfatning av Ivánov som en grotesk sytende, selvopptatt og følelseskald antihelt, og stemmer godt med enkeltes tolkning av Ivánovs selvmord som en ”lykkelig” avslutning på stykket.

Mennesker i drivhus

Scenograf Erlend Birkeland lar to digre drivhus i glass dominere scenen. I første akt som utspiller seg utenfor Ivánovs hus, er drivhusene lukket, mens de åpnes i de tre påfølgende aktene og blir ved enkle grep – bord, stoler, et fjernsynsapparat – til stuene hos Lébedev og Ivánovs kontor. Disse drivhusene inngir meg som tilskuer en viss klaustrofobisk følelse – og det virker opplagt at disse påtrengende, lett absurde konstruksjonene skal tillegges en ganske tung symbolsk betydning. Jeg antar at scenograf og regissør vil forklare oss at stykkets overklassemennesker lever i en kunstig verden, i glassklokker som beskytter dem fra det ”virkelige” livs påtrengende problemer. Handlingen er ikke lagt til Tsjekhovs tid, ikke engang til en stilisert tidløshet – slik det var hos Victoria Meirik – men til våre dager. Det er mulig Henriksen har tilstrebet en viss tidløshet – han har for eksempel ikke erstattet hestene med vår tids bil – men samtidig gjør han bevisst bruk av rekvisitter som tidfester handlingen til våre dager: Ivánovs hustjener lytter til en liten hypermoderne radio med høretelefoner, gjestene hos Lébedev styrer fjernsynet med fjernkontrollen, og første gangen Sasja (Ingrid Bolsø Berdal) viser seg, er hun iført bikinioverdel. Den samme moderniseringen gjenfinnes i språkbruken – betegnelsen ”psykopat” anvendes for eksempel både titt og ofte.

Sviende satire

Hans Henriksen legger stor vekt på å overbevise oss om at Tsjekhov er en ”moderne” – kanskje til og med ”postmoderne – dramatiker som har stor relevans til vår tid. At det er riktig, er jeg ikke i tvil om. Som alltid hos Tsjekhov er problemstillingen forbausende moderne, og det er den kanskje i enda større grad her enn i hans store, mer formfullendte klassikere: Skildringen av den egentlig hederlige og idealistiske Ivánovs fortvilte forsøk på å frigjøre seg fra sin overveldende depresjon gjennom å forstå den, vekker umiddelbart gjenklang hos oss moderne mennesker. Men det gjør teksten i kraft av seg selv og av de menneskeskjebnene den skildrer. Den har ikke behov for å støtte seg til Hans Henriksens påfunn. Scenografi, kostymer og persontegning tyder på at for Hans Henriksen er Ivánov en sviende satire over vår tids ørkesløse, velstående mennesker som ikke har annet å ta seg til enn å tilfredsstille sine materielle behov. Selv om denne tolkningen forflater Det er en tolkning som fullt ut kan forsvares, og det er ikke den som gjør oppsetningen problematisk. Når Hans Henriksen ikke lykkes, skyldes det at han overtydeliggjør Tsjekhov. Det gjelder i høy grad hans personinstruksjon: Ingenting får lov til å forbli usagt. For å ta ett eksempel: I stykket ligger det i kortene at den unge legen Lvov (Nicolai Cleve Broch) er håpløst og tafatt forelsket i Ivánovs kone Anna (Iren Reppen), og at det er en sterkt medvirkende årsak til at han stadig forfølger Ivánov med anklager om umenneskelighet. Men Hans Henriksen stoler tydeligvis verken på teksten, skuespillerne eller tilskuerne: Hos ham kaster Lvov seg lidenskapelig over Anna som gjengjelder hans kyss før hun brått river seg løs, og bestemmer seg for å reise etter sin mann til Lébedevs bursdagsselskap. Og for at vi ikke skal være i tvil om fiendtligheten mellom de to mennene, gyver de senere løs på hverandre med bare nevene.

Overtydelig

Et annet eksempel: Når Ivánov i siste akt fortvilet prøver å avlyse det forestående bryllupet, blir han her så ustyrlig sint at han i et voldsomt utbrudd raserer hele middagsbordet. Da kommer den gjerrige og herskesyke fru Lébedev til, og på de få minuttene som er gått siden hun sist var til stede på scenen, har hun hatt tid til drikke seg så sanseløs at hun knapt klarer å stå oppreist. Scenografiens symbolikk blir igjen ganske overtydelig når Svein Tindberg må springe ut av drivhuset og klatre opp på taket før han avfyrer det avgjørende skuddet. Og det er naturligvis mulig at russiske alkoholikere tåler mer enn andre – men her i Norge virker det som et fysiologisk mirakel at Jan Grønlis Lébedev ikke viser tegn til beruselse, etter å ha tømt litt over en helflaske vodka på under et kvarter. Skuespillerne følger lojalt opp Hans Henriksens intensjoner, og skaper solide og gjennomarbeidete skikkelser – de roper og skriker vel mye, noe replikkinstruksjonen nok må ta ansvaret for. Men selv om Hans Henriksen har vært ganske tung på labben og brukt for mye oppfinnsomhet og energi på å utpensle og overlesse Tsjekhovs tekst, er denne teksten så interessant, fengslende og sterk at den langt på vei tåler det. Her finnes dessuten også gode scener – for eksempel oppgjøret mellom Ivánov og Anna, eller samtalen mellom Sasja og faren når hun famlende uttrykker sine tvil om ekteskapet hun skal til å inngå. Men helheten var en skuffelse.

Det Norske Teatret, Scene 2 Ivánov av Anton Tsjekhov Oversatt til nynorsk av Ola E. Bø fra en dansk oversettelse av Kjeld Bjørnager Regi: Hans Henriksen Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland Lysdesign: Ingrid Tønder I rollene: Svein Tindberg, Nicolai Cleve Broch, Iren Reppen, Jan Grønli , Ingrid Bolsø Berdal, Svein Erik Brodal, Hilde Olausson, Nina Woxholtt, Øyvin Berven,, Hallvard Holmen, Trini Lund og flere