Overbevisende Mio min Mio

To unge regissører har i årets første måneder satt sitt preg på Hålogaland Teater: Kjersti Haugen med den overdådig morsomme Hunden i høyet, og Øyvind Osmo Eriksen med sin vakre og gripende versjon av Kristina Lugns dramatisering av Astrid Lindgrens Mio min Mio.

Her har teatersjefen gjort to svært heldige valg. Men han har også – kanskje i samarbeid med regissørene – funnet unge spennende skuespillere som ikke nødvendigvis har bakgrunn fra Statens Teaterskole til de to produksjonene. Jørn-Bjørn Fuller-Gee som har den ene bærende rollen i Hunden i høyet er utdannet ved Liverpool Institute of Performing Arts, og i Mio min Mio har Gøran Østerbøl (Mio) gått på Arts Educational School of Acting, Kai Kenneth Hanson (Jum-Jum) er utdannet ved GITIS, Martha Kjørven ved Jacques Lecoq, og Linda Wairiu Gathu har gått på The Central School of Speech and Drama. De bringer alle noe befriende nytt til teatret.

Midt opp i alle sine fantastiske og spennende begivenheter, er Astrid Lindgrens fortelling om Bosse/Mio i bunn og grunn en ganske sørgmodig historie, og her ligner den på Brødrene Løvehjerte.

Bo Vilhelm Olsson fra Upplandsgatan i Stockholm har aldri kjent sine foreldre. Moren døde da han ble født, og ingen vet hvem faren var. Han er blitt adoptert av tante Edla og onkel Sixten, men de ville egentlig hatt en liten pike, og gir ikke den lille gutten noe av den varme og kjærlighet et barn må ha for å leve.

En dag han blir sendt ut på butikken for tante Edla, forsvinner han, og kommer aldri til rette igjen. Astrid Lindgren sier det vel ikke rett ut, men mye tyder på at Bosse i virkeligheten er død.

Men på samme måte som i Brødene Løvehjerte skaper Astrid Lindgren en spennende annen verden, Landet i det fjerne, der Bosse begynner et nytt liv. Der finner han faren som han alltid har lengtet etter. Han er Konge i landet, og det viser seg at han hele tiden har ventet på Bosse, som egentlig heter Mio.

Kongen ligner mistenkelig på den kjærlige og gode faren til Bosses beste venn, Benka, og Benka selv dukker også opp. Men nå heter han Jum-Jum, og moren hans er helt lik den vennlige grønnsakshandlersken, fru Lundin, hun som har gitt Bo det gylne eplet som førte ham over til Landet i det fjerne.

Men i skikkelse av den farlige og mektige Ridder Kato truer ondskapen også i Landet i det fjerne. Han holder til i Landet utenfor, og bortfører de uskyldige barna i Landet i det fjerne. Med sin jernklo river han hjertet ut av menneskenes bryst, og erstatter det med stein så de ikke lenger skal ha varme og gode følelser. Sagnet sier at sønnen til Kongen er den eneste som kan beseire den onde Ridder Kato.

Mio min Mio er fortellingen om Mios lykkelige liv i Landet i det fjerne, men også om hans vandringer gjennom Den døde skogen, inn i Landet utenfor, og om hans tapre forsøk på å møte Ridderen og overvinne ham.

Det er en vakker og dramatisk fortelling, der den gode drømmen brått forvandles til et grusomt mareritt, og Øyvind Osmo Eriksen har med sikker hånd gitt liv til Astrid Lindgrens fantastiske verden.

Scenograf Nora Furuholmen har skapt en enkel og effektiv ramme om forestillingen: et stort hvitt berg som kan deles i fire, og dermed stadig forvandler seg i takt med historiens behov. Joakim Moe Røislands finstemte lysdesign bidrar sterkt til å gjenskape både den lyse og muntre virkeligheten i Landet i det fjerne, og det mørke og truende universet der Ridder Kato er ubestridt hersker.

Gledelig er det også at Øyvind Osmo Eriksen overhodet ikke har nølt med å bruke alle teatrets virkemidler til å mane fram uhyggen i Landet Utenfor – som når han lar Ridderens svartkledde speidere bevege seg lydløst på stylter i det store mørke scenerommet, og stadig dukke truende og uventet fram fra mørket.

Gøran Østerbøl er en troskyldig og tillitsfull Mio, men han er også besluttsom og sterk når det trengs. I samspillet med faren (Ketil Høegh) klarer han å få fram det barnslige i Mio uten at det virker påtatt, og han og Jum-Jum (Kai Kenneth Hanson) klarer langt på vei å få oss til å glemme at de er to voksne skuespillere, og ikke to små gutter på ni-ti år slik de er det hos Astrid Lindgren.

Tre av de faste medlemmene av Hålogaland Teaters ensemble spiller en rekke mindre, men viktige roller: Maryon Eilertsen er fru Lundin, Jum-Jums mamma og Nonnos farmor, mens Kjetil Høegh ikke bare er Kongen, men også Sverdsmeden, i mange år Ridder Katos lenkede fange, og naturligvis Benkas far. Kristian Figenschow jr. har hele fire mindre roller og er etter tur onkel Sixten, Nonno, Gubben Eno og selveste Ridder Kato. Det er i denne skikkelsen han gjør sterkest inntrykk.

Foruten å være Mios elskede hest, Miramis, er Martha Kjørven også Bos tante Edla, og en av de farlige speiderne på stylter. Naturlig nok er det som Miramis hun vinner våre hjerter. Lisa Dillan er den nydelige sorgfuglen som drømmeaktig svever over Landet i det fjerne, mens Linda Wairimu Gathu foruten at hun også er en av de svarte speiderne, er den vakre og sørgmodige Veversken – en for øvrig nydelig scene.

Til slutt: Musikken. Ifølge programmet er Øyvind Osmo Eriksen meget opptatt av forholdet mellom teater og musikk, og allerede i sin første oppsetning, Strindbergs Kreditorer på Nationaltheatret i fjor, hadde han komponert musikken – ”disharmoniske toner som understreker kollisjonen mellom mannens og kvinnens verden”, skrev jeg den gangen.

Musikken han har skrevet til Mio min Mio viser at han spenner vidt, ikke bare som regissør. Akkurat som Arvo Pärts Spiegel im Spiegel som Alexander Mørk-Eidem med stort hell brukte i sin oppsetning av Måken på Det Norske Teatret, går Øyvind Osmo Eriksens vakre og vemodige toner rett til hjertet, og utfyller og fullbyrder stemningen på scenen.

En finstemt og medrivende teateropplevelse som várt og følsomt tar opp vesentlige og viktige problemstillinger – det beste bevis på at også klassikere kan være ”nyskapende” når de gjøres på den riktige måten.

Hålogaland Teater, Scene Vest Mio min Mio Av Astrid Lindgren Dramatisert av Kristina Lugn Regi og musikk: Øyvind Osmo Eriksen Scenografi: Nora Furuholmen Kostymedesign: Bjørn Tumyr Med Gøran Østerbøl, Ketil Høegh, Kai Kenneth Hanson, Maryon Eilertsen, Lisa Dillan, Martha Kjørven, Linda Wairimu Gathu, Kristian Fr. Figenschow jr.