Oslo Nye bygger identitet

– Kommentar –

Av Chris Erichsen

– Jeg vil gi Oslo-boerne et teater de føler seg knyttet til, som de kan føle en lojalitet til. Derfor leter vi i alle gjemmer akkurat nå for å finne flere Oslo-historier. Det finnes mange av dem. Men de færreste er fortalt dramatisk. Derfor tar det litt tid å få satt dem opp, sier teatersjef Cathrine Telle til Dagsavisen.

Snart er det premiere på Trollbyen, Karsten Alnæs sitt nye stykke fra det gamle Kristiania, regissert av Telle selv.

Konkurranse

Konkurransen blant de institusjonelle osloteatrene er hard. Ifølge en gammel undersøkelse deler Oslo Nye og Nationalheatret grovt sett publikum mellom seg ut fra en øst/vest-fordeling, mens Det Norske Teatret tar seg av innflytterne og de høyt utdanna. Fullt så enkelt er det neppe lenger. De demografiske og kulturelle endringene tvinger teatrene til å tenke nytt. Det Norske Teatret er antakelig det teatret som har kommet lengst, med sin satsing på ungdom.

– Det nye no er at vi har fått eit stadig større tilfang av unge menneske, sa teatersjef Vidar Sandem på Det Norske Teatret til scenekunst i februar i år. – Dei kjem ikkje som resultat av masseinnkjøp til skulane men dei kjøper sine eigne billettar på same vis som når dei går på kino. Vi har fornya publikummet dei seinare åra. Og slik ungdommen strøymer til Det Norske Teatret i dag, trur eg nesten eg vil seie det er ei revolusjonerande utvikling, sa Sandem som framhevet spesiellt musikalene Jungelboka og Jesus Christ Superstar som trekkplastre for et ungt flerkulturellt publikum.

Oslo Nye har i flere år vært under et kraftig økonomisk press. Teatret trues stadig av nedskjæringer fra Oslo kommune og hadde en nedgang i publikumstallet i fjor. Teatret skal også ha hatt problemer med å fylle opp plassene på antatte suksesser som den kritikerroste musikalen Spring Awakening som gikk på hovedscenen i vinter.

Vålerenga

Oslo er en problematisk by, og det er ikke bare teatrene som opplever det. Oslos eget tradisjonsrike fotballag, Vålerenga, kjemper helt i toppen av eliteserien, spiller mer attraktiv fotball, scorer flere mål og har flere fargerike oslogutter på laget enn noensinne. De er kvitt den konkursrammete konkurrenten Lyn, som nå er forvist til sjette divisjon. Likevel er det ofte glissent på tribunene på Vålerengas hjemmekamper. Dette forklares ofte med at alle kampene går på en eller annen TV-kanal. Men enda viktigere er det antakelig at det ikke er så mange oslobeboere igjen i Oslo. Befolkningen vokser med 15.000 mennesker i året, det samme som hele Voss eller halvparten av Moss. De fleste av dem kommer fra andre land og andre norske kommuner. Arbeidsplassene som i mange år definerte byen er borte. I Ålesund er folk fra Ålesund og fyller stadion under hver eneste hjemmekamp. I Oslo er folk derimot fra Ålesund og Bodø og Pakistan og Somalia. Osloidentiteten er i kraftig forandring. Og det merker fotballagene – og teatrene.

Bevisst grep

At Oslo Nye nå tar et bevisst grep om repertoaret i retning av lokal historie og identitet kan synes som et viktig og riktig trekk. Men langt fra nok. Denne identiteten har Vålerenga jobbet med å bygge i mange år, og det går treigt. For både ålesunderen og somalieren regner seg fortsatt som ålesunder og somalier, selv om de bor i Oslo.

Men for et sårbart teater som Oslo Nye er det uansett livsviktig å vise for all verden at man vil noe – og insisterer på det, uavhengig av varierende publikumstall og kvalitet. Teatret har nå staket ut en retning som kan gi både kunstnerisk – og økonomisk – gevinst på sikt.