Original, spennende og annerledes Strindberg

Leif Stinnerbom, kunstnerisk leder for Västanå Teater, en av Nordens mest spennende regissører, har utviklet et personlig scenespråk der tekst, musikk og bilde smelter sammen til en helhet.

Hans versjon av August Strindbergs Hemsøboerne på Riksteatret, med premiere i Arendal i går, er totalt teater, slik også Nationaltheatrets Til Damaskus i regi av Oskaras Korsunovas var det.

De to regissørene anvender høyst ulike teaterspråk – Oskaras Korsunovas’ sceniske uttrykk er moderne, samfunnsengasjert og ganske intellektuelt, Leif Stinnerbom søker tilbake til vår nordiske folkekultur gjennom utstrakt bruk av folkemusikk, og mens litaueren Oskaras Korsunovas fremstår som først og fremst europeer, bygger Leif Stinnerbom på det lokalt nordiske. Men hver på sin måte skaper de to teaterkunstnerne allmenngyldig teater på meget høyt nivå.

Leif Stinnerbom bruker nemlig det nordiske på en måte som sprenger de snevre nasjonale grensene, og slik blir hans teater like allmenngyldig som Korsunovas’.

I Hemsøboerne vektlegger han det visuelle gjennom Lars Jacob Jakobssons effektive og stiliserte scenebilde og skuespillernes rytmisk ekspressive kroppsspråk. Han tar også vare på det auditive gjennom Magnus Stinnerboms nykomponerte folkemusikk – suggestivt og humørfylt tolket av Markus Svensson/Ola Hertzberg, Sophia Eriksson og Erlend Barratt-Due Solum – som danner den lydmessige bakgrunnen for skuespillernes følsomme og presise gjengivelse av Strindbergs tekst.

Det er et artig sammentreff at både Oskaras Korsunovas’ og Leif Stinnerboms meget vellykte oppsetninger tar utgangspunkt i tekster av samme forfatter. Ikke minst fordi de to tekstene er så grunnleggende ulike: Til Damaskus er et fullstendig ikke-realistisk, nærmest absurd marerittspill, mens Hemsøboerne er en høyt realistisk krass, frodig men også besk og – tatt i betraktning at den ble skrevet i 1887 – sjokkerende åpenhjertig folkelivsskildring. Et overbevisende eksempel på bredden og dybden i Strindbergs forfatterskap.

Hemsøboerne er teatersjef Ellen Horns første ”egne” oppsetning på Riksteatret: Den lover godt for fremtiden. Det er lenge siden Riksteatret har invitert til en så gjennomført kunstnerisk interessant forestilling.

Ellen Horn har altså invitert Leif Stinnerbom til Riksteatret. Hans dramatisering av August Strindbergs roman Hemsöboarna har tidligere stått på Västanå Teaters repertoar, også der med Rolf Lydahl i rollen som inntrengeren Carlsson. Dette er med andre ord et stoff Leif Stinnerbom er fortrolig med, men forestillingen viser at han tydeligvis ikke er gått lei av å fortelle historien om Madam Flod, og kampen mellom Carlsson og Madam Flods sønn Gusten.

I romanen er Carlsson en värmlending som kommer til Hemsø, en øy i Stockholms skjærgård. I 1880-årenes Sverige var det tydeligvis ikke nødvendig med større avstander for å regnes som fremmed. I Stinnerboms sceneversjonen er Carlsson blitt til svenske i Norge. Dette har Leif Stinnerbom gjort for å ”aksentuere at det er ”noen” som kommer til øysamfunnet utenfra, og det fungerer utmerket.

Det er Madam Flod som har hentet Carlsson til Hemsø. Sønnen hennes, Gusten, er flink med fiske og jakt, men han er ikke interessert i å drive gården som har forfalt etter at Flod gikk bort. Carlsson er munnrapp, dyktig og energisk, og han får sving på sakene: På rekordtid blomstrer gårdsdriften opp.

Carlsson klarer til og med å få godt betalende sommergjester til Hemsø, og som kronen på verket gifter han seg med den meget eldre Madam Flod som har falt for ham som et overmodent eple. Den store scenen der han innfult manøvrerer Madam Flod til å fri til ham er et fantastisk teaterøyeblikk.

Hemsøboerne er en besk og frodig folkelivsskildring – med et saftig og fornøyelig persongalleri som Strindberg skildrer med stor realisme og uten snev av sentimentalitet. Han gjør absolutt ingen forsøk på å rosemale sine ”helter”. Men han fordømmer dem heller ikke.

Selv om den ærgjerrige Carlsson gifter seg med Madam Flod for pengenes skyld, gir Strindberg henne sin del av ansvaret, og lar henne gå inn i det umake forholdet med åpne øyne, og lidenskapelig begjær. Hun tenner på Carlsson, og halvgammel som hun er, ser hun ham som sin siste sjanse til å få det hun håper skal bli et sprekt og sprelsk sexliv. Hun blir skuffet: Men ikke engang presten kan forstå at hun har grunn til å ta det så ille opp når Carlsson ganske raskt blir lei henne, og tar til å fly etter jentene på gården. Slik er livet. Punktum.

Presten – Pastoren her – er for øvrig et alkoholisert fyllesvin som er mer opptatt av fisket enn av sin prestegjerning, og de overdådig groteske og jordnære scenene der han sanseløs beruset i Madam Flod og Carlssons bryllup spyr over hele brudesengen og ender i bekken, er stor folkefarse.

Leif Stinnerboms evne til å lage denne typen fortellerteater er uovertruffen. Jeg opplevde det for første gang med Gösta Berlings Saga på hans eget Västanå Teater i Sunne, en oppsetning som begeistret nettopp fordi han suverent og elegant maktet å overføre Selma Lagerlöfs roman til scenen.

Han lykkes like godt med Hemsøboerne: Romandramatiseringer står ofte i fare for å havne i kategorien ”illustrerte klassikere” uten særlig verdi som scenekunst. Deres største fortjeneste er at de kan bidra til folkeopplysningen gjennom å gi publikum lyst til å lese romanen de bygger på.

Ikke slik med Hemsøboerne: Dette er frodig og ekte teater som bruker scenens egne virkemidler til å fortelle en god historie.

Det spesielle ved Leif Stinnerboms personinstruksjon er at han lykkes i å gjøre musikken til en integrert del av skuespillernes sceniske uttrykk, av deres kroppsspråk, deres bevegelse, ja til og med av deres mimikk. Skuespillerne bruker musikkens rytme som en del av sitt scenespråk, og det er fascinerende å oppleve hvordan musikken utfyller og utdyper handlingen samtidig som den blir en viktig del av den.

Det er en fryd å se hvordan garvede Riksteater-skuespillere som Linda Tørklep (Clara/Pastorens hustru), Ingolf Karinen (Norman/Kapteinen) og Stein Grønli (Pastoren/Professoren) – klarer å fornye sin spillestil. Med overbevisende innlevelse følger de opp Leif Stinnerboms intensjoner, og skaper en rekke finstemte og nyanserte portretter av stykkets viktige bipersoner.

Med stor sjarm og lydhørhet debuterer Birgit Nordby på Riksteatret i rollen som Professorens tjenestejente, den lettsindige flørten Ida som Carlsson taper sitt hjerte til. Hun er også Lotten som sammen med Clara arbeider for Madam Flod, og etter hvert får et godt øye til Carlsson. Men som kanskje også har en liten svakhet for Gusten? Det blir spennende å følge henne videre.

Hallvard Holmen (Gusten) har tidligere arbeidet med Leif Stinnerbom. Det var i 2002 da han satte opp den fine folkemusikkteaterforestillingen Skal/Skal ikkje? for Førde Internasjonale Folkemusikkfestival, og Hallvard Holmen virker helt fortrolig med Stinnerbomsstil. Her er han Gusten, Madam Flods unge, umodne og tiltaksløse sønn som brått våkner opp og blir en mann da morens død tvinger ham til å ta ansvar.

Brit Elisabeth Haagensli er en flott Madam Flod: I forestillingens første del ferm og fast, frodig og bestemt, mens hun i annen del overbevisende sannsynliggjør at Madam Flods livskrefter nå ebber ut, fordi livslyst og forelskelse har gjort henne sårbar. En nydelig tolkning.

Fint og utfordrende samspill mellom henne og Rolf Lydahl som Carlsson. Rolf Lydahl gjør her en rik og mangebunnet rollekomposisjon, og hans Carlsson blir et sammensatt menneske på godt og ondt, aldri en endimensjonal skurk og forfører. Hans sterke sceniske utstråling husker jeg fra hans tolkning av den flotte og høyreiste Gösta Berling: Overgangen til drengen Carlsson viser at han spenner over et bredt register.

Her bør distriktsnorge kjenne sin besøkelsestid.

Riksteatret Hemsøboerne Manus av Leif Stinnerbom etter en roman av August Strindberg Oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke Instruktør: Leif Stinnerbom Scenografi: Lars Jacob Jakobsson Kostymedesign: Inger Hallström Stinnerbom Komponist: Magnus Stinnerbom Med Brit Elisabeth Haagensli, Rolf Lydahl, Hallvard Holmen, Linda Tørklep, Stein Grønli, Ingolf Karinen, Birgit Nordby Musikere: Markus Svensson/Ola Hertzberg, Sophia Eriksson og Erlend Barrat-Due Solum