Oppskrift på å nedlegge et universitetsfag

Regjeringen Stoltenberg II øremerket i 2009 50 millioner kroner for å understøtte universitetenes og høgskolenes arbeid med samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon – forkortet SAK. Målet var å få sterkere utdannings- og forskningsmiljøer. I 2010 ble det fordelt 6 millioner til nasjonale prosesser som skulle bidra til utvikling av mer robuste fagmiljøer og bedre nasjonal arbeidsdeling.

Midlene ble kanalisert gjennom Universitets- og høgskolerådet. 1,5 millioner av disse midlene ble gitt til humanistiske fag – og ble forvaltet av Nasjonalt fakultetsmøte for humanistiske fag. Nasjonalt fakultetsmøtes mål for SAK-arbeidet skulle blant annet være:

• Å bidra til bedre ressursforvaltning, slik at humanioramiljøene får mer ut av eksisterende ressurser.

• Langsiktige effekter i form av mer robuste fagmiljøer og stabile samarbeidsrelasjoner mellom institusjonene.

Et sentralt bakgrunnsdokument for tildelingen var forskningsrådets nasjonale strategi for humanistisk forskning der det ble advart mot fragmentering som følge av mangel på faglig konsentrasjon. Det ble derfor anbefalt å kartlegge de små fagene innenfor humaniora. Flest mulige institusjoner burde inkluderes i denne kartleggingen som burde gjøres av de humanistiske fagmiljøene. På grunnlag av denne kartleggingen burde det utarbeides en nasjonal plan for små fag, med tiltak for styrket samarbeid, arbeids- og ressursdeling.

Nasjonalt fakultetsmøte for humanistiske fag omgjorde små fag til utsatte fag og – definerte teatervitenskap som et utsatt fag, men i motsetning til forskningsrådets anbefaling om å inkludere flest mulige institusjoner, opprettet Fakultetsmøtet et pilotprosjekt som bare omfattet teatervitenskap ved de tre universitetene Oslo, Bergen og Trondheim. Og i strid med rådet om at utredningene burde gjøres av fagmiljøene, ble det opprettet en prosjektgruppe som i alt vesentlig besto av ledere og administrasjon. Prosjektgruppens leder ble instituttleder Arne Bugge Amundsen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, IKOS, ved HF i Oslo. Det vil si lederen for det instituttet der teatervitenskap i Oslo var etablert. Bugge Amundsen var også den som hadde meldt inn teatervitenskap som et utsatt fag.

Prosjektgruppens første rapport som ble lagt frem 14.4.2011 viste at teatervitenskap i Oslo hadde hatt et en dramatisk halvering i studenttall og publisering fra 2005 til 2006, men at faget i Oslo deretter lå på omtrent samme nivå som gjennomsnittet for HF i Oslo og for teatervitenskap ved de to andre universitetene, men verken Trondheim eller Bergen oppfattet teatervitenskap som et utsatt fag – og HF i Oslo oppfattet bare teatervitenskap som utsatt, men tok ikke med noen av de fagene som faktisk hadde dårligere resultater enn teatervitenskap. Teatervitenskap hadde tidligere vært oppfattet som utsatt i Bergen og var foreslått utfaset, men nå var det ingen planer om å nedlegge faget.

Prosjektgruppen laget en ny rapport som ble presentert 18.10.2011. Her ble ulike samarbeidsløsninger mellom universitetene diskutert, men det viktigste tillegget var en redegjørelse for ulike strategier for å utfase fagmiljø eller studietilbud. Selv om prosjektgruppen understreket at det ikke var sikkert at en utfasing av faget ved en institusjon ville gi gevinster ved andre, mente den at utfasing ett sted og oppbygging et annet sted ville gi bedre kritisk masse. Spesielt ble det i denne sammenhengen fremhevet at alderssammensetningen i fagmiljøet ga institusjonene et handlingsrom og at utfasing av et fagmiljø ved aldersavgang var et aktuelt tiltak, spesielt i Oslo, og at man her i løpet av forholdsvis kort tid ville kunne nedjustere aktiviteten i teatervitenskap på grunn av økonomi eller ønske om styrking av andre fag. Det ble også understreket at hvis ressurssituasjonen og faglige prioriteringer på ett sted medførte vedtak om utfasing av teatervitenskap, ville et nasjonalt ansvar for teatervitenskapen påligge den eller de institusjonene som fortsatt opprettholdt faget. Det eneste stedet der det var aktuelt å utfase teatervitenskap, var i Oslo, og i rapporten sto det også klart og entydig: ”I Oslo er det for IKOS’ stillingsplan 2009- 2011 ikke planlagt utlysninger i faget.”

Høringsrunden og høringsuttalelsene til disse to rapportene blir litt spesielle fordi høringsinstansene er de samme som har rekruttert medlemmene i prosjektgruppen og i stor grad er det også medlemmene i prosjektgruppen eller i nasjonalt fakultetsmøte som skriver høringsuttalelsene – til seg selv. Det er derfor i realiteten bare to uavhengige høringssvar. For det ene, fra Institutt for kunst og medievitenskap ved NTNU, kommer faktisk medlemmet i prosjektgruppen med en kommentar der hun unnskylder at uttalelsen er så negativ. Den andre uavhengige høringsuttalelsen, fra instituttleder Johan Myking ved LLE ved Universitetet i Bergen, er knusende.

Myking påviser at i oppfølgingsnotatet datert 18.10.11. er det tydelig at det ikke har vært et mål å ivareta fagkompetanse eller å videreformidle den. Notatet går etter Mykings mening langt i drive forvaltningspolitikk på instituttnivå, og dette kan tolkes som at pilotprosjektet har hatt andre og mer lokale siktemål enn å forvalte fagkunnskap i nasjonal sammenheng. Det ser heller ut til at det er skrevet ut fra ønsket om å få ryggdekning for å utfase et miljø av økonomiske grunner for å styrke andre fagmiljøer. Siste avsnitt i notatet ser ut til å være en handlingsplan som bare angår UiO og en praktisk avvikling av teatervitenskap i Oslo før det er fattet nødvendige vedtak i saken. Myking avslutter med: ”Det er synd at et pilotprosjekt på nasjonalt nivå ender med en handlingsplan for å avvikle et studium ved ett av universitetene i Norge.”

Og Myking hadde dessverre helt rett. Lederen av prosjektgruppen Bugge Amundsen og formann i nasjonalt fakultetsmøte Trine Syvertsen er i høringsuttalelsene, i sine andre roller som instituttstyrer ved IKOS og dekan ved HF i Oslo, – like krystallklart enige om at teatervitenskap skal avvikles i Oslo, selv om dette ikke står rett ut.

Styret ved IKOS behandlet prosjektgruppens rapporter i styremøte den 1.12.2011 – og som om ikke rapporten han hadde hatt ansvaret for var nok, hadde Bugge Amundsen i tillegg skrevet et eget notat der han konkluderte med at IKOS ikke kan forskuttere utlysninger av vakante stillinger i teatervitenskap – og at dermed, underforstått, teatervitenskap fases ut.

Formann i nasjonalt fakultetsmøte Trine Syvertsen fulgte dette opp i sin høringsuttalelse som dekan ved HF i Oslo 9.12.2011. Hun viser til UiOs strategiske plan som fastslår at miljøer med kvalitetsmessige utfordringer skal vurderes nærmere med tanke på utvikling eller avvikling. I neste setning står det at HF vil gå i dialog med de humanistiske fakultetene i Bergen og Trondheim om en intensjonsavtale for å få plassert det nasjonale ansvaret for teatervitenskap på én institusjon. Og hvis noen skulle tro at det her lå et ørlite håp for teatervitenskap i Oslo, blir det kontant avvist i neste setning uten nærmere begrunnelse eller forklaring: ”HF ved UiO er på dette tidspunktet ikke beredt til å påta seg et slik ansvar.”

Dette vil si at instituttstyrer Bugge Amundsen ved IKOS og dekan Trine Syvertsen ved HF, slik Myking hevder, har bruk Nasjonalt fakultetsmøte og SAK-prosessen til å få fagmiljøene i Bergen og Trondheim til å være med på å legitimere et internt slakt av teatervitenskap i Oslo.

Selv om Syvertsen både som dekan ved HF og formann i Nasjonalt fakultetsråd uttrykte et klart ønske om å få til en intensjonsavtale – og det også ble lagt frem et utkast til en slik avtale på Nasjonalt fakultetsmøte, har jeg forgjeves forsøkt å finne den forpliktende avtalen som skulle være grunnlaget for nedleggelsen av teatervitenskap i Oslo.

Jeg henvendte meg først til Arne Bugge Amundsen, nå ny dekan ved HF i Oslo, og spurte, siden han hadde vært den ansvarlige for SAK-prosessen i teatervitenskap – om han kunne være behjelpelig med å finne avtalen. Men Bugge Amundsen svarte i en epost at han ikke hadde vært involvert i noen avtaleprosess, og trodde jeg måtte henvende meg til fakultetsdirektørene i Bergen eller Oslo. Jeg henvendte meg til fungerende fakultetsdirektør ved HF i Oslo, Thorbjørn Nordbø, som var veldig velvillig og svarte meg på epost at noen mer formell avtale nok ikke er laget, men at det fremgår av stillingsplaner etc. fra UiB at de har påtatt seg nasjonalt ansvar. Så derfor tok jeg gjennom et oppslag i studentavisen På Høyden i Bergen kontakt med prorektor Oddrun Samdal som sendte meg en epost med utdrag av behandlingen i fakultetsstyret ved HF om ”Langsiktig faglig bemanningsplan 2013-2015” – der det i et vedlegg til saken sto: ”Det er inngått en konkret samarbeidsavtale om teatervitenskap mellom UiO, NTNU og UiB, der UiB tar nasjonalt ansvar for faget fram til 2019.” Men den konkrete avtalen det vises til – lå ikke vedlagt saken.

Det er vanskelig å forstå hva den konkrete avtalen kunne gå ut på, for i omtalen av avtalen i sakspapirene til fakultetsstyret i Bergen, ble det understreket at den ikke skulle få budsjettmessige konsekvenser for fakultetet i form av økt bemanning. Hele poenget med konsentrasjon, stor K i SAK-prosjektet, var jo at konsentrasjon, det å ta nasjonalt ansvar innebar å ta over den virksomheten som eventuelt ble lagt ned for å kunne konsentrere ressursene på ett sted i stedet for å spre dem på to eller flere steder.

At avtalen, hvis den i det hele tatt finnes, umulig kunne inneholde en forpliktelse om å ta over virksomhet, går ikke bare fram av kommentaren i saksvedlegget, men også i selve vedtaket om bemanningsplanen for HF i Bergen, der teatervitenskap ikke blir tilført noen nye stillinger eller blir lovet å få noen nye stillinger. Tor Trolie ved teatervitenskap i Bergen bekreftet også i en epost til meg at fakultetsstyrets vedtak om å ta nasjonalt ansvar så langt ikke hadde hatt noen konsekvenser.

Så hva ble resultatet av SAK-prosessen?

I Trondheim har det ikke skjedd noe. Her hadde teatervitenskap aldri vært oppfattet som et utsatt fag. I Bergen, som skulle ta det nasjonale ansvaret, har det heller ikke skjedd noe.

Det eneste som har skjedd etter SAK-prosessen, er at man har lagt ned teatervitenskap i Oslo, det som hadde vært det eldste, største – og må det være lov å si – viktigste teatervitenskapelige miljøet i Norge. Resultat av SAK-prosessen i teatervitenskap – som var ment å skulle styrke et utsatt fag – har i stedet redusert det teatervitenskapelige miljøet i Norge til 2/3 av det det hadde vært før prosessen begynte eller til mindre enn halvparten av det det hadde vært i 2005. Hvis teatervitenskap kunne betegnes som lite og utsatt før SAK-prosessen begynte, er det i alle fall blitt det nå, etter at SAK-prosessen er avsluttet.

At denne nedleggelsen vil ha konsekvenser for teaterfeltet og teaterpolitikkforskningen, bekreftes av uttalelsene om teatervitenskap i Oslo fra tidligere formann i Norsk teaterlederforum, Ellen Horn, og Kulturrådets direktør Anne Aasheim.

Ellen Horn skriver at det er ”essensielt for norsk teater å ha en intellektuell samtalepartner som kan imøtegå den kunstneriske tradisjon og praksis vi forvalter, med historiske og teoretiske så vel som politiske og offentlige perspektiver”. Hun understreker også omfanget av teatervirksomheten ved de profesjonelle, offentlige teatrene og legger til: ”Det ville være synd om dette feltet ikke kunne tilgodeses med en offentlig kvalifisert samtalepartner.”

Aasheim understreker i sin uttalelse 12.12.2011 at behovet for forskningskompetanse på scenekunstområdet kommer til å øke framover. Hun viser til Grund-utvalget og skriver til slutt:

For å svare på samfunnets behov for kompetanse trenger vi flere og dynamiske fagmiljøer, ikke færre. Med reduserte muligheter for meningsbrytning risikerer faget, kunstlivet og det offentlige ordskiftet om scenekunst å stagnere.

Med denne klare holdningen er det imidlertid oppsiktsvekkende at Anne Aasheim som medlem av styret ved Universitetet i Oslo – litt over to og et halvt år senere, 24.6.2014, var med på det enstemmige vedtaket om å legge ned teatervitenskap som fag ved Universitetet i Oslo. Hadde hun kommet på andre tanker?

Eller var det saksbehandlingen som var slik at det ikke var lett å se hva som skjedde – selv for et oppvakt og engasjert medlem som Anne Aasheim som også representerte et felt som etter hennes eget utsagt ville bli rammet av nedleggelsen av teatervitenskap.

Saken om endringer i studieopplegg – som på sakskartet sto som nummer 5 – ble flyttet til siste vedtakssak i styremøtet. Saken var omfattende med mange underpunkter – og hvis ikke saken ble gjennomgått punkt for punkt, var det lett å overse at det på et lite underpunkt e, på litt over en linje sto at teatervitenskap legges ned etter innstilling fra HF-fakultetet. I de nesten 60 sidene med vedlegg til sak 5, var det bare en side som gjaldt den viktige saken om nedleggelse av faget teatervitenskap – og den lå midt inne blant omtalen av mindre justeringer og endringer av en rekke andre studieopplegg.

Det er i denne sammenhengen også viktig å understreke, som dekanen ved HF i Bergen også gjorde i sin høringsuttalelse, at instituttstyret ved IKOS bare vedtok å ikke forskuttere vakante stillinger i teatervitenskap. Styret hadde ikke direkte vedtatt å fase ut faget ved UiO. I vedtaket i fakultetsstyret ved HF foreslår man nedleggelse av teatervitenskap som fag, men vedtar ikke å legge det ned. Det er først styret ved UiO som – tydeligvis uten noen diskusjon – vedtar å nedlegge teatervitenskap.

Saksbehandlingen om nedleggelsen av teatervitenskap har gjennom de til sammen 5 årene prosessen har pågått, vært usedvanlig uryddig med mange dobbelt og trippelroller. Det er ikke bare instituttstyrer ved IKOS og prosjektleder Arne Bugge Amundsen og dekan ved HF og formann i Nasjonalt fakultetsmøte Trine Syvertsen som har hatt mange hatter i denne saken.

I en så viktig sak som å nedlegge teatervitenskap burde det ikke ha vært forhold som etter generelle habilitetskrav er egnet til å svekke den allmenne tilliten til beslutningen. For å bli inhabil skal man selv ha en personlig interesse av utfallet av en sak. Denne personlige interessen kan være at ens eget fagmiljø blir styrket. Det synes derfor ingen tvil om at Arne Bugge Amundsen etter Forvaltningslovens § 6 var ”ugild” til å tilrettelegge grunnlag for en avgjørelse fordi han selv var part i saken og hans sterke engasjement for å utvikle museologi som fag ved IKOS svekker tilliten til hans upartiskhet og avgjørelsen om nedleggelse av teatervitenskap fordi dette innebar en særlig fordel for ham og etableringen av museologi.

Uthevelsene i teksten er skribentens. Teksten er en del av Sigrid Skutviks prøveforelesning i juni 2015 for dr.philos-grad i teatervitenskap ved NTNU i Trondheim. Red.