Ny teaterskole inn i sitt andre år

Jim Hart er gift med norske Kristina Kirkenær, som er barnebarn av danseren Jorunn Kirkenær, grunnleggeren av Kirkenær Ballettskole.

– Da jeg traff min kone, danset hun i et profesjonelt samtidsdanskompani i New York, men nå har hun overtatt bestemorens ballettskole, og vår teaterskole har lokaler i tilknytning til ballettskolen, forklarer Jim Hart.

Texaner

Jim Hart er født og oppvokst i Dallas, Texas. Han ble tidlig interessert i teater, og da han gikk på Southern Methodist University (SMU), tok han den anerkjente Meadows School of the Arts, som er en del av SMU.

-Så søkte jeg opptak på Yale School of Drama. Det var 1400 søkere, og 17 studenter kom gjennom nåløyet…

– Og du var en av dem?

– Det var jeg. Etter at jeg var ferdig med Yale School of Drama, dro jeg en stund til Los Angeles som skuespiller. Men jeg likte ikke kulturen der, og vendte tilbake til New York.

Der ble han ikke så lenge. Han hadde nemlig fått et stipend på 8.500 dollars, og det måtte han enten bruke innen en viss tidsfrist, eller levere pengene tilbake.

Bali

-Jeg hadde lyst til å studere rituelle maskedanser, derfor dro jeg til Bali. De fleste Yale-utdannede skuespillere gjør en kommersiell karriere. Her fikk jeg anledning til å se hvordan andre kulturer ser på teatret, jeg lærte om teater som nødvendighet. Den turen forandret livet mitt.

Han hjalp en barndomsvenn som han traff i Taiwan med å etablere en ny festival, Worldwide Art Collective Festival – WACFEST.

– Her møttes mennesker fra 16 ulike land, de samarbeidet i et fellesskap, de bygget internasjonale kontakter. Det var flott.

– Eksisterer WACFEST fremdeles?

– Det gjør den. Den er nå blitt en kjent og etablert festival.

Bali står Jim Harts hjerte nær den dag i dag. Og når han kan, reiser han tilbake. Det er meningen at også skolens studenter skal kunne besøke Bali.

– Kunsten har en uant posisjon på Bali. 99 prosent av alle innbyggerne betrakter seg selv som kunstnere. Teatret er helt nødvendig for dem, det er gjennom teatret de kommuniserer med sine guder.

Tilbake til New York

Av private årsaker måtte Jim Hart forlate Bali selv om han gjerne skulle fortsatt å være der. I New York startet han Études Workshop, som var sterkt inspirert av det han hadde lært på Bali, og av Taiwan-festivalen.

– Det var en nyttig erfaring som hjalp meg å forstå alt det jeg hadde lært i India, og også hva jeg ville bli.

Så spurte Jorunn Kirkenær om Kristina Kirkenær kunne tenke seg å flytte tilbake til Norge og ta over skolen.

– Vi syntes det var en glimrende idé. Men teatret er min bakgrunn, ikke dansen, og derfor måtte det bli en teaterskole. Jeg må legge til at Jorunn har vært en fantastisk rådgiver for meg.

Janteloven

– Det jeg har å tilby på teaterskolen min er unikt, sier Jim Harte enkelt.

– Du lider ikke av falsk beskjedenhet?

-Jeg har problemer med den norske Janteloven. Jeg vil inspirere mine elever til å bli så gode som de overhodet kan. Jeg har store mengder talent, jeg har lidenskapen, jeg har kunnskapene og jeg har erfaringen som studentene mine trenger for å bli de beste, og om jeg later som om jeg ikke har noe av dette, vil det iallfall ikke hjelpe studentene mine. Jeg forstår Janteloven, og jeg skjønner hvordan den ble til. Men jeg er redd den bare skaper middelmådighet. Jeg mener skolen jeg har skapt er enestående.

– På hvilken måte?

– Som de fleste skoler, benytter min skole Stanislavskij-metoden. Problemet er bare at mange studenter utdanner seg til skuespillere etter metoden, og tror at teatret begynner og slutter med den. Men det som er viktig for de som vil gjøre en kommersiell karriere, er å få de jobbene de ønsker seg. Og jobbene vokser ikke på trær. Det er her min skole adskiller seg – for eksempel fra Statens Teaterskole.

Skape egne muligheter

Jim Hart forklarer at han er opptatt av å lære studentene sine å skape seg sine egne muligheter.

– Altfor mange mennesker stoler på at andre skal gi dem arbeid og skape mulighetene for dem. Jeg lærer mine studenter å være produsenter, å skrive. å regissere og å spille. I år hadde vi et prosjekt hvor de bygget opp tre enmanns-forestillinger: De skaffet pengene, forhandlet seg fram til avtaler med teatrene, skaffet teknikere, skrev stykkene, dirigerte dem – og spilte dem. Jeg ble forbauset over hvor gode de var. Men selv om de ikke hadde vært det, ville de likevel lært noe vesentlig: De ville ha sett at de klarte det.

– Hvilke teatre fikk studentene dine kontakt med?

– Nordic Black og Det Åpne Teater. De måtte betale for å være der, men det skaffet pengene.

Hvordan?

– På mange ulike og svært oppfinnsomme måter, En stor fest ga god avkastning for eksempel. De klarte å skaffe det de trengte.

Kreativitet

– Det er først i de siste hundre årene at regissøren er blitt en viktig del av teatret, sier Jim Hart. – Jeg prøver å gi makten tilbake til skuespillerne. Det eneste man trenger for å skape teater er en skuespiller og en publikummer.

Selv regner Jim Hart seg ikke som “skuespiller”.

– Jeg er en skapende kunstner, for når jeg først kan spille, kan jeg også lære meg andre kunstformer. Det viktige er å være kreativ, å få kontakt med de kreative kreftene i en selv.

Det tar han også sikte på å lære sine studenter. Da vil de stå bedre rustet i kampen om jobbene, mener han.

– Det er viktig for meg at utdannelsen jeg gir skal hjelpe studentene til å nå sine mål – enten det er å skaffe seg gode kommersielle jobber, bli lærere, arrangere workshops for bedrifter, eller skape sine egne grupper… De skal ha alle muligheter.

Åtte studenter

– I år har vi åtte studenter. De kommer fra Norge, Sverige, fra Iran, fra Litauen og fra Statene.

– Hvordan finansierer studentene oppholdet på TITAN? Å gå hos dere berettiger vel ikke til lån fra Lånekassen?

-Ikke ennå. Men vi har søkt om å bli godkjent som “fagskole”, og venter svar i slutten av måneden. For dette skoleåret måtte de ta opp lån.

– Skolen er ettårig?

-Ja, det har den vært i år, og det blir den også i neste skoleår. Men hvis vi blir godkjent som fagskole eller som høgskole, skal studiet bli toårig fra høsten 2006.

Det er ti lærere på skolen. – Internasjonale kunstnere, jeg prøver å holde kvaliteten på et meget høyt nivå.

Suksess i Tyrkia

– Jeg er opptatt av at studentene skal få en internasjonal orientering, og jeg ble svært glad da vi ble invitert til det tyrkiske Dokuz Eylul-universitets Vårfestival.

– Hva slags festival er det?

– Det er en kultur- og idrettsfestival. Der møtte vi mange etniske grupper og kunstnere – en dansegruppe fra Georgia, rockestjerner fra Hellas, en gruppe med 40 bulgarske folkedansere og en av Russlands viktigste fiolinister, Anastasia. Det er en stor norsk koloni i Tyrkia, og det var Thale Smestad som ordnet det slik at vi fikk delta. Vi var der i ti dager, og det var helt fantastisk.

– Hvordan ordnet dere reisen rent økonomisk?

– Vi fikk et generøst bidrag fra Frifond, og studentene skaffet selv resten av pengene de trengte. Vi spilte en forestilling som bygget på Gustav Vigelands skulpturer, det var ikke klassisk teater, men en oppsetning som bygget på fantasien, på det fysiske uttrykket, Den ble svært godt mottatt. Vi er invitert til å komme tilbake til neste år, og vi håper at vi skal få samarbeidet inne i fastere former.

Opptak 27. juni

Nå holder Jim Harte auditions for å plukke ut neste års studenter.

– Hvilke egenskaper legger du vekt på hos søkerne?

– Først og fremst talent og skapende fantasi. Det er dessuten viktig at det er mange forskjellige typer i en klasse for de man lærer mest av, er medstudentene.

– Du sa studentene lærte å bli produsenter. Hvordan skjer det?

– I produksjonstimene lærer de å bygge nettverk, men den beste måten er jo “learning-by-doing”.

– Undervisningen foregår på engelsk selv om skolen er norsk?

– Det er viktig med engelsk, for vi utdanner studentene våre til det internasjonale markedet.

– Hvis du skulle formulere ditt program i en setning, hva ville du si da?

– Jeg prøver å utvide selv begrepet om hva teater kan være. Jeg er lutlei av realisme. Teatret skal være … teatralsk, sier Jim Harte.