Norsk teaters relevans for folk

Av Julie M. Løddesøl

(Stavanger:) Det er utsiktene om FrP i regjering som opptar mange av teaterlederne nå. Temaet er aktualisert politisk etter de siste meningsmålingene og sommerens avisdebatt om hva Frps kulturpolitikk er. Det var engasjement og elementer av selvpisking i debatten teatersjefene og deres direktører hadde om begrepene folkelighet, relevans og tydelighet.

Innledere i løpet av de to dagene var dramatiker Terje Nordby, professor i medievitenskap Jostein Gripsrud og frilansjournalist (og snart dramatiker, les egen sak her!) Håvard Grundt Melnæs. Nordby, som også var i Stavanger som nominert til Hedda-pris for Hedmark Teaters Himmelske lyster, viste hvordan teatret tar opp i seg folkekulturen gjennom tidene. Samtidig sa han at kunsten ikke kan være bekreftende, uten at den blir flat og dårlig. Ny kunst er i sitt vesen usikker og famlende.

Elite og smak

Professor Gripsrud har gitt to viktige bidrag til norsk teaterhistorie, ved å skrive bøker om fremveksten av det politiske teatret i Norge og folketeatertanken, altså idéen om å gi arbeiderklassen et eget teater (som ledet til byggingen av Folketeatret på Youngstorget i Oslo i 1935). I sitt foredrag skilte han mellom folketeater og folkelig teater. Det siste er en kommersiell teaterform, sa han, og snakket om elite og smak som begreper som har endret mye innhold over tid. Nå har Norge til og med en teatersjef som planlegger å utgi en country&western-plate, sa han, trolig myntet på Bjarte Hjelmeland på Den Nationale Scene.

Ifølge Gripsrud er relevans viktig for repertoaret, men også for teaterinstitusjonene generelt.

Hvorfor ikke standup?

-Enten sjefene anser det som sitt primære ansvar å forvalte teatret som medium eller kunstart, må teatrene ha en kunstnerisk vilje. Det vanskelige er bare at oppskriften ikke finnes, sa Gripsrud, som presiserte at relevans ikke bare er aktualitet. Han avsluttet med å spørre teaterlederne hvorfor de ikke hadde fornyet teatret med å innføre standupŽen i Norge, og skapt et slags Dario Fo-teater. I stedet etablerte standup seg i klubber og på utesteder, da det kom til Norge for alvor rundt 1994.

-Jeg mener NRK Fjernsynet kom med standup da serien Nikkerne ble vist i 1984, repliserte Terje Nordby, som sammen med Klaus Hagerup og Henrik Scheele utgjorde trioen bak den til dels utskjelte serien.

Bakpå

-Vi er helt bakpå når det gjelder å tenke nytt publikum. På Betty Nansen-teatret i København brukte regissør Peter Langdalen for flere år siden rappere i Peer Gynt (delvis vist i Norge i Ibsen-året 2006, red. anm.). Og se nå på den dristige satsingen i Valdres på Margit Sandemos Sagaen om Isfolket. Det går rett hjem. Jeg har aldri lest Sandemo, men millioner av mennesker har. Jeg tror vi er offer for våre egne fordommer, sa teatersjef Ellen Horn ved Riksteatret.

-Begrepet ”folk flest” kan ikke brukes fordi det i dag er for fylt med emosjoner, sa påtroppende teatersjef Iren Reppen ved Hålogaland Teater. Hun mente at det gammeldagse begrepe allmuen er bedre, om de som er teatrenes målgruppe, også i dag. For å nå dem med repertoaret må vi også bruke hjertet og kroppen, ikke bare hodet, sa hun.

Skikkelighet

-Frp er kulturinstitusjonenes utfordring mot selvtilfredshetens vanetenkning. I denne debatten hører jeg en slags kulturens skikkelighet, en inneforstått venstredreining. Det er et problem at folk er så politisk enige. De utdannede i mellomlagene i samfunnet får alltid vite det de allerede vet. De vil ikke høre noe annet, sa Jostein Gripsrud.

Kritiker og tidsskriftredaktør Therese Bjørneboe mente at norsk konfliktskyhet skaper konformitet, og det er en fare fordi teatrenes profiler ikke blir tydelige og ”spisset” nok.

Teater for barn og ungdom og publikumsbygging ble de to hovedtemaene dagen etter. Håvard Melnæs forsøk på å provosere teaterlederne lyktes ikke i særlig grad. Melnæs tegnet et bilde av seg selv som folkelig, som en som leser bøker, er storforbuker av populærkultur som film og medlem av VIF-klanen. Teaterbesøk? Tre ganger i hele sitt liv.

Anonyme teatersjefer

-Utad står ikke norske teatersjefer for noen ting. Skuespillere fremstår som glamourmodeller, som når Ane Dahl Torp var gjesteredaktør i siste lørdags- Magasinet, og lager en stylet forside med seg og sine kolleger. Hvem setter dagsorden i norsk kulturdebatt? Hvem markerer seg i offentligheten? Hvilke populærkulturgenre ville lage et eget seminar om folkelighet? Jeg tror norsk teater må ha et helt annet fokus, og være kontroversielt, personlig og synlig, sa han.

-Jeg tror du fanger opp mye av problemet vi har med å kommunisere. Det er meget alvorlig at du ikke vet hva vi holder på med, sa teatersjef Vidar Sandem ved Det Norske Teatret. Mange med ham var enige i det ligger en fare i at norske skuespillere forveksles med glamourmodeller.

Hva skal til for at du går i teater, ble Melnæs spurt – ville en forestilling som Torshovteatrets Verdiløse menn om Jokke og Valentinerne ha interessert ham?

-Ja, den kan jeg tenke meg å se, men er ikke den utsolgt da?

Skremmende

Svaret fikk latter. Hva mer kan teatret gjøre for å få folk inn i salen, når de til og med kjenner til tilbudet, men likevel ikke kommer? Teatersjef Carl Morten Amundsen ved Teatret Vårt sa at kunstnerisk risiko lever man med hele tiden, men mente at den mest skremmende situasjonen likevel er når publikum uteblir selv om de vet hva som spilles, og kritikerne og teatret selv er fornøyd. Dermed dreide debatten over på spørsmål knyttet til det å få ny rekruttering blant det unge publikummet. Flere mente at ungdom blir sviktet av teatrene. Barna får (tildels) gode tilbud, men for ungdom finnes nesten ikke egne oppsetninger. Teaterlederne er også opptatt av hva som vil skje med Dramatikkens Hus, som kulturministern har bebudet i Scenekunstmeldingen. Dramatikken er naturligvis vesentlig for å skape relevans.

Besøket i norske institusjonsteatre er økende. Totalt antall besøk i 2007 var 1,7 millioner, mens gjennomsnittet for de fire foregående årene var 1,6 millioner besøk, ifølge statistikken til Norsk teater- og orkesterforening.