Norges nye riksteatersjef

Det er bymessig vakkert på Gullhaug torg i Nydalen når våren nærmer seg: Fra Riksteatrets kantine i fjerde etasje ser man utover en fossende Akerselv til høyre og bort til Kjelsås til venstre. Rikskonsertene holder til i samme bygning som Riksteatret. Tvers over gata ligger De norske bokklubbene, og Ellen Horn kommer til intervjuet rett fra en “godt naboskap”svisitt hos bokklubb-direktør Kristenn Einarson.

Litt lenger ned i gata reiser BIs nybygg seg, og til høsten flytter 8000 studenter inn der.

Ellen Horn har allerede planlagt å ta kontakt med dem.

– BI har også tilbud om kulturstudier, så kanskje studenter kunne være interessert i å se nærmere på Riksteatrets virksomhet, mener hun.

Trenger venner

– Styreleder Marit Reutz sier gjerne at Riksteatret trenger venner. Jeg er helt enig. Å skaffe oss flere venner er viktig oppgave for oss. I hele Norges land, naturligvis, men også her i Nydalen hvor vi nå hører til. Og her har vi nesten vært usynlige. Men da Bente Erichsen i vinter inviterte folk i bydelen til å se noen før-premiereforestillinger helt gratis, var responsen overveldende. Det betyr at interessen og behovet er tilstede. – Men er det ikke slik at Riksteatret ikke har anledning til å spille i Oslo?

– Jo, men jeg er opptatt av nytenkning på dette område. Jeg mener Riksteatret bør få muligheten også til å ha Oslo som spillested. Bare tenk på at vi her har to flotte scener som står ubrukt i lange perioder. Tenk om de kunne bli arenaer der regionteatrene – og de er jo Riksteatrets ektefødte barn – kom og viste sine oppsetninger. Og dersom vi fikk spille litt selv også i Oslo, er jeg ikke i tvil om at det ville gi våre oppsetninger prestisje utover i landet. Og så fint det hadde vært om vi kunne spille barneforestillinger hver helg, sier Ellen Horn innstendig.

Ønsker samarbeid

På ett punkt har Ellen Horn allerede lagt faste planer: Hun har bestemt seg for at Riksteatret skal samarbeide med andre norske teatre. – I 2006 – Ibsenåret – faller det naturlig at vi samarbeider med Nationaltheatret, og vi ønsker at det også skal bli Ibsenfestival hos oss. Jeg håper vi kan få til en samproduksjon, og jeg er spent på hva regionteatrene forbereder til Ibsenåret. Noen av dem kunne vise sine produksjoner hos oss, og i tillegg kunne vi få noen utenlandske gjestespill.

Hun forteller at hun også har tatt kontakt med teatersjef Hanne Tømta i Stavanger.

– Rogaland Teater vil være en naturlig samarbeidspartner for oss i 2007 når Stavanger blir internasjonal kulturby.

Utvide det kunstneriske jordsmonnet

– Det viktigste for Riksteatret i årene som kommer, er at vi klarer å presentere knakende godt teater. Det er bare slik vi kan styrke vår anseelse, også utover landet. Jeg er derfor opptatt av å utvide det kunstneriske jordsmonnet. Jeg er glad og stolt over at jeg har knyttet til meg både Catrine Telle og Yngve Sundvor…

– Hvilken tilknytning skal de ha til teatret?

– De skal sette opp en produksjon i året, og dessuten skal de gi meg konsulent bistand og være kunstneriske rådgivere. Yngve Sundvor var her i går, og vi hadde en svært interessant samtale.

– Du ser ut til å fryde deg over å være teatersjef igjen?

– Det gjør jeg! Det er morsomt å være teatersjef.

– Morsommere enn å være kulturminister?

– Morsommere, ja. Men farligere. Som kulturminister er man jo forholdsvis beskyttet. Men nå har jeg installert en fin byste av Anne Gullestad på kontoret mitt. Hun ser på meg og støtter meg, slik hun gjorde den gangen hun fremdeles var sjef på Riksteatret og jeg overtok på Nationaltheatret.

Vanskelig utfordring

Repertoaret for høsten 2005 var klart før Ellen Horn overtok. Men fra 2006 er Riksteatrets forestillinger hennes ansvar.

– Og det er en utfordring, skal jeg si deg – å finne ut hva vi skal spille.

– Det kan jeg tenke meg! Man sier at det allerede er vanskelig for Teater Ibsen å finne et repertoar som kan tilfredsstille både det indre Telemark, industriområdet i Grenland og Vestfoldbyene. Mens du må finne noe som passer for absolutt hele landet.

– Det er bare en overskrift som kan binde det hele sammen – kvalitet, utbryter Ellen Horn. – Og Yngve Sundvor og Catrine Telle representerer både folkeligheten og moderniteten. Ariane Mnouchkine er ett forbilde for meg – hun er opptatt av at teatret skal være både underholdende og tankevekkende.

– Men akkurat å legge repertoaret i Ibsenåret blir vel ikke det vanskeligste?

– Nei, og så er det jo Grieg-år i 2007, sier Ellen Horn og ler. – Alvorlig talt, jeg er opptatt av å analysere spillemønster og spillesteder – langs linjene hovedscene/biscene. Jeg er også opptatt av å løfte dukketeater/figurteaterkunsten der vi allerede har et fortrinn. Kanskje vi skal skaffe oss kontakter i Polen, kanskje vi skal få elever som kan videreføre tradisjonen.

Ansetter direktør

– Du gir inntrykk av at du har kommet godt i gang med planleggingen etter knappe fjorten dager?

– Jeg er et utålmodig menneske, og ja, jeg har jobbet ganske intenst. Det er mye som må gjøres, ikke minst fordi teatret har et ganske stort underskudd. Men det er jeg vant til, slik var det jo også på Nationaltheatret da jeg overtok. Og snart skal vi ansette direktør. Det er kommet inn et tyvetalls søknader, og jeg håper vi er i land med prosessen til neste styremøte.

Før Ellen Horn farer videre til et nytt møte, gjentar hun at Ariane Mnouchkine er ett av hennes store forbilder.

– Hun har laget en stor forestilling om flyktninger. Den skal visst spilles i New york i sommer, og den skal jeg få sett. Vet du – jeg har virkelig lyst til å lage en forestilling om innvandringens historie i Norge – fra finnene og samene fram til vår tid: En storslagen vandreforestilling. Det ville være et riktig og viktig prosjekt for Riksteatret!