Nok en illustrert klassiker

Det er ikke alltid lett å forstå hvorfor en stor roman på død og liv skal bli teater. Altfor ofte blir problemet svært påtrengende, et sikkert tegn på at sceneversjonen ikke er vellykket.

Den store klassiske romanen er som kunstuttrykk grunnleggende forskjellig fra skuespillet, og i stedet for å gjenoppstå som et selvstendig kunstverk, har sceneversjonen av romanen lett for å bli ubehagelig skjematisk – et slags skjelett der alle handlingens elementer er tilstede, men har mistet både fylde og dybde.

Forbrytelse og straff er en av verdenslitteraturens store romaner som av en eller annen grunn stadig frister teaterfolk: Det Norske Teatrets Brotsverk og straff er den tredje dramatiseringen i Norge på litt over tre år: I 2002-2003 var det Riksteatret som i samarbeid med Nationaltheatret presenterte Bentein Baardsons versjon av Dostojevskijs klassiker, mens Hålogaland Teater i 2005 viste en ny russisk dramatisering, signert Yura Butusov.

Yura Butusovs og Nadya Andrianova prøvde overhodet ikke å overføre hele Dostojevskijs store og kompliserte roman til scenen. I stedet trakk de ut det de opplevde som essensen i boka – Raskolnikov-skikkelsen og den unge dobbeltmorderens møter med den drevne kriminaletterforskeren Porfirij, og den unge prostituerte Sonja. Resultatet ble en tett, intens og glimrende forestilling: ”Den er nemlig ikke bare en overbevisende og dyktig ”oversettelse” av et kunstnerisk uttrykk – det litterære – til ett annet – det dramatiske. Denne sceneversjonen står trygt på egne ben”, skrev jeg den gangen.

Det Norske Teatrets versjon går derimot inn for å gi en mest mulig komplett scenisk versjon av den store og kompliserte romanen, som på den ene siden er en dyptloddende psykologisk ransakelse av en forvirret ung student som begår et dobbeltmord med utgangspunkt i filosofiske overmenneske-teorier, og på den andre en skarp sosialrealistisk folkelivs-skildring av St. Petersburg på 1860-tallet.

I romanen, som er på over 700 sider, inngår disse to aspektene i en dyptloddende og nødvendig kunstnerisk enhet. Slik blir det dessverre ikke på scenen.

Det er svenske Erik Uddenberg som har laget Det Norske Teatrets versjon av Brotsverk og straff. Han er en etablert dramatiker i Sverige der han ser ut til å være mest kjent for sine skuespill for barn og unge. Teatret presenterer ham ikke i programmet, men dette ser ut til å være hans første store dramatisering.

Erik Uddenbergs scenespråk særpreges av brå skift i perspektiv og glidende overganger mellom de ulike scenene, og er til en viss grad inspirert av filmens fortellerteknikk. I utgangspunktet fungerer denne løsningen godt sammen med Karin Wegsjös ambisiøse svart- hvite scenografi.

Det er ikke teaterspråket som Uddenberg har valgt til å gjenfortelle Brotsverk og straff som er problemet, men at han har bestemt seg for å følge romanen svært nøye, og la hele Dostojevskijs rike persongalleri få plass i handlingen.

Men sceneversjonen yter overhodet ikke rettferdighet til Dostojevskijs kompliserte karakterer. Det går verst ut over Svidrigailov og til en viss grad Lusjin, som her reduseres til endimensjonale karikaturer. Det er dessuten vanskelig å begripe hvilken rolle de spiller i historien – hvorfor er for eksempel Lusjin ventet i Marmeladovs gravøl når det ikke er blitt antydet at de kjente hverandre, og hvorfor dukker han til slutt opp og anklager Sonja for å ha frastjålet ham 100 rubler? At Svidrigailov ender med å skyte seg en kule for pannen, er heller ikke helt enkelt å oppfatte, ettersom Raskolonikov allerede er midt inne i en hjerteskjærende samtale med sin mor når et dumpt smell høres i kulissene.

Men slik må det gå når alle de viktigste episodene i romanen skal få plass på scenen i løpet av tre timer. Man får bare håpe at den staccato og hesblesende sceniske gjengivelsen ikke skremmer bort potensielle lesere, men vekker deres nysgjerrighet for boka.

Selv om det ikke står noe om det i programmet, tyder alt på at Erik Uddenberg har dramatisert Brotsverk og straff spesielt for denne oppsetningen, og man kan da gå ut fra at dramatiker og regissør har hatt sammenfallende oppfatning av hvordan romanen skulle overføres til scenen.

Tobias Theorell er et ukjent navn her i Norge. Han er en ung regissør, som hittil har arbeidet på Unga Klare, på Uppsala Stadsteater og på Malmö Dramatiska Teater. Han har satt i scene en klassiker som spanske Calderon, men har for øvrig arbeidet mest med samtidsdramatikk – Harold Pinter, David Hare og Lucas Svensson.

I programmet prøver han og scenograf Karin Wegsjö å si noe om hva de har villet med Brotsverk og straff. De er opptatt av parallellene mellom dagens samfunn og St. Petersburg på Dostojevskijs tid. Dem finnes det nok av, og Lushins treffende aktuelle enetale om endringene i samfunnets syn på nestekjærlighet begeistret premiere-publikummet:

” Før heitte det: Elsk nesten din som deg sjølv, men kva vart følgjene? Jo – at ein sleit sund frakken for å dele mellom seg og nesten, og så fekk vi to som var halvnakne. Ikkje særleg rasjonelt. I dag seier vitskapen: Du skal elske deg sjølv meir enn nesten, fordi alt her i verda baserer seg på eigennytten. Om ein berre elskar seg sjølv, så passar ein sine saker slik dei skal passast, og frakken blir verande heil.”

Men utover at de er opptatt av aktualiteten i Dostojevskijs samfunnsskildring, sier Theorell og Wegsjö særdeles lite om hvorfor de har valgt å sette opp nettopp Brotsverk og straff, og om hva de vil med oppsetningen.

Det er desto mer beklagelig som selve forestillingen ikke gir noe svar, men gjør spørsmålet påtrengende. Oppsetningen vektlegger for eksempel meget sterkt den religiøse dimensjonen i romanen, faktisk sterkere enn Dostojevskij selv gjør det, som når stykkets aller siste replikk er Sonjas gledesstrålende ” Rodja … Ein dag skal du også finne Gud!”

Selve denne slutten gir inntrykk av at Tobias Theorell mener at, i det han kaller ”ei moderne, tom verd”, er det ekstra viktig å framheve det religiøse budskapet i Brotsverk og straff. Men i perioder er han først og fremst opptatt av romanens skildring av sosial elendighet, som i den dessverre altfor langtekkelige scenen der den tæringssyke Katarina Ivanovna ender med å falle død om på gaten der hun er henvist til å tigge med sine tre små barn, mens han innimellom følger tradisjonen og retter søkelyset mot den psykologiske studien av Raskolnikov.

Alle disse aspektene er en del av romanen, men i Dostojevskijs tekst smelter de sammen til en helhet. Det gjør de ikke her, og dermed blir Tobias Theorells sceneversjon ikke noe mer enn en springende, fragmentert og lettvint tegneserieversjon av ett av det 19. århundres litterære hovedverk.

Tobias Theorell og Karin Wegsjö er opptatt av at de har flyttet handlingen til vår tid, noe de understreker gjennom de moderne kostymene.Det er ikke noe stort poeng, og jeg har i og for seg ingen problemer med at Sonja skifter fra miniskjørtet hun bruker som hore til tekkelige langbukser hjemme på hybelen. Mer unødvendig er det å understreke samtidigheten ved å la krovertinnen trekke fram en grå telefon – især når det ikke blir noen samtale av det. Dette er en for så vidt uvesentlig detalj, men den viser at Theorell er mer opptatt av det utvendige, ekspressive enn av å gå i dybden.

I første del kommer fikse, kvadratiske scenografiske neonlys-rammer opp fra scenegulvet, og skal være de forskjellige rommene når handlingen utspiller seg innendørs. Det er litt vanskelig å forstå hvorfor Raskolnikovs venn Razumikhin – tolket med energi og humør av Thorir Sæmundsson – stadig skal klatre opp på toppen av rammen som forestiller Raskolnikovs hybel. Men la gå.

Etter pause forsvinner rammene, og søylene overtar scenen alene – dette scenografiske skiftet skjuler antakelig en dyp symbolikk, men den er ikke helt enkel å fatte.

Skuespillerne gjør så godt de kan, og her er flere glimrende enkeltprestasjoner. Før jul imponerte Jon Eivind Gullord spesielt som Bolingbroke i Richard II. Det er en fornøyelse å se ham igjen som den usympatiske Lusjin, en fin komposisjon. Det samme gjelder Svein Roger Karlsens Svidrigailov – og ikke minst Svein Tindberg som kriminaletterforsker Porfirij -bare synd at de ikke har fått mer å spille på. Dette gjelder spesielt Porfirij som er langt viktigere for Raskolnikovs utvikling enn Svein Tindberg får anledning til å vise.

Jorunn Kjellsby, Gjertrud Jynge, Trini Lund og Nina Woxholtt er solide og gode støttespillere. Henrik Rafaelsen gjør en sterk innsats som Raskolnikov, og innimellom gir han svært overbevisende uttrykk for den plagede unge mannens sjelekvaler. Men instruktørens mangel på helhetlig prosjekt hemmer dessverre også Rafaelsens rolletolkning.

Best er scenene mellom ham og Sonja (Kirsti Stubø). Samspillet mellom dem har en befriende intensitet, nerve og spenning. Men dessverre møtes de ikke ofte nok til å redde oppsetningen.

Det Norske Teatret, Hovedscenen Brotsverk og straff Av Fjodor Dostojevskij Dramatisert av Erik Uddenberg Musikk av Philippe Boix-Vives Regi: Tobias Theorell Scenografi/kostymer: Karin Wegsjö Lys: Ellen Ruge Med Henrik Rafaelsen, Kirsti Stubø, Svein Tindberg, Jorunn Kjellsby, Harald Heide-Steen, Gjertrud Jynge, Nina Woxholtt, Ulrikke Greve, Thorir Sæmuundsson, Jon Eivid Gullrod, Svein Roger Karlsen, Trini Lund, Terje Skonseng Naudeer og flere