S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Louis Schou-Hansen – 4. november 2022

Noen forestillinger trenger ikke flere anmeldelser

Bilde fra Batshevas forestilling THREE som ble spilt på Bærum Kulturhus 23. oktober. Foto: Ascaf


Publisert
4. november 2022
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt Politikk

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/noen-forestillinger-trenger-ikke-flere-anmeldelser
Facebook

Louis Schou-Hansen diskuterer Bærum kulturhus’ gjentakende invitasjoner av det israelske dansekompaniet Batsheva som er en kulturell ambassadør for staten Israel og etterlyser tydelighet fra kulturhuset om programvalget.

Når jeg ankommer Bærum Kulturhus for å se kompaniet Batshevas unge ensemble danse forestillingen THREE koreografert av Ohad Naharin fra 2005, blir jeg møtt av et par demonstranter som deler ut anti-Batsheva pamfletter og tre politibetjenter som står foran teatret med hver sin misjon. Å møte demonstranter når Batsheva er på turné er ikke uvanlig, og for de som ikke er kjent med kompaniets kompliserte kulturpolitiske posisjon får dere her et raskt overblikk:

Batsheva er et av de mest kjente dansekompaniene i verden, en kjendisstatus de har oppnådd siden slutten av 1990-tallet da de ble ledet av Ohad Naharin. (Kompaniet ledes nå av Lior Avizoor). Blant ulike inntektskilder er Batsheva finansiert av flere fond med en direkte eller indirekte relasjon til det israelske apartheidregimet. Dessuten bruker det israelske utenriksdepartementet også Batsheva som en sentral kulturambassadør.

«Founded in 1964 by Martha Graham and the Baroness Batsheva De Rothschild, the Batsheva Dance Company was initially based on Graham’s methods, but always placed a strong emphasis on ballet training. Over forty years on, the company is perhaps the best-known global ambassador of Israeli culture. » (Sitat fra en artikkel publisert i august 2019 på nettsiden til Israels utenriksdepartement – www.gov.il.)

Batsheva har aldri offisielt tatt avstand fra merkelappen som global ambassadør for staten Israel. Man kan derfor lett argumentere for at de med deres hyper-internasjonale status gjennom årene har reist rundt som en passiv ambassadør og stilltiende tillatt Israel å bruke dem som et instrument for å hvitvaske sin egen politikk. Når Ohad Naharin har vært spurt i intervjuer, har han ved flere anledninger stilt seg kritisk til Israels behandling av Palestina, men han har også flere ganger myknet uttalelsene når han har fått reaksjoner fra utenriksdepartementet. Til tross for Naharins kritikk føles ord dessverre ofte tomme når de ikke følges av handling, og så langt har vi ikke sett noen konkrete handlinger fra Batsheva sin side som aktivt motsetter seg apartheidregimet som til dels finansierer deres arbeid.

Dette er i store trekk det som genererer demonstrasjoner når Batsheva er i landet.

Jeg skulle egentlig skrive en anmeldelse av forestillingen THREE, som de (virkelig) unge dansere står og sliter seg ut i foran meg på scenen. Men mens jeg sitter i salen føles det totalt irrelevant å skrive om forestillingen; både fordi THREE siden dens urpremiere i 2005 har blitt anmeldt fra alle tenkelige vinkler som etterlater meg veldig lite å tilføye og fordi jeg sitter med en rar what the fuck-følelse når jeg tenker på Bærum Kulturhus sin tilsynelatende slurvete programmering og i det minste slurvete håndtering av en konflikt som føles ekstremt presserende.

Før jeg fortsetter vil jeg nevne at jeg mener at det er viktig å kunne skille individ og stat og at det bør være mulig å reise rundt som uavhengig kunstner uten å skulle fungere som ambassadør eller representant for et lands politikk selv når man mottar offentlig støtte. Ellers burde de fleste av oss ha blitt kansellert siden mye penger på etter eller annet tidspunkt i en transaksjon har blitt gjort til skitne penger.

I en artikkel med tittelen Should Dance Companies Be Blamed for the Policies of the Governments That Support Them? Fra 2019 i Dance Magazine, poengterer Brian Schaefer den urimelige granskingen av Batsheva når så mange andre kompanier går under radaren:

«Why are other prominent international companies not receiving the same scrutiny as Batsheva? The Bolshoi Ballet, which was founded in 1776, has been supported by the Russian government for centuries (approximately 70 percent of their budget). At the moment, the US has accused Russia of ongoing human rights violations and of meddling in our democratic process. And yet, when the Bolshoi pays a visit, there are no protesters to be found. The same goes for dance companies from Cuba, whose communist government we officially oppose, and from China, who we have also called out for its problematic human rights practices. »

Jeg mener at Schaefer har et viktig poeng i at det finnes mange andre kunstnere og kompanier hvis praksis og inntekter man burde granske på samme måte som Batsheva. Så i resten av dette innlegget oppfordrer jeg leseren til å reflektere over denne konflikten mer generelt og være oppmerksom på at Batsheva og Bærum Kulturhus bare er ett av mange eksempler.

Det jeg ser som et spesifikt problem i denne saken, og som Schaefer overser i sin analyse, er den israelske regjeringens merking av Batsheva som global ambassadør i hva jeg tolker som et forsøk på å skifte fokus. Igjen, det er et merke kompaniet aldri offisielt har avvist. Når en institusjon inviterer Batsheva er det derfor også langt fra uproblematisk siden Israels politiske spill automatisk blir en del av likningen; et problem Bærum Kulturhus fremstår lettere ignorant overfor. Kulturhuset har tydeligvis forstått at det finnes en konflikt, for de har sett på det som nødvendig å ringe politiet for sikkerhetsforsterkninger. Dessverre ser jeg ingen andre tegn på at de har engasjert seg ytterligere i den konflikten de selv har valgt å invitere inn. Her er det sikkert også relevant å nevne at dette er Batsheva sitt femte besøk i Bærum (så langt jeg har kunne spore).

I en ganske forvirrende tekst som ble publisert som debattinnlegg på Scenekunst.no i februar 2019 med tittelen Om å booke israelsk toppnavn, som også ble publisert på Bærum kulturhus’ egne nettsider, siteres Ohad Naharins kritiske uttalelse om Israels politikk mot Palestina, og mot slutten av teksten skriver tidligere sjef i Bærum Kulturhus Morten Walderhaug:

«Jeg ser det som vår oppgave, og det mest konkrete svaret et scenehus kan gi i debatten om kulturens rolle i en polarisert verden. Vi bygger broer. Det gjør kunstnere som Naharin også. Men han vil nok helst at du skal oppleve den selv, og gå skrittene over broen framfor at det males på et banner eller en rask, politisk løpeseddel.»

Brobyggingsbegjær har blitt et trøtt argument fra teaterinstitusjoner over hele verden, ikke bare i denne saken, men også når de blir intervjuet om deres politiske ståsted generelt. Jeg er ikke uenig i at vi skal bygge broer, men argumentet krever klargjøring: hvilke broer og for hvem? Når det blir anvendt som i sitatet over fremstår det som en passiv uttalelse med mål om ikke å skremme bort potensielt publikum. Jeg ser ganske enkelt ikke hvordan denne broen skal rekke Palestina, et land som utraderes time for time.

Sitatet av Walderhaug er fra 2019, Kulturhuset har fått ny sjef siden da, og jeg vet selvfølgelig ikke om dette er en uttalelse de fortsatt står ved i dag. Uheldigvis tilbyr Bærum Kulturhus faktisk ingen informasjon, ikke engang en programnote som reflekterer deres egen posisjon i dette komplekse samarbeidet med Batsheva. Som jeg er sikker på at mange kan forestille seg, føles det ganske forstyrrende å gå inn i en kulturell institusjon gjennom en kjede av politi for å møte en vert som later som om de ikke er der.

Når en kulturinstitusjon initierer et samarbeid med en kunstner, mener jeg at en av dens umiddelbare roller er å hjelpe med kontekstualisering av kunstneren og dennes arbeid for publikum som skal oppleve det. Det virker dessverre som om Bærum Kulturhus har hoppet over denne delen av prosessen i deres samarbeid med Batsheva. Siden Batsheva reiser verden rundt med et stempel som global ambassadør mener jeg, som et absolutt minimum, at hvilken som helst institusjon som inviterer kompaniet også må anerkjenne og engasjere seg i konflikten som implisitt følger med denne avtalen. På tross av at jeg tolker Batsheva sin stillhet som et ønske om å være politisk nøytrale, er Batsheva på ingen måter det. Ved å invitere kompaniet impliserer Bærum Kulturhus derfor også seg selv i denne klissete konflikten, intensjonelt eller ikke.

Som publikummer forlater jeg teatret med en ubehagelig følelse og masse spørsmål. Jeg savner at Bærum Kulturhus som vert utviser større omsorg og sjenerøsitet for kunstnerne, publikum og den konflikten de har valgt å engasjere seg i. Batsheva er et kompani med en unik kulturell posisjon og kjendisstatus som strekker seg langt forbi om man er interessert i Ohad Naharin sin koreografiske praksis eller ikke. Og basert på fraværet av handling fra både Bærum Kulturhus og Batsheva selv, tolker jeg begge institusjoner som at de lever uten bevissthet om deres egen makt. Jeg er nysgjerrig på å høre Bærum Kulturhus’ refleksjoner rundt programmeringen av og langvarige samarbeid med Batsheva, og jeg håper at de har noe mer å si enn at de har et ønske om å bygge broer.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no