Når vi trår vannet

1. Strengt tatt er det lenge siden jeg har arbeidet aktivt som scenekunstkritiker. Jeg er ikke lenger tilknyttet en publikasjon eller medieplattform på regelmessig basis, og jeg publiserer ikke hyppig. For tiden skriver jeg faktisk svært sjeldent tekster som defineres som «kritikk av scenekunst» når de publiseres. Likevel lever kritikeridentiteten videre. Er det lov å gjøre krav på denne identiteten? Eller er det problematisk at jeg bruker den til å legitimere at jeg ytrer meg om et virke jeg ikke kjenner på kroppen på samme måte som før? Er det ansvarsfraskrivelse å mene noe om kritikk uten å praktisere det så ofte selv?

Hva hvis jeg i tillegg tilkjennegir en snikende følelse av at vi egentlig trår vannet når vi i kunstfaglige sammenhenger diskuterer kritikkens vilkår og betydning? I løpet av årene har mange tekster, foredrag, debatter og panelsamtaler – the usual suspects av formater – blitt viet diskusjon av kritikkens – og kritikerens – vilkår, virkemåte, funksjon, posisjon, praksis, kompetanse, definisjonsmakt og betydning. Ulike typer medier, redaksjonelle valg og prioriteringer er også blitt tematisert. For scenekunstens del virker det som de samme analysene, argumentene og bekymringene sirkulerer igjen år etter år. Foranledningen for diskusjonen endrer seg gjerne. Nye økonomiske strukturer, omstilling og digitalisering i mediene, utilstrekkelige arbeidsvilkår og betaling, utilstrekkelige formater, utilstrekkelige publiseringsmuligheter. Nedbemanning. Den sårbare frilansvirksomheten som blir skjørere nå som færre medier ser ut til å holde seg med kritikere. Manglende finansiering, manglende kunnskapsrike kritikere, manglende kritikere, manglende kritikk. De grunnleggende problemstillingene forblir mer eller mindre det samme selv om de mediale omgivelsene, de samfunnsmessige omstendighetene og kunstuttrykkene endrer seg.

Vi er jo enige, ikke sant? Kritikk har betydning. For «vi» gjerne har virket som kritikere selv. Ellers er «vi» kunstnere, kanskje er «vi» teatersjefer, kanskje hører «vi» til den utrydningstruede arten teaterviteren eller er den sjeldne fuglen danseviteren. Hvilke visjoner har «vi», har jeg, for kritikk, som ikke utelukkende beror på utopien om bedre finansiering for det «vi» holder på med? Eller på den like utopiske drømmen om at alle medier skal ansette et knippe inspirerende, refleksjonssterke kritikere og gi dem spalteplass og taletid, at blogger skal opprettes av kunnskapsrike og lesverdige formidlere, og at publikum både innenfor og utenfor scenekunstens fagkretser skal finne alt dette meningsfylt?

Det er noe med tiden vi lever i. Kritikk som virkeområde må hele tiden argumentere for sin egen eksistens, enten overfor politikere eller overfor redaksjoner. Kritisk praksis blir ikke uten videre sett på som en nødvendig investering for kunsten og for offentligheten, eller som en integrert del av kunsten og offentligheten. Men finnes det kunst, bør det finnes kritisk refleksjon som er offentlig tilgjengelig.

Kritikk er større enn den enkelte omtalen. Det er summen av ytringer og handlinger som over tid åpner kunsten for refleksjon og bretter ut dens kontekster. Ytringer og handlinger som byr på forskjellige tilnærminger, stiller spørsmål og skaper perspektiver. Ytringer og handlinger som på reflektert vis fremmer erfaringer, vurderinger, påstander og analyser. Som fremmer dem slik at andre kan møte ikke bare ett, men flere syn på kunsten, reflektere over dem, ta stilling og ytre seg videre. Dette store prosjektet må ligge til grunn for all kritisk refleksjon, uansett om det er skrevet eller talt, og uansett i hvilket medium, format eller i hvilken sammenheng ytringen møter et publikum. Når kritikkens handlingsrom blir innskrenket, minsker muligheten for at refleksjon kan bringe erfaringer av kunsten inn i nye rom, inn i en større dialog, og inn i kunsten igjen.

Hvis kritikk innsnevres til å bety sporadiske omtaler av utvalgte forestillinger, og publikum i tillegg ikke vet hvorfor akkurat disse forestillingene er valgt ut eller hvilket perspektiv de vurderes ut fra, vil publikums oppfatning av kritikkens virksomhet også innsnevres. Hva betyr det for kunsten? Scenekunsten vil fremdeles bli skapt og spilt med eller uten kritikk. Det vet vi, sånn er det allerede. På sikt kan det imidlertid bety at scenekunsten blir lukket inn i sin egen sfære. Kunstnere får nøye seg med sin egen erfaring, og publikum likeså. Det angår dem, ikke oss.

Det er noe med tiden vi lever i, som krever at vi ikke lar det store bildet av det kritiske prosjektet forsvinne fra synsfeltet. Da nytter det ikke å fortsette å diskutere kritikk som et valg mellom en kunstfaglig kvalifisert tilbakemelding på kunsten eller såkalt forbrukerveiledning. Som alternativ peker de implisitt på to antatte publikumsgrupper: fagspesialistene og allmennheten. Samtaler om kritikk som holder seg til disse tilnærmingene og den implisitte inndelingen de medfører, er begrensende. Begge tilnærminger kan lukke for videre refleksjon. Kritikken gjøres om til noe avsluttet, istedenfor å inngå i en større samtale om kunsten, som alltid er under utvikling ulike steder til ulike tider. Kan vi løfte frem kritikk som en del av noe større, med relevans for både samtiden og fremtiden?

For å opprettholde et refleksjonsnivå kreves det kontinuitet i kritiske praksiser, et mangfold av aktive stemmer og en jevn strøm av tekster og ytringer. Det er avgjørende at scenekunstkritikken og andre former for kritisk refleksjon fanger opp de estetiske og sosiale endringene i kunstformen, for ikke å si den kulturpolitiske, ideologiske, institusjonelle og økonomiske utviklingen, og drøfter hva dette gjør med kunsten og opplevelsen. Det handler om samtiden og fremtiden. Den kritiske refleksjonen som kommer til uttrykk nå, vil i fremtiden gi innsikt i hvordan performativ kunst ble oppfattet og virket i sin tid. Forestillinger kan kanskje dokumenteres gjennom opptak og ved å bevare annet materiale. Gjennom kritikk får vi glimt av forestillingens tid og rom. Kritikk minner oss på at denne tiden og dette rommet ble delt med publikum.

Det kritiske prosjektet er langsiktig, men i dag er kritikkens vilkår kortsiktige. For scenekunstens del viser den nåværende situasjonen i så vel etablerte som nyetablerte medier, samt offentligheten for øvrig, at den kritiske ytringen er for lite påaktet og utbredt. Det er ingen ny påstand å hevde at for få kritikere får anledning og støtte av riksdekkende og regionale medier til å utøve og utvikle en kritisk praksis over tid. Manglende satsning på kritikere svekker muligheten til å etablere bredere kjennskap til kritisk refleksjon om scenekunsten utenfor fagkretsene. De spesialiserte mediene blir de eneste forutsigbare fora for refleksjon. Fagtidsskrifter og spesialiserte plattformer arbeider ut fra en annen tidshorisont for refleksjon. De tar gjerne med i betraktning kritikkens betydning som en del av en pågående samtale i samtiden, og som dokumenter for fremtiden. Men de er få, de økonomiske betingelsene er skjøre, og de hyppigste leserne er trolig de som allerede har et forhold til kunstformen.

Det bringer meg tilbake til kritikeridentiteten. Kritikeridentiteten lever videre i en tro på det store kritiske prosjektet. Det finnes forskjellige måter å utøve en kritisk praksis på også utenfor den definerte kritikerrollen. Derfor må synet på det kritiske prosjektet være vidt nok til å favne også andre formater og fora for refleksjon og diskusjon som blir initiert i kunstens omgivelser. Kritikeridentiteten handler om en mentalitet, en innstilling overfor kunsten som bygger på ettertanke og søker sammenhenger. Kritikeridentiteten er likevel avhengig av «kritikeren» som en særegen posisjon i kunsten og offentligheten. Som innehaver av en definert rolle, er kritikeren en synlig pådriver i å skape rom for kritisk refleksjon om kunsten utenfor kunstens umiddelbare sfære. Uten kritikeren vil kritikeridentiteten bare bli noe som angår meg, når kritikken, og kunsten, burde angå oss.

Dette er et av fire essay bestilt av Kulturrådet i anledning Kulturrådets årskonferanse i 2016.

Kulturrådets årskonferanse 2016 finner sted 9.-10. november i Stavanger konserthus og har tittelen «Den store samtalen. Kunst- og kulturkritikkens vilkår og betydning». I den anledning har Kulturrådet gitt kritikerne Oda Bhar (kunst), Marius Emanuelsen (musikk) og Bernhard Ellefsen (litteratur), som alle skriver for Morgenbladet, samt Melanie Fieldseth, dramaturg ved Black Box Teater og tidligere scenekunstkonsulent, i oppdrag å skrive et essay rundt tematikken «Kritikken er død – leve kritikken».

Scenekunst.no gjenpubliserer teksten etter avtale.