Mer om norsk teater i Shakespeare-tidsskriftet

Den gangen Shakespeare-selskapet bestemte seg for å utgi et eget Shakespeare-tidsskrift, hadde jeg vanskelig for å skjønne at et i Norge virkelig kunne være interesse for et tidsskrift som i sin helhet var viet Shakespeare.

Heldigvis er Shakespeare-tidsskriftet blitt mye mer. Naturligvis inneholder det nesten alltid en del artikler om Shakespeare og om oppsetninger av hans stykker. Men Shakespeare er jo en slags grunnpilar i europeisk teater, også i det norske, det går jo sjelden en sesong uten at ett eller flere av stykkene hans blir satt opp, og det er alltid interessant å se våre oppsetninger både i lys av nyere forskning, og av europeiske tolkninger. Tidsskriftet omtaler jo begge deler.

Dessuten inneholder tidsskriftet langt fra bare artikler om Shakespeare. Nummer 1/2003 var for eksempel i sin helhet viet et bredt spekter av samtidsdramatikken, og samtidsdramatikken er et tema redaktør Therese Bjørneboe har fulgt opp.

Ikke minst i årets første nummer. Som et à propos til Goethe Instituttets lesning av nye stykker av fire tyske samtidsdramatikere på Det Åpne Teater i juni i år, bringer tidsskriftet en fyldig og veldokumentert artikkel Marit Moen om disse fire, Dea Loher, Igor Bauersima, Fritz Kater og Roland Schlimmenpfennig. Marit Moen har studert i Tyskland, hun har også jobbet der som dramaturg og regissør, og er nå tilknyttet Det Åpne Teater som dramaturg.

Jeg leste også med stor interesse Finn Iunkers betraktninger omkring boken Greek and Roman Actors. Antikkens store klassikere opplever for tiden en renessanse i Europa. Den har ennå ikke nådd Norge, kanskje fordi vi har plassert utenfor den klassiske europeiske tradisjon. Det er iallfall en forklaring på hvorfor Finn Iunkers Iphigeneia og Dealing with Helen fremdeles ikke er oppført her hjemme.

Shakespeares tidsskriftet 1/2004 er et innholdsrikt og variert nummer. Den norske regissøren Victoria Meirik som har arbeidet lenge i Nederland, men som satte opp en fascinerende Ivanov på Hålogaland Teater i vinter, og som Rogalands påtroppende teatersjef Hanne Tømta skal tilknytte Rogaland Teater, skriver om det kjente belgiske kompaniet Tg. STAN.

Therese Bjørneboe har intervjuet Angela Winkler som spiller Mor Åse i Peter Zadeks omdiskuterte Peer Gynt, en forestilling som Therese Bjørneboe også anmelder, og setter opp mot Johann Kresniks Peer Gynt-collage på Schauspielhaus Hannover. Og ennå har jeg til gode å lese om “Den fjerde festivalen for ny internasjonal dramatikk på Berliner Schaubühne”, et tema som interesserer meg sterkt. Det er i det hele tatt noe av det beste ved Shakespeare-tidsskriftet: Artiklene er så mange og så varierte at man ikke blir ferdig med det med en gang, uhneinternasjonale

I sin leder skriver Therese Bjørneboe at “dette nummeret (inkluderer) flere anmeldelser av norske oppsetninger enn tidligere. Dette skyldes bl. a. at riksavisenes dekning av teatret utenfor Oslo, samt av gjestespill og off-scene-produksjoner, er tilfeldig og ikke gis redaksjonell prioritet”.

I dette nummeret anmeldes Eit Draumspel på Det Norske Teatret, Verdensteatrets Konsert for Grønland, Goksøyr og Martens Askepott, Dei døde hundane på Rogaland Teater, Trond Lies tolkning av David Hares Via Dolorosa, Ivanov på Hålogaland Teater, Oslo Moderne Teaters Roe Head og Jo Strømgrens Byggmester Solness på Trøndelag Teater.

Redaktøren skriver at hun “håper at satsningen vil gjøre tidsskriftet enda viktigere for både teaterfolk og publikum”. Det bør det gjøre. De mange som ergrer seg over at teatret er en forsømt kunstart i presse og NRK, har mye å hente i Shakespeare-tidsskriftet. Ikke minst fordi Therese Bjørneboe stadig setter vår hjemlige teatertradisjon i relieff ved å trekke inn det som skjer i europeisk teater. Blikket på verden utenfor Norges grenser er ellers mangelvare i norsk presse som helst bare interesserer seg for Europa når Europa interesserer seg for Norge.