Meget vellykket Erasmus

I april neste år blir det ti år siden Catrine Telles meget vellykte Erasmus Montanus ble spilt på Nationaltheatret, og så vidt jeg kan se, har denne komedien ikke vært satt opp på noen av våre institusjoner siden.

Det er derfor gledelig at teatersjef Carl Morten Amundsen som i 1996 samarbeidet nært med Catrine Telle om hennes Erasmus, nå har stykket som høstens store satsing på Teatret Vårt.

I tyske Manuel Schöbels regi er det blitt en sterk og solid oppsetning. Først og fremst er forestillingen morsom, slik en Holberg-komedie helst skal være, men slik fortellingen om Rasmus Berg eller Erasmus Montanus tolkes her, gir den også stoff til ettertanke.

For det er mange lag i Holbergs tekst. På overflaten driver han en nådeløs harselas med den unge bondesønnen som kommer hjem til bygda etter å ha tilbrakt flere år som student ved universitetet i København.

Den unge mannen er beruset over sin egen fortreffelighet, han tviler ikke på at han som kan latin, logikk, filosofi og metafysikk er høyt hevet over alle i hjembygda, og med den største suffisanse belærer han slekt og venner om egen fortreffelighet.

I utgangspunktet er foreldrene til Erasmus, Jeppe og hans kone Nille, helt enige. De er nesten stumme av beundring over å ha fostret et slikt unikt prakteksemplar. Den yngre generasjonen, her representert ved Jacob, den kvikke og gløgge broren til Erasmus, er ikke like lett å imponere, og det er høyst motstrebende at Jacob går med på å kalle sin bror for ”monsieur Montanus”.

Øvrigheten er derimot øyeblikkelig på vakt: Per Degn har selv avlagt eksamen i København en gang, og selv om han har glemt det meste, og kanskje aldri vært oppvakt nok til å forstå noe særlig, har han hittil hatt status som bygdas lærde mann, og han er ikke innstilt på å vike plassen. Ridefogden, en annen av de bedrestilte i bygda, støtter ham helhjertet. Og Erasmus må se seg slått på hjemmebane, rett og slett fordi han er alene og de er to.

Men han tar en grusom hevn: I oppsetningens morsomste scene gir han et så glimrende bevis på at Per Degn er en hane, at Per Degn, her i Randolf Walderhaugs kostelige skikkelse, godtar den logiske slutningen, og suverent galer seg gjennom resten avstykket.

Naturligvis er Rasmus Berg fullstendig ufordragelig der han selvforelsket soler seg i glansen av sine nyervervede kunnskaper. Men det er også noe svært ungdommelig og sympatisk i hans glødende begeistring for lærdom, og iblant kan den naive gleden han finner i å briljere med sin viten, nesten oppveie hans ufordragelige selvgodhet.

Slik det fremstilles her, tror han for eksempel ikke selv at han har bevist at mor Nille er en stein: Han er bare så full av intellektuelt overskudd at han ikke kan la være å leke med det han har lært. Og Rasmus Berg er ikke den første, og blir heller ikke den siste, som finner en egen fryd i å vise foreldrene at de kan mer enn dem.

En av grunnene til at Erasmus er kommet hjem, er at han skal gifte seg med datteren til Jeronimus og Magdelone, unge Lisbed, som elsker ham av hele sitt hjerte. Han elsker henne, han også, men han elsker sine akademiske kunnskaper enda høyere. Han kan for eksempel ikke gå med på å forsverge at jorden er rund, slik hans oppbrakte svigerfar forlanger for å gi sin endelige tillatelse til giftermålet.

Men når Erasmus plutselig blir nødt til å velge mellom å bli soldat eller å erklære at jorden er flat, veier hans selvoppholdelsesdrift tyngre enn hans kunnskapstørst. For å redde sitt eget skinn, kapitulerer han betingelsesløst, og slutter seg til den kompakte majoritet. Den lystige allsangen som avslutter forestillingen, kan ikke helt fortrenge den deprimerende kjensgjerning at dumheten og trangsynet går seirende ut av konfrontasjonen med vitebegjær og kunnskaper.

I Manuel Schöbels tolkning er Erasmus en typisk seksti-åtter med langt hår, cordfløyelsbukser, saueskinnsvest over skjorten, tidsriktig anheng rundt halsen, og runde intellektuelle briller på nesen. En typisk pasifist, med andre ord, som sikkert har ”Make love, not war” som sitt credo, et forhold som kanskje, men bare kanskje, kan gjøre hans kuvending mot slutten mer forståelig.

Pål Rønning spiller ham med energi, fart og humor, og spesielt i scenene med broren Jacob, overbevisende fremstilt av Håkon Moe, får han fram de sympatiske sidene ved skikkelsen. For selv om Erasmus er full av ungdommelig selvgodhet, oppdager han fort at broren har et kvikt hode, og når først Jacob går med på å kalle ham ”monsieur Montanus”, innrømmer han åpent at brorens gode replikk og raske tankeevner imponerer ham.

I det finstemte samspillet mellom de to brødrene gir Pøl Rønning og Håkon Moe de to karakterene en menneskelighet som gjør dem til noe langt mer enn endimensjonale komediesjablonger.

Randolf Walderhaug spiller bred karakterkomedie med stor kyndighet og innlevelse, uovertruffen mimikk og en stemmeprakt som nesten skulle tilsi en større scene – iallfall sett fra de første benkeradene kunne hans overdådige fakter iblant grense mot overspill. Som hans ”makker”, den litt naive, skråsikre Ridefogden er Terje Halsvik et interessant bekjentskap.

Hele ensemblet er imponerende godt samspilt: Svein Solenes er den litt tafatte Jeppe, som sin mer kjente navnebror et litt ynkelig offer for kvinners hersketrang – det eneste stedet han ikke herses med og mases på, er det lille utedoet som står der midt på tunet. Vivi Sunde er hans kone Nille, bestemt og ferm, men langt vennligere og mildere stemt enn den fordrukne Jeppes hustru, Frank Robert Andreassen er den strenge Jeronimus, mens Gøril Haukebø er hans geskjeftige og overraskende bestemte kone Magdelone. Valborg Frøysnes er dum og deilig som den forelskede Lisbed, og viser i et artig mellomspill et godt håndlag med den sjarmerende geita Dolly. Thomas Bjørnager lar handlingen utspille seg på en gammelt vestlandsk gårdstun der mange hundre års regnvær har satt sine spor. Det eneste som lyser opp i den trøstesløse hverdagen, er den snertne lille bilen til Erasmus – et artig påfunn.

Jeg husker fremdeles med glede Carl Morten Amundsens språklige bearbeidelse den ggangen Erasmus ble spilt på Nationaltheatret. Denne gangen er den enda mer sprelsk, og de mange aktuelle, lokale poengene både moret og imponerte publikum – de oppdaterer dessuten Holberg på den best tenkelige måten.

I det hele tatt – en suksess for Teatret Vårt.

Teatret Vårt Erasmus Montanus Av Ludvig Holberg Bearbeidelse og sangtekster: Carl Morten Amundsen Regi: Manuel Schöbel Scenografi/kostymer: Thomas Bjørnager Musikk: Per Chr. Revholt Med Pål Rønning, Randolf Walderhaug, Svein Solenes, Vivi Sunde, Valborg Frøysnes. Frank Robert Andreassen, Gøril Haukebø. Håkon Moe, Terje Halsvik og Heine Bugge (trekkspill)