Marius Hoels florlette floskler

Svaret fra NRKs kulturredaktør Marius Hoel på Hilde Halvorsrøds substansielle kritikk av NRK P2 er nøyaktig som forventet: Tomme fraser, opplisting og tall demonstrerer eklatant at Hoel ikke synes å begripe et kvekk av hva dette handler om. Tvert imot beviser innlegget bare nok en gang at Halvorsrøds overskrift – «Om å brøle for NRKs døve ører» – treffer spikeren på hodet.

Muligens til glede for Hoel skal jeg straks bli mer konkret, men først et lite tilbakeblikk. Noen overordnete, prinsipielle punkter må også med.

Lest det før? For det første: Hoels intetsigende responser utgjør med tiden en sørgelig tradisjon. Bare i år har både kritiker i Morgenbladet, Gaute Brochmann, og kulturredaktør i Vårt Land, Arne Borge fått hver sin dose lodden prosa fra statskanalens overordnete etter at de, hver på sin måte, rettet drepende kritikk mot kulturtilbudet i P2. Brochmann hevder presist at «Det er enkelt å skru radioen på, men enda enklere å skru den av, siden programmene aldri handler om noe som er viktig.» (Morgenbladet, 7. mai). Borge på sin side etterlyser temperatur i P2s kulturdekning og argumenterer indirekte via suksessen til Dagsnytt18: Programmet har «en selvtillit på at stoffet bærer i seg selv, og at substans engasjerer.» (Vårt Land, 25. august)

Dette skulle ikke være til å misforstå, men som svar til Brochmann stabler Hoel og kanalsjef Ole Jan Larsen like godt opp hele programmet for en tilfeldig P2-dag (Morgenbladet, 13. mai). Og om programmet Drivkraft, som Brochmann effektivt river i fillebiter, skriver Hoel at «Tilbakemeldinger fra lytterne viser at dette oppleves som lærerikt og inspirerende. Derfor er programmet en viktig del av NRK P2.» Interessant. Borge får på sin side vite at «Våre analyser forteller oss at publikum først og fremst ønsker anmeldelser digitalt og det er godt å se at vi nå lykkes med å løfte kulturkritikken frem til langt flere enn tidligere. Jeg anbefaler å ta en kikk på nrk.no/anmeldelser.» (Lest det før? Samme formulering – ordrett – kommer i svaret til Halvorsrød.) Hoel kan i tillegg belære Borge med innsikten om at «Økt temperatur og ulike synspunkter kan åpne dører og skape ny forståelse.» (Vårt Land, 28. august)

Substans og skjemaer For det andre: Felles for disse ørkesløse utvekslingene, Halvorsrøds tilfelle inkludert, er overordnet sett at kritikerne etterlyser kvalitet (og tenker kvalitativt), mens responsen gjennomgående er kvantitativ – Hoel bringer lister, lyttertall, målinger av lytterrespons, lyttetid osv. i bøtter og spann, til allmenn utmattelse. Jeg skal hente teskjeen og forklare at «kvalitativt» her både har å gjøre med kvaliteten på – man hadde nær sagt – programvaren, og det at kritikken tar utgangspunkt i substans og innhold som sådan, heller enn målbare antall programmer og utsendte sekunder. Om det virker brysomt og krevende å forholde seg til slike størrelser – det er jo litt abstrakt – vil jeg minne om at dette er hva kultur handler om. Og Hoel er faktisk kulturredaktør for hele bruket, om jeg forstår det rett.

Men han «tenker det er greit å være helt konkret» og kommer nok en gang trekkende på listen av programposter. Imidlertid ser han ingen grunn til å kommentere Halvorsrøds særs konkrete opplysninger om kulturkanalens historie, opplysningene som kommer frem i boken om tidligere sjef Synne Skouen, de mange organisasjonene som over tid har ropt varsku om utviklingen, tidligere ansatt Bodil Maroni Jensens urovekkende, men ikke akkurat overraskende påstand om at «Musikkredaksjonen i P2 er borte», for ikke å snakke om de – høyst konkrete? – kuttene i stillinger. (At løfter om å bringe sentralt innhold videre i stadig nye, innovative og ekspanderende flater, for oss lyttere etter hvert fremstår som lite annet enn luftige abstraksjoner, ser ikke ut til å bekymre Hoel et eneste lyttesekund.)

Men det er dette kritikken handler om, Hoel! Mer konkret: Den handler ikke om hvor mange programmer, kanaler, sendeflater og minutter NRK kan liste opp. Den handler om hva som – kvalitativt, ikke kvantitativt – skjer på disse sendeflatene. Enda mer konkret: Kritikken handler ikke om hvor mange sekunder f.eks. opera NRK (klassisk eller P2 – det er likegyldig!) sender i uka, men om måten operakunst blir presentert, behandlet og diskutert på. Kritikken handler kort sagt om at måten NRK dekker – møter, kritiserer, ja til og med produserer – kulturen på rett og slett er for svak. Den holder ikke mål, den er for slapp, og den er for dårlig, fantasiløs og kjedelig. Den er for overflatisk, den presenteres for spredt og for rotete. Den oppleves som uviktig og fjern, den oppleves som uten kontakt med stoffet og substansen. Denne kritikken handler om savnet av et intelligent øre for hva som rører seg i kulturen, den handler om savnet av et kvalitetsbegrep i formidlingen, et begrep og en tanke som bare blir fjernere og fjernere for hver P2-dag som går og for hvert sekund av lyttetid som renner ut av NRKs rikholdige, men akk så intetsigende programmeny, og muligens inn på Hoels skjemaer – og til slutt blir helt borte. Med sjefer som Hoel, frykter jeg at det ikke er særlig lenge til.

Småpirk sier du? Så var ting bedre før? Ja, en god del ting var faktisk bedre før. Det betyr ikke at alt som er gammelt skal gjentas. Er det noe å henge seg opp i at NRKs kulturredaktør omtaler en av verdens viktigste komponister bare som «Luciano», når vi snakker om Luciano Berio? Ja, jeg kan faktisk ikke dy meg for, for en gangs skyld og i konkresjonens navn, å brøle: Ja! Det er noe å henge seg opp i! Bare å skrive «Luciano», når vi snakker om Luciano BERIO, det er feil, det er slurv, det er unøyaktig, det er fjernt og ikke minst irriterende! Dessuten ser det idiotisk ut. «Lucianos storverk Coro» – er det overhodet mulig å skrive noe sånt? NRKs kulturredaktør skryter av at hans egen kanal har omtalt Det Norske Solistkor og Kringkastingsorkestrets prisbelønte innspilling av et ytterst krevende verk av en av vår tids største komponister – og han avslører, subtilt men igjen ikke desto mindre eklatant, at han ikke har den ringeste anelse om hva han snakker om. Komponisten heter Luciano BERIO, godeste Hoel, er det mulig ikke å ha fått med seg det? Tydeligvis, av en som skal lede Norges kanskje viktigste og mest velskodde, og dessuten med mitt skattebidrag understøttede, kulturkanal. Men nettopp slik avslørt ignoranse styrker mistanken om at vedkommende sjef mangler fundamental kontakt med substansen og innholdet, kjernen, det kvalitative sentrum, i det han disponerer over.

Jeg skal bevilge meg gleden av å være enda mer konkret. For hva konkret var bedre før? Hva konkret er så begredelig i dag, og hvordan kan kulturdekningen – for det er den det handler om – helt konkret bli bedre?

Det var en gang Ettersom jeg selv er musikkritiker og anmelder klassisk og samtidsmusikk i Morgenbladet, skal jeg holde meg til disse områdene. For omlag 20 år siden hadde NRK P2, om jeg husker riktig, programmer som kritisk og diskuterende tok for seg nye klassiske CD-plater («På sporet – nytt på CD»), som diskuterte og presenterte gammel musikk («Musikkantikk»), som presenterte og diskuterte ny musikk eller samtidsmusikk («Musikk i brennpunktet») samt kommenterte konsertsendinger, gjerne med to programledere og intervjuer. I tillegg kom det daglige timelange magasinprogrammet «Midt i musikken» og lettere programmer som «Ring inn musikken» og konkurransen «Klar en klassiker». For å nevne det jeg husker best.

I målt, faktisk sendetid kan det godt være at dagens P2, og i alle fall hvis vi regner med NRK Klassisk, sender ut like mange, om ikke langt flere minutter med klassisk musikk. Men det er ikke poenget. Poenget er at kunstformen i de tidligere programmene faktisk ble presentert, diskutert, behandlet og kritisert, møtt med seriøst lyttende ører, tilhørende medarbeidere som ikke bare hadde evne, men som ikke minst fikk mulighet til å gjøre hele musikken, fenomenet, musikerne og musikkinstitusjonene levende. Det som er igjen av musikkjournalistikk og musikkritikk i dagens P2 er derimot på en evig, og for lytteren totalt uforutsigbar, svømmetur på de store oseanske såkalte flatene. Er du heldig, kan enkelte vrakrester dukke frem i et stjålent sekund, men som regel må man avfinne seg med annonseringen, som kommer på et tidligere tidspunkt, og som selvsagt er designet for å skrape sammen enda flere lyttesekunder til Hoels gigantiske skjemaer. Er det irriterende? Jeg lar det være med spørsmålet.

Kulturkonsumets sjanger Og NRKs musikkmedarbeidere, hva gjør de i dag? De er fremdeles blant de absolutt fremste på feltet, og – med noen unntak – får de lov til å lage lister, eller anbefalinger, som det gjerne kalles. Hvilken sjenerøsitet, for ikke å snakke ressursutnyttelse! Resultatet blir mer å regne som auditive vareopptellinger, fremført i et slags forvrengt, selvsagt motvillig påtvungent reklamespråk. For anbefalingen er en overflatisk, lettvint form egnet for salg og promotering. Den er kulturkonsumets sjanger, om et slikt begrep overhodet gir mening for den sittende ledelsen. Vi som er interessert i musikk, er ikke bare opptatt av «stemningen, melodiene og klangbildet til den klassiske musikken» som Hoel – igjen fullstendig katastrofalt og anelsesløst – får seg til å skrive. CD-spiller har vi faktisk selv. Vi er også – og særlig når mediet er radio – opptatt av at det er noen, levende mennesker, som har komponert og fremfører musikken, at disse menneskene virker eller har virket i en historie, at det komponerte verket har en tittel, at det er tenkt inn i en sammenheng, at det står i relasjon til andre verk, at disse tilhører epoker og stiler, eller at de kanskje nettopp opponerer mot slike osv., osv.. Er noe av dette overhodet begripelig for Hoel? Ikke godt å si, han viser forutsigbart til sin nye stolthet, nettsidene med anmeldelser. Radioen – nå også som avis! NRK P2 omtales som verbalkanal, og Hoel kan selvsagt alltids komme drassende med NRK Klassisk, dette uhyrlige beistet av et medium som, de gangene jeg orker å skru på, sjelden har annet å tilby enn en eneste tyktflytende og ufordøyelig graut av svisker og andre ihjelkokte belgfrukter. (For tiden, det vil si for desember måned, er hele spetakkelet gjort om til et overopphetet og stinkende julemarked.) Og hva heter verket, hvem spiller, og har vi hørt det før? Tja, det kan da ikke være så nøye.

Musikken og ordet Å skille den solide journalistikken og -kritikken – det verbale – fra musikken selv, attpåtil i to ulike kanaler, må sies å ha vært en uforståelig, tvers igjennom elendig, håpløst ubrukelig og ikke minst mislykket idé. Vi som driver med musikkritikk i skrift, vet litt om hvor vanskelig det er å finne de riktige ordene. Av og til tar vi oss i å drømme om hvilken lettelse det kunne være å demonstrere, vise og presentere musikken som lyd, i kombinasjon med ord og refleksjon. Radiomediet er selvsagt helt suverent egnet til å dyrke og forfine denne formen for musikkformidling, og det tragiske er at denne muligheten, for NRKs del bare ligger brakk som et forsmådd kadaver fra en fortid man innbilder seg å ha vunnet over.

Dagens dyktige medarbeidere, med oversikt, kunnskap, nysgjerrighet, årevis med opparbeidet erfaring og i utgangspunktet tid og ressurser til å lage et kritisk og fordypende, utfordrende og utvidende, men også inviterende og introduserende musikktilbud, er i dag i realiteten stuet vekk, om ikke fordelt til andre oppgaver, som de neppe gjør like godt og med samme glød. At alt dette i sum skaper et inntrykk av at tilbudet, kvaliteten og potensialet bare skrumper inn og forsvinner i flegmatisk tåkeprat, igjen uten kontakt med kjernen og oppdraget – gudene må vite av hvilken grunn, alt skulle jo ligge til rette for det motsatte? – det er dette denne kritikken handler om. At sjefen for det hele, kulturredaktøren himself, Marius Hoel, åpenbart ikke får med seg hva som skjer, men bare durer i vei med sine florlette floskler, lister, tall og andre selvfortreffeligheter, side opp og side ned, år ut og år inn, er rett og slett til å grine av.