Mangfoldsstrategier for teaterledere

Av Julie M. Løddesøl

Ett av de mest vellykkede prosjektene i det svenske Mångfaldsåret 2005 var det nettopp Dritëro Kasapi som sto bak. Nå svensk statsborger, men oppvokst i Makedonia med tyrkisk blod i årene, har han følt på kroppen hva det innebærer å være innvandrer. Han har i noen år vært kunstnerisk leder for Gottsunda , et offentlig støttet teater for ungdom i en bydel i Uppsala. Gottsunda har 20 000 innbyggere som snakker 20 forskjellige språk!

I Kasapis første erfaring med å lage teater for bydelens ungdommer kaller han seg selv for “koloniell ekshibisjonist”. Teatret laget forestillinger med referanser til kultur i landene som ungdommenes foreldre hadde reist fra. Kasapi var sikker på at skygge/figurteater, for eksempel, skulle bli en hit. Tvert om:

Brad Pitt i Gottsunda

-Ungdomspublikummet skjønte ingenting av det vi viste dem! Da forsto jeg at disse ungdommenes kultur er house, tecno, Brad Pitt, altså en universell ungdomskultur. Jeg hadde tenkt på ungdommene som “dem”, men ble nå opptatt av at ungdommenes egne fortellinger og historier måtte opp på scenen. En oppgradering av begrepet “svenskhet” med disse ungdommenes innside-perspektiv.

Opplevelsen førte til prosjektet “Nya pjäser – nya världer”, som altså ble del av mangfoldsåret i Sverige. Stikkordet her er blant annet innhenting av historier fra det flerkulturelle Sverige. Gottsunda fikk med flere andre teatre i landet, og inviterte folk til å sende inn historier i alle slags former, som dagbøker, dikt, synopsis, filmanus, dramaer, CD-er, ferdige eller uferdige. De håpet på 30 – og fikk 273 idéer. Av disse ble fire etter en lengre prosess til slutt plukket ut, og tre av dem har enten hatt eller skal snart ha premiere. Målet var at publikum skulle like dem. Resultatet er, ifølge Kasapi, at de to som har vært oppført, også har fått strålende kritikker.

Et lignende initiativ er forøvrig tatt i Oslo. Kulturelt Mangfoldsår 2008 samarbeider med Det Norske Teatret, Oslo Nye Teater, Nationalteatret, Norsk Dramatikerfestival, Det Åpne Teater, Riksteatret, Nordic Black Theatre og NRK Radioteatret.

Relevans og kvalitet

Det praktiske rettede innlegget fikk mange spørsmål fra åpenbart interesserte norske teaterledere, om produksjonsforhold, oppfølging, publikumsrespons og skuespillervalg. Oppsummeringen etterpå munnet ut i stikkordene relevans og kvalitet. Kasapi sa:

-Hvis kvalitet ikke er viktigst i arbeidet med teater, feiler man. Det er ingen motsetning mellom å lage scenekunst som er relevant for publikum, og kvalitet.

Det to dager lange høstmøtet til NTLF bød igår på tre forelesninger med fokus på asiatisk (indisk), egyptisk (arabisk) og afrikansk teater. Eller teaterformer, må man si, fordi teaterdefininsjonen så lett forbindes med det europeiske teatret med tekst og fast scene. Regissør og teaterforsker Kamaluddin Nilu fra Bangladesh, også tilknyttet Senter for Ibsenstudier i Oslo, viste hvor komplekst teaterbildet er i India. Her finnes mer enn 30 forskjellige former for teater. Han delte dem grovt inn i tre hovedkategorier; klassisk, klassisk-tradisjonelt og folkelig teater. For en norsk teatersjef, eller enda viktigere kanskje, instruktør og dramaturg, er det ikke lett å vite hvor man skal begynne, hvis man ønsker å gjøre bruk av indisk teater i en oppsetning i Mangfoldsåret.

Risiko

NilusŽ også praktiske råd var at store teatre kan velge å blande mer av det ikke-vestlige teatret inn i sine oppsetninger enn mindre institusjoner, fordi de store lettere kan tåle slike kulturmøter som innebærer høy risiko og fordrer både mye tid og penger. Han mente at det kritiske vil være valget av tekst.

Nilu etterlyste også en debatt om hva som er mulig å oppnå på ett år, og sa:

-Det bør også være et mål at teatrene øker flere ikke-etniske ansatte til alle stillinger, ikke bare de kunstneriske.

Professor emeritus fra Universitetet i Bergen, Kacke Götrick, foreleste om afrikansk teater, også dette uhyre komplekst. I Afrika finnes nesten 1000 språk, og i denne beregningen ville skandinaviske språk blitt regnet som ett. Her finnes tusen år gamle teatrale former, mens det litterære teatrer er resultat av kolonitid. Götrick anbefalte regissører og dramaturger (som ikke var tilstede på høstmøtet) å ta fatt i denne genren, for bruk på norske scener. Hennes innlegg resulterte i samtale i salen om blind casting, altså “farveblind” rollebesetning.

Siste sminkete “afrikaner”

-Geir Kvarme spilte farvet på Nationaltheatret på 1990-tallet, og det må ha vært for siste gang en hvit skuespiller i Norge sminkes til å bli “afrikaner”. Nå kan en hvit skuespiller spille farvet på scenen uten makeup, sa teatersjef Ellen Horn. Teatersjef Carl Morten Amundsen minnet om at det finnes stykker der hudfarge er et poeng.

Professor Nehad Selaiha fra Egyptst kunstakademi i Cairo foredro om egyptisk teater, hvis tekstlige start kom med franskmennene i 1799. På spørsmål om islamsk fundamentalisme preger teatrene svarte hun at det blant annet finnes en teatergruppe med eldre menn, som iscenesetter anti-amerikanske stykker. Men generelt mente hun at teatrene i dag kan fungere som de vil, kvinner får gå i teater og myndighetene bryr seg ikke om at man diskuterer politikk fra scenen. Men de sekulære 1960-årene kan vi bare drømme oss tilbake til, sa hun.

NTLF feiret forøvrig sitt 70-års jubileum på høstmøtet på Voksenkollen hotell i Oslo, der 20 av landets omlag 40 teatersjefer og -direktører deltok.

Les mer om scenetekstutviklingen til Kulturelt Mangfold 2008 og Oslo-scenene her!

Les Kamaluddin Nilus foredrag i sin helhet foredrag(PDF) her!