Lyser av vilje

Av Chris Erichsen

En rad flammer skyter opp bak den lange bardisken. Lara Croft-aktige svartkledde damer med øreplugger, trådløse mikrofoner og blinkende apparater i beltet vrimler rundt som agenter på oppdrag for en høyere makt. Folk søker sammen i grupper og snakker intenst og lavmælt sammen. En klokke ringer og massene setter seg i bevegelse. Velkommen til Dansens Hus og Un-Magritt Nordseths første sesong som kunstnerisk leder.

Vi blir geleidet inn i salen, lysene slukkes, en spot tennes og Nordseth trer inn i manesjen som en sirkusdirektør som pusher fram sine artister. Det lyser vilje av henne og folket elsker det. Vilje til å sette dagsorden. Vilje til å overskride. Til å formidle.

Stort spenn

Spennet er stort: Fra, for første gang i Norden, det kaotiske og spektakulære Babel med belgisk/marrokanske Sidi Larbi Cherkaoui og hans kompani Eastman til babydans i øyehøyde for de små med Siri & Snelle produksjoner. Det blir hiphop-dans i allianse med lokale krefter på Grünerløkka, vårslepp med dansere fra hele landet og ikke minst: Et helt nytt samarbeid med Riksteatret hvis direktør, Åse Ryvarden, ikke kunne få fullrost energien hun møter på Dansens Hus. Og energien er merkbar.

– Vi driver med publikumsbygging, erklærer Un-Magritt Nordseth. – Målet vårt på sikt er å utvide dagens 2-3 forestillinger for hver oppsetning til 20. Vi starter med å vise Alan Lucien Øyens forestilling 6 ganger, sier hun og presenterer neste innslag, en forførende, nedstrippa solo av Camilla Spidsøe Cohen til Nina Simones versjon av Jacques Brels Ne me quitte pas.

Nordseth minner seg selv og alle andre om at Dansens Hus er en Nasjonal scene for dans, og at det skal være realitet bak en sånn tittel. Derfor inviteres dansere fra hele landet til vårslepp og derfor altså det nye samarbeidet med Riksteatret.

Språket

Men det skal ikke bare danses, det skal snakkes også. Et av fjorårets store debattemaer her på scenekunst har vært språket som dansekunsten presenterer seg selv gjennom. Vår anmelder, Sidsel Pape, kritiserte bl.a. vårprogrammet på Dansens Hus for å avsløre en skremmede språkfattigdom. Fjorårets nylansering, møteserien Dilemma med Dagbladets Martine Aurdal som fast ordstyrer, videreføres i år med temamøter som forholder seg direkte og indirekte til det som ellers foregår på huset. Noe som igjen avslører vilje til å sprenge seg ut av den ordløse kokongen og inn i samfunnet. Så får vi heller unnskylde Un-Magritt Nordseth for den kanskje litt merkelige vendingen om at ”den røde tråden i årets program er bruken av virkemidler”. Det skal ifølge Nordseth forstås som bruk av ”video, film, levende musikk, tekst, dans og kjærlighet”. Hva sa du? Jeg hørte ikke helt.

Uansett: For en utenforstående redaktør med et fra før blandet forhold til dans kjentes denne lanseringen som en vennlig men bestemt invitasjon inn i et ikke bare rart, men også spennende og forlokkende univers.