Løfterikt teaterår

Teateråret 2004/2005

Da teatrene presenterte sitt program i fjor høst, reiste det seg uvanlig mange kritiske stemmer. Enkelte mente det var for mye Ibsen, til tross for at det var Ibsenfestival det året, og at en Ibsenfestival uten Ibsen er vanskelig å tenke seg. Noen anklaget teatersjefene for å forsømme den nye norske dramatikken, til tross for at sesongen hadde en knallstart med urpremiere på 90 metersbakken av Jo Nesbø på Teatret Vårt.

Andre mente at nostalgiske musikaler ikke var det vi trengte nå, selv om de var nyskrevne, og etterlyste samfunnsengasjerte dokudramaer som grep tak i vår norske samtid.

Teatersjef Carl Morten Amundsen tok opp utfordringen, og presenterte samtidscabaret’en Hjemmeinnredning noen måneder senere. Et dristig forsøk som dessverre ikke lyktes helt.

I riktig retning

Ett år er gått, og det er på tide å våge seg på en aldri så liten oppsummering. Som medlem av Heddajuryen er redaktøren av scenekunst.no i den privilegerte stilling at hun fått se svært mye av det som spilles på våre institusjonsteatre, og etter min mening var sesongen 2004/2005 verken intetsigende eller uaktuell.

2004/2005 var ikke bare ett teaterår på det jevne: Sett under ett viste årets oppsetninger at norsk teater utvikler seg i riktig retning.

Norsk teater har lenge vært solid forankret i en litt gammelmodig psykologisk-realistisk tradisjon. Det har gitt, og gir fremdeles, oppsetninger som i sin sjanger er solide, gode, ja iblant til og med strålende. Men ute i verden utvikler teatret seg i stadig nye retninger, og det har tatt norske institusjonsteatre lang tid å åpne seg mot verden.

Generasjonsskifte

I løpet av de siste ti-femten årene har det imidlertid skjedd et generasjonsskifte blant norske regissører , og vi har fått en rekke spennende nye navn. Noen av dem kommer fra vår egen Teaterhøgskole som for eksempel Marit Moum Aune, Alexander Mørk Eidem, Runar Hodne og Tyra Tønnessen – andre har utdannet seg i utlandet, og her kan nevnes Hans Henriksen, Yngve Sundvor i henholdsvis St. Petersburg og Moskva, Victoria Meirik med bakgrunn fra Nederland, Per Olav Sørensen som startet sin karriere i USA, og Ole Anders Tandberg som har jobbet mye i Sverige.

Alle deres arbeider er ikke like overbevisende – det ville jo også vært helt utrolig – men de bringer stadig noe friskt og inspirerende inn i norsk teater. Ikke minst er det gledelig at både unge og mer garvede skuespillere ser ut til å glede seg over den utfordringen det er å spille annerledes teater.

Utenlandske regissører

I året som er gått har norske teatersjefer også bidratt til å fornye og supplere den norske teatertradisjonen gjennom å få en rekke spennende utenlandske regissører til landet. Det er i og for seg ikke første gangen, jeg tror likevel at i siste sesong har nye – og andre – regikonsepter mer enn tidligere har preget norsk teater.

På Nationaltheatret har vi kunnet oppleve både tyske Sebastian Hartmann med John Gabriel Borkman og greske Yannis Houvardas med Bakkantinnene, på Det Norske Teatret Den kaukasiske kritringen i regi av ungarske Janos Szasz, russiske Yuri Butusov har satt opp sin egen versjon av Forbrytelse og straff på Hålogaland Teater – og sist men ikke minst har endelig Robert Wilsons også gjestet Norge der han har laget sin versjon av vårt nasjonalepos for Det Norske Teatret og Den Nationale Scene. For bare å nevne de oppsetningene som har gjort sterkest inntrykk på denne anmelderen.

Rett skal være rett: Disse oppsetningene er ikke blitt mottatt med unison begeistring, verken av teaterkritikerne eller av publikum. Det er som det skal være: Det ukjente vil alltid vekke motstand – og i fjor kunne man med glede registrere visse tilløp til teaterdebatt i mediene.

Ikke så få urpremierer

Repertoaret har vært variert: Det har faktisk ikke vært så få urpremierer som skeptikerne fryktet etter bare å ha sett på repertoaret i Oslo og Bergen – og lyttet til dramatikernes klagesanger: Lars Vik, Bjørnar Teigen, Sigmund Løvåsen, Jo Nesbø, Sverre Waage, Stig Holmås, Lars Saabye Christensen, Rolf Losnegård, Maria Tryti Vennerød, Lene Therese Teigen, har alle fått stykker oppført for første gang.

Men fremdeles har dessverre ingen teatersjef villet presentere Finn Iunkers tekster for et norsk publikum. En lesning av Play Alter Native i oktober med skuespillere fra Nationaltheatret under Eirik Stubøs ledelse ga håp om at nå var tiden kanskje snart inne. Men ennå har intet skjedd.

Teatersjefene skylder på regissørene som visstnok ikke tenner på Iunkers tekster. Det er ingen tvil om at en begeistret regissør ofte kan være avgjørende for en dramatikers skjebne: Det er nok å nevne betydningen Kai Johnsen har hatt for Jon Fosse, han har bidratt sterkt til at Jon Fosse har fått den posisjonen i europeisk teater som han har i dag. Derfor er det all grunn til undring dersom ikke én av våre yngre regissører innstendig har talt Iunkers sak overfor en teatersjef eller flere. Kan motstanden mot Finn Iunker, slik enkelte tror, virkelig skyldes at han tar utgangspunkt i den klassiske europeiske tradisjon – og at den i 2005 er blitt oss totalt fremmed?

I flertallets smak

Institusjonene anklages iblant for å satse for ensidig på det kjente og kjære, det vil si på moderne og eldre klassikere, som etter enkeltes mening spilles for ofte på norske scener. En som har fulgt det norske teaterlivet i mange år opplever nok iblant at det blir vel mange gjentakelser.

På den andre siden må vi ikke glemme at det stadig kommer nye publikummere til, og at det er faktisk en plikt for institusjonsteatrene på ny og på ny å gjøre kulturarven levende. Iblant har dessuten de ”klassiske” oppsetningene vist seg å være de mest moderne og vitale av alle – Som John Gabriel Borkman og Bakkantinnene var det på Nationalheatret.

Men uansett er det også en kjensgjerning at velspilte, men mer tradisjonelle, for ikke å si konvensjonelle forestillingene har et sterkt tak om det store flertallet teatergjengere.

Det er med scenekunsten som med litteraturen: Akkurat som det store flertallet lesere foretrekker de bredt anlagte episke fortellingene, krimbøkene og de lettere kjærlighetsromanene, er mange teaterpublikummere mest interessert i kjente og kjære klassikere, dramatiseringer av kjente romaner, lystige farser og elegante salongkomedier.

Så kan man diskutere om det er de offentlig finansierte teatrenes ansvar å gi folk ”det de vil ha”. Ja, sier de som mener at skattebetalerne skal få noe igjen for kronene. Nei, sier de som fremdeles mener at offentlige midler skal brukes til oppdragende formål.

En ung kunstform

Skillet mellom det ”smale” og det ”brede” er kanskje enda skarpere innenfor scenekunsten enn innenfor litteraturen. Iallfall noe av forklaringen ligger i at teatret er en forholdsvis ung kunst her hjemme.

Teatret er tradisjonelt en urban kunstform, og mens det er blitt spilt teater i de store byene i Frankrike, England og Tyskland helt siden middelalderen, starter norsk teater ikke opp for alvor før på 1800-tallet. Det betyr at teatret ikke i mange hundre år har vært den store samlende folkelige underholdningen hos oss. Det var det først filmen som ble.

Dermed er den andelen av befolkningen som jevnlig går på teater kanskje – og her sier jeg kanskje, for jeg mangler den nødvendige statistikken – kanskje mindre hos oss enn i andre europeiske land.

Dessuten må vi ikke glemme at med sine litt over fire millioner innbyggere er Norge et lite land. Det sier seg selv at den intellektuelle eliten som setter pris på ”smalere” teateroppsetninger, moderne performance eller dans, er tallmessig langt mindre enn i Europa, ja faktisk langt mindre enn i våre naboland Danmark og Sverige som har dobbelt så mange innbyggere som oss. Jon Fosse klarer for eksempel fremdeles ikke å få mer enn 4-5000 publikummere i Norge, og det til tross for at de fleste er klare over at han er en dramatiker med verdensry.

Utenlandsk dramatikk

I den grad vi kan – og bør – anklage våre teatersjefer for ikke å satse dristig nok, gjelder det først og fremst repertoaret på de mindre scenene. Og helt spesielt utenlandsk samtidsdramatikk..

Noen lyspunkter er det: Otto Homlung har innledet sin tid på Trøndelag Teater med to Norgespremierer: David Farrs Reality/The Danny Crow Showog Edward Albees Geita eller Hvem er Sylvia, i Bergen har Morten Borgersen hatt Norgespremiere på Martin McDonaghs Putemannen og Familiehistorier av Biljana Srbljanovicmens den nye teatersjefen på Haugesund Trater, Birgit Amalie Nilssen satset frisk på Ekstrem forvandling av Neil LaBute, og brødrene Presnjakovs Terrorisme er blitt spilt både på Trøndelag Teater og på Nationaltheatret. Lars Norén er også populær på norske scener: På høsten Taus musikk på Det Norske, og i vårsesongen Krig på Nationaltheatret, og Kulde i Kristiansand.

Men likevel er tilbudet på ny utenlandsk dramatikk forholdsvis magert. Ingen har for eksempel våget å sette opp Nobelprisvinner Elfrieda Jelinek, i stedet er det blitt satset på kjente og trygge navn som Eugene O’Neill, Brecht, Evripides, Tsjekhov, Beckett, Pinter, Alexandre Dumas d.y., pluss på dramatiseringer av kjente romaner som Forbrytelse og straff, Mesteren og Margarita.

Men igjen – det paradoksale: Både Evripides, Bulgakov, Beckett og Dostojevskij er blant sesongens desiderte kunstneriske høydepunkter.

Barneteatret

Den store svakheten ved norsk institusjonsteater er teatersjefenes manglende evne eller vilje til nytenkning hva barneteater angår. Spesielt gjelder dette de store, tunge institusjonsteatrene.

Bare se på repertoaret 2004/2005: Reisen til julestjernen for n’te gang på Nationaltheatret, Pippi Langstrømpe på Den Nationale Scene, Ronja Røverdatter på Trøndelag Teater, Mio min mio på Teater Ibsen, en dramatisering av Roald Dahls Heksene på Rogaland Teater mens Riksteatret satte opp en svært konvensjonell og overspilt dramatisering av H. C. Andersens Fyrtøyet i anledning den danske dikterens jubileum. Og selv om Olsenbanden på sirkus var både morsom og sjarmerende, var den ikke akkurat noe dristig valg av teatersjef Svein Sturla Hungnes..

Det positive unntaket var Det Norske Teatret med sin sjarmerende Trollprinsen. Oppsetningens store suksess viser at det er mulig å lykkes med utradisjonelle forestillinger. Lyspunkter har det også vært på de mindre regionteatrene, som snart er de eneste som tar opp konkurransen med de frie gruppene og presenterer forholdsvis nært og intimt teater for barn. Gubben og katten på Teatret Vårt er et eksempel her.

Pussig er det også at en del anmeldere ser ut til å legge sin kritiske sans på hyllen når de skal skrive om barneteater: Både Aladdin og den magiske lampen, Fyrtøyet og Høyt og lavt med Albert Åberg fikk ufortjent positiv omtale i pressen – som om det ikke skulle være så farlig om barneteater holder mål fullt ut eller ikke.

Og mens nye regissører kan fornye de voksne klassikerne, ser det ut til å være vanskeligere å gjøre det samme med barneklassikerne. Jon Tombre har iallfall ikke hatt noen udelt heldig hånd med sine Lindgren-oppsetninger.

De små scenene

Det positive ved teateråret 2004/2005 er at flere teatersjefer har tatt sjanser – og åpnet også sine store scener for mer ”europeisk” teater. Det blir spennende å se om de vil fortsette. Iallfall i Oslo er det hittil i høst de små scenene som har gitt de største opplevelsene – Svevn, Fedras kjærleik og ikke minst Kommunikasjon mellom svin går alle på sine teatres minste scener. Men teateråret 2005/2006 er bare så vidt begynt. Alt er fremdeles mulig.

Denne artikkelen er en redigert utgave av et innlegg holdt på et internt seminar i Kultur- og kirkedepartementets kulturavdeling, tirsdag 27. september 2005.