Litt oppstykket dokumentardrama

Dokumentardramaet ser ut til å bli stadig mer populært. På National har vi i år fått møte både Abert Speer og Willy Brandt, og snart skal Teater Ibsen gi oss anledning til å bli kjent med Quisling.

Spennende livsløp

Riksteatret har hittil presentert sitt publikum for forfatterskjebner: Sigrid Undset i 2002, Knut Hamsun i 2004. Men i år fyller Norsk Hydro 100 år, og i den anledning har Arthur Johansen dramatisert livsløpet til de to som muliggjorde Norges største industrieventyr: ingeniøren og gründeren Sam Eyde, og forskeren Kristian Birkeland.

Arthur Johansen forteller i programmet at mange av de episodene han skildrer i Birkeland & Eyde faktisk har funnet sted. Det gjelder for eksempel det aller første møtet mellom Sam Eyde og Kristian Birkeland. De ble kjent med hverandre på et middagsselskap hos Gunnar Knudsen som den gangen var finansminister i Michelsens regjering. Knudsen, som selv var utdannet ingeniør og en framsynt industriherre, ble statsminister tre år senere.

Etter denne middagen startet samarbeidet mellom Birkeland og Eyde. Birkeland hadde utviklet en elektromagnetisk kanon, og Sam Eyde var eier av Rjukanfossen. Han var opptatt av vannkraftutbygging, og skjønte fort at Kristian Birkelands oppfinnelse endelig kunne gjøre det mulig å lykkes i å binde kvelstoffet i luften, og dermed produsere kunstgjødsel. Det var blitt forsøkt før, men uten hell.

ULike personligheter

Det var to høyst ulike personligheter som begynte å samarbeide. Arthur Johansen sier selv at han betrakter Birkeland som ”kunstneren”,og Sam Eyde som en typisk kapitalistisk gründer, det vil si at de var to mennesketyper som ikke hadde særlige forutsetninger for å forstå hverandre.

Det er konflikten mellom de to som er Birkeland & Eydes hovedmotiv. Slik Arthur Johansen fremstiller det, var Kristian Birkeland i første instans ikke så veldig interessert i å bli en aktiv ”partner” i Sam Eydes store planer. Han var jo først og fremst forsker. Men han lot seg overtale.

Sam Eyde tok seg av det forretningsmessige, og skaffet kapital fra Sverige, Tyskland og Frankrike, mens Kristian Birkeland hadde det overordnete ansvaret for teknologien.

Stadige gnisninger

Men det var stadig gnisninger mellom de to mennene. Sam Eyde hadde problemer med at Kristian Birkeland ikke var i stand til å å arbeide målrettet og effektivt mot målet Eyde hadde satt for dem, mens Birkeland sterkt mislikte at Eyde ville ha halvparten av æren for de oppfinnelsene han, Birkeland, hadde gjort. Rent konkret gir det seg i stykket utslag i at Eyde vil at patentene skal stå i begges navn.

Partnerskapet ender med brudd, og Birkeland reiser til Egypt for å studere zodiakallyset. Men han er blitt en bitter mann som ruger på den uretten han mener Eyde har begått mot ham, han drikker for mye, misbruker sovemedisiner, og ender med å dø i Tokyo i 1917, mens han egentlig er på vei hjem til Norge.

Som den typiske gründer han er, viste Eyde seg å være en temmelig middelmådig administrator når Norsk Hydro var blitt en solid industribedrift. Han ble til slutt sagt opp av styret. Det skjedde i 1917, samme år som Birkeland døde.

I virkeligheten klarte han visst å sikre seg Norges første ”fallskjerm”, en kvart million årlige kroner i ti år. I stykket får han styret med på at han selv bestemmer seg for å fratre sin stilling, mens styret takker ham for ”hans geniale seerblikk og utrettelige arbeid”.

Kvinnene i deres liv

Arthur Johansen legger stor vekt på de to mennenes forhold til kvinner. Også her var de svært ulike. Birkeland gifter seg til slutt – uten særlig entusiasme – med ungdomskjæresten Ida, og er så uinteressert i samlivet at hun ender med å gå fra ham.

Sam Eyde derimot var en stor kvinneforfører. Når stykket begynner, er han allerede gift med sin svenske Ulla, men har hele tiden mer eller mindre uforpliktende sidesprang. Det godtar Ulla, helt til han får barn med elskerinnen Elly Simonsen, og fortsetter forholdet. Da tar hun barna med seg, og flytter hjem til Sverige, mens Eyde gifter seg igjen med elskerinnen.

Springende og oppstykket

Historien om Sam Eyde og Kristian Birkeland er interessant, ikke minst fordi den er en del av vår nære fortid som de fleste av oss vet svært lite om.

Problemet med Birkeland og Eyde er at fremstillingen blir svært oppstykket og springende, stykket mangler dramatisk enhet. Noe av grunnen kan paradoksalt nok være at Arthur Johansen som har samarbeidet med Norsk Hydro om en rekke prosjekter siden 1988, kjenner historien så godt at han ikke er helt klar over hvor lite en gjennomsnittlig publikummer vet om Norsk Hydros tilblivelse, og derfor ikke først og fremst er opptatt av å fortelle oss nettopp det.

En annen forklaring kan være at Arthur Johansen ønsker å gi et så korrekt og fullstendig bilde av Birkeland og Eyde at han ikke makter å konsentrere seg om det mest interessante temaet – konflikten mellom de to mennene, og for så vidt også konflikten mellom Sam Eyde og hans viktigste forretningssstøttespiller, svensken Marcus Wallenberg.

I stedet vektlegger han altså sterkt de to hovedpersonenes privatliv. Men her beveger han seg for det meste på overflaten. Spesielt gjelder det skildringen av Birkelands forhold til hustruen: Var han kanskje overhodet ikke interessert i kvinner? Vi får for eksempel ingen god forklaring på hvorfor han først – temmelig umotivert – slår opp med Ida, og så like brått og umotivert bestemmer seg for å fri til henne. Verken Ida, Ulla eller Elly er levende og troverdige kvinneskikkelser, de fremstår som postulater, og man får en mistanke om at de er med fordi kvinner utgjør de fleste publikummere. Jeg skulle forresten også ønsket at Marcus Wallenberg hadde fått en bredere plass i fortellingen – han hadde det absolutt hadde vært interessant å vite mer om.

Brødrene Eidsvold

Selv om jeg kunne ønske at Arthur Johansen hadde valgt å konsentrere seg om det vanskelige og dramatiske samarbeidet mellom Birkeland og Eyde, er det likevel i skildringen av de to mennene at forestillingen har sin styrke.

Eindride Eidsvold er en flott Sam Eyde, dynamisk, effektiv, kolerisk og viljesterk, totalt hensynsløs og amoralsk. Arthur Johansen ser klare likhetspunkter mellom Sam Eyde og Ibsens Peer Gynt, og utnytter flere ganger parallelliteten. Jeg vet ikke om han har dekning for at Sam Eyde kunne så store deler av Peer Gynt utenat, men det gir unektelig Eyde en viss schwung.

Hans bror Gard Eidsvold spiller Birkeland, og det er morsomt å se hvordan de to faktisk rent fysisk ligner på fotografiene av skikkelsene de skal fremstille. Gard B. Eidsvolds Birkeland er nervøs og vinglete, og han kan nok ikke ha ha vært noen lett mann å samarbeide med, spesielt ikke for en naturkraft som Eyde.

Men det kommer tydeligere fram i Arthur Johansens tekst – som vi anmeldere fikk sammen med programmet, et eksempel til etterfølgelse – enn i Fridtjov Såheims oppsetning. I stedet opplevde jeg at Arthur Johansen/Fridtjov Såheim klart tar parti for Birkeland, som den desidert svakeste part i saken.

Ikke helt på plass

Fridtjov Såheim er hittil mest kjent som skuespiller, men han har også instruert tidligere. Jeg husker hans oppsetning av Jon Fosses Dei døde hundane på Rogaland Teater som absolutt tilfredsstillende. Men det var et intimt og nærgående drama.

Mitt første inntrykk var at han kanskje ikke var den rette mannen til å gripe tak i Arthur Johansens bredt anlagte episke freske, og selv om jeg, etter å ha lest teksten, ikke med sikkerhet kan si hva som svikter, er jeg fremdeles av samme oppfatning. Det er noe som ikke helt faller på plass.

Erlend Birkeland har valgt minimalistiske scenografiske løsninger der han alternerer mellom å lage nøytrale interiører – Gunnar Knudsens spisestue, dagligstuen til Elly Simonsen i Berlin – og illustrere sceneangivelsen med bakteppefotografier – i min oppfatning fungerer denne siste løsningen best.

Mange gode skuespillere får svært lite å spille på, men alle gjør en overbevisende innsats.

Og selv om forestillingen ikke overbeviser helt – blant annet fordi den ikke gir en fullt ut tilfredsstillende forklaring på grunnleggelsen av Norsk Hydro –så vekket den iallfall min nysgjerrighet og mitt vitebegjær: Det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å kaste meg over alle tilgjengelige oppslagsverk. Og da har kanskje Birkeland & Eyde tross alt oppfylt sin misjon.

Riksteatret Birkeland & Eyde av Arthur Johansen Instruktør: Fridtjov Såheim Scenograf: Erlend Birkeland Kostymedesigner: Ane Aasheim Lysdesigner: Kristin Bredal Dramaturg: Tine Thomassen Komponist/lyddesigner: Peder Kjellsby I rollene: Gard B. Eidsvold, Eindride Eidsvold, Yngve Wallenberg, Line Verndal, Kajsa Linderholm, Lena Kristin Ellingsen, Jon Erling Wevling, Bernhard Arnø