Leken tur til Knossos - med en smak av sorg og savn

– Anmeldelse –

Av Kari Saanum Foto: Jørn Steen

Forestillingen Mitt Knossos av og med Grenland Friteater, hadde førpremiere under Showbox. Det er en familieforestilling, beregnet på et publikum fra 8 år og oppover. Om tenåringene vil mene at dette er en forestilling beregnet på dem, kan sikkert variere. Men at Grenland Friteater kjenner og forstår sitt publikum – det er det ingen tvil om!

Det handler om bestevennene Tanja og Maria. De er voksne når de første gang møtes på stranda på Kreta. Møtet er ikke helt ukomplisert, men leder likevel frem til at de to blir bestevenner. De to jentene spilles av Malin Bratlie og Anette Röde Hagnell. Stykket har de skrevet selv, i samarbeid med regissør Anne-Sophie Erichsen. Anette Hagnell har også vært komponist og lyddesigner.

Etter at vi har blitt kjent med Tanja og Maria, blir vi introdusert for Knossos. De voksne jentene Maria og Tanja er nemlig begge ”hekta på Knossos,” der Tanja er guide. Vi får høre historien om palasset Knossos på Kreta, der prinsessene Ariadne og Fedra lekte sammen i mytisk tid. Og om prins Thesevs og Minotauren, som Thesevs beseirer. Minotauren er halvt menneske, halvt okse, et menneskeetende monster som er sperret inne i en labyrint laget spesielt for ham. Han er bror til de to prinsessene, unnfanget den gang mamma, Dronning Parsifa, forelsket seg i en hvit okse…

Lett og ledig

Stykket virker lekt frem, så lett og ledig flyter det avgårde. De to skuespillerne går inn og ut av roller, og forteller med en rik bruk av virkemidler, både fortellerteknisk og skuespillermessig. Språket er muntlig og friskt, historiefortellingen elegant turnert, av utøvere som har de teatrale virkemidlene under huden og skifter roller med akrobatisk letthet. De skiftende videoprojeksjonene på bakveggen er et innbydende og lekent visuelt virkemiddel, som forestillingen utnytter til fulle.

I en scene der skuespillerne gjemmer seg for hverandre og forsvinner inn bak skjermbrettene på siden, dukker en av dem plutselig opp i et videobilde av en gresk strand. Den andre kommer etter og de bader og dykker sammen. Denne bruken av bilde og rom gir en følelse av frihet som løfter forestillingen høyt opp, ut av hverdagen.

Historien om Minotaurus’ fødsel blir fortalt som en blanding av fysisk teater og figurteater. I en lattermild scene klemmer Maria ut en liten miniatyr-Minotaur. Tanja ligger flat oppå henne og legger press på badeballen som Maria har under kjolen.

I en fin parallell til fortellingen om Ariadne og Fedra som venter utenfor Dronning Parsifas dør, får vi etter hvert høre historien om Mamma. Jentenes mammaer. Om Tanjas mamma som alltid var syk og lå i senga og gråt. Og Marias mamma, som bare hadde firkanta blomstervaser, strøk underbuksene, og hadde tellekanter på klærne i skapet. Mens Tanja har vokst opp med ansvar for hus og hjem fordi mamma var syk, forteller Maria om en oppvekst der hun har vært stengt inne i hjemmet med mor og timelange skalaøvelser på familiens piano. En kort videosekvens i svart-hvitt viser en liten jente som spiller piano. Det kunne fort blitt for mye, hadde ikke virkemiddelbruken vært så nennsom. Istedenfor å illustrere scenen, tilfører videosekvensen fortellingen en skjør poesi. Det er også på denne tiden, når Tanja er åtte år, at hun har behov for å finne opp en egen verden. Den verdenen blir Knossos. Et sted der sola alltid skinner og hun kan være prinsesse. Her flettes de to planene sammen, den egne historien – og Historien.

Rørende og komisk

Forestillingen inneholder mange fine enkeltscener. Tanja forteller om det stakkars misfosteret Minotaurus, som har så stort hode og så liten kropp at han ikke kan bære sitt eget hode. Scenen er rørende og komisk fortalt i ordløst, fysisk spill. Scenen der Maria og Tanja spiller ut situasjonen med de 14 livredde ungdommene som skal spises av Minotauren, er frydefullt komisk. Her henter skuespillerne virkemidlene sine fra barns lek i sandkassen. Forestillingen er i det hele tatt så rik på ulike teatrale virkemidler at den burde bli et eget forskningsobjekt. Den bobler av fortellerglede, og er et oppkomme av innfall.

Kanskje er det derfor jeg detter litt av lasset når handlingen stopper og vi blir invitert med på guidet tur på Knossos (selv om videoturen på moped over Kreta var super!). Vel er det mye å se på Knossos, og det er mange spennende historier å fortelle derfra. Men ikke alt kan være med.

Skulle jeg ønsket meg noe i denne ellers nydelige forestillingen, ville det vært et litt skarpere fokus og en litt farligere historie. Vi opplever hvordan Historien og historiene tangerer hverandre når de to jentene forteller om mødrene sine. Resten av historien derimot, om Minotauren og Thesevs, er løsere fundert. Bortsett fra at det er gode historier, klarer jeg ikke helt å se sammenhengen med jentenes historie.

Slipper taket

Forestillingen slipper etter min mening litt for fort taket, der hvor den faktisk kunne tatt tak. Det gjelder særlig scenen der Ariadne og Fedra nærmer seg inngangen til Minotaurens fengsel. De to kvinnene værer faren fra labyrinten – og den mørke, dyriske seksualiteten som utgår fra den. Men hva skjer? Denne scenen har et potensial som ikke blir utnyttet. Motivet tas opp igjen når de går inn for å hjelpe Thesevs og Minotauren i kampen, men uten at det utdypes eller skjerpes nevneverdig. Jentenes møte med egen seksualitet blir istedenfor eksponert som en litt for søt (og kanskje også litt for barnslig?) tøyseflørt med Thesevs. Barns forhold til seksualitet – og fare! – er et stort, spennende og tabubelagt tema. Kanskje litt for stort til at det kan tas opp som sidetema i en forestilling som ”Mitt Knossos”. Likevel – når først Knossos så til de grader er tema for forestillingen, burde man kanskje også våget å ta skrittet ett hakk lengre ut – og inn i mørket. Det kunne fremdeles vært en familieforestilling. Selv om den kanskje ikke ville vært like enkel å selge inn som barneforestilling – dessverre.

Tross disse innvendingene, er ”Mitt Knossos” først og fremst en bra forestilling! Leken og glad, humoristisk og lattermild. Nær og gjenkjennelig, og med en bittersøt smak av sorg og savn. Skuespillerne er storartet. Publikum lar seg rive med. Dette er en forestilling til å bli glad av!

De to forestillingene jeg har sett på Showbox disse dagene, viser med all tydelighet et stort behov for en egen visningsscene for scenekunst for barn og unge. Forestillingene holder høy kvalitet og er kunstnerisk interessante, ikke minst fordi de jobber med et repertoar som ligger milevis unna de faste scenenes. Svært mange gode forestillinger er ute på turné i Den kulturelle skolesekkens lukkede kretsløp, uten at hele familien får anledning til å se dem sammen. På den måten mister de som driver med scenekunst for barn og unge også en verdifull mulighet til å oppdra sitt publikum.

Den kulturelle skolesekken er et enestående eksperiment. En hel generasjon av barn vokser opp med kunst og kultur av høy kvalitet på timeplanen. Denne erfaringen bør de også få mulighet til å dele med sine voksne.

Forestillingen har premiere i Porsgrunn onsdag 9. desember, spilles også 10. 11 og 12. desember. __________________________________________________ Mitt Knossos

Skuespillere: Malin Bratlie og Anette Röde Hagnell Tekst: Anette Röde Hagnell, Anne-Sophie Erichsen og Malin Bratlie Scenografi/rekvisitter/kostymer/regiassistent: Kjersti Posti Høgli Komponist/lyddesign: Anette Röde Hagnell Lysdesign/videodesign/konstruksjon/lyddesignassistent: Agnar Ribe Foto/video: Jørn Steen Tegnefilm: Maria Løkken Konsept/regi: Anne-Sophie Erichsen Produsent: Jonas B. Olsen ___________________________________________________