Kunsten å være en utspekulert provokatør

Av Karoline Skuseth

Det er en etablert oppfatning i deler av kultureliten at sjokk forbundet med sex og nakenhet kun har en verdi dersom en grense brytes for første gang. Og sex på scenen er jo ikke nytt per se; nakne kvinnekropper har deiget seg for sjømenn i flere hundreår, 68-generasjonens frie kjærlighet var også en del av kunsten og på både små og store institusjonsscener har sjokkets strikker blitt tøyde siden begrepet «postmodernisme» oppsto. Likevel genereres overskrifter i fete typer når Young presenterer sine alter ego Sherry og Cinderella – gjerne i tabloide vendinger som ‘Onani med rå svinelabb’ eller ‘Hun kaster blåbær fra vagina’.

– Nordmenn virker dumme, negative og selvopptatte, sier Ann Liv Young.

Det er dette hun som regel huskes for, selv om de faktiske kroppslige momentene ofte er en relativt liten del av forestillingene hennes, og i det lange løp kanskje heller ikke så viktige. Det oppstår også forvirring om hvorvidt det er hun selv som privatperson som står på scenen som Sherry eller Cinderella, eller om hun fremstiller en spilt karakter – ‘er hun sånn i virkeligheten?’. Det sensasjonelle ligger derimot i noe annet, nemlig det surrealistiske felleskapet som oppstår under forestillingene hennes, mellom scene og publikum, men også mellom tilskuerne som enkeltindivider. Hun bruker ryktet sitt og forventningen om nakenhet og lefling med diverse kroppsvæsker bevisst, og blotter gradvis samtlige i salen for alt annet enn vår sensasjonshunger. Resultatet er ikke det man skulle forvente – etter en glidende overgang vi ikke helt fikk med oss, forteller vi plutselig om vårt siste besøk hos gynekologen som om vi sto foran en streng skolelærer til korreks.

Moderlig seksualterapi

– Jeg er fascinert av min mor som rollemodell. Den amerikanske kvinnen havner ofte i en martyrrolle, der man forventes å skulle ta på seg alt av stress uten å ha noen ventil for å lette på trykket, sier Young.

Performancekunstneren møter undertegnede i lobbyen på et av byens finere hoteller, nonsjalant antrukket i fillete dongeribukser og flipflops.

– Moren min var en antitese av denne kvinnerollen, høylytt og bestemt. Jeg er bevisst på dette i oppdragelsen av min egen datter, at hun skal ha en ventil. Jeg mener ikke at hun får lov til gå rundt og slå folk, men hun kan godt få banke opp ei pute.

– Sherry er direkte inspirert av moren min. Hun fungerer som en forsker, en seksualterapeut. Hvorfor er den intellektuelle kvinnen fremdeles så tilbakeholden og kuet? Er det en hemmelighet at kvinner masturberer? Kvinner mangler uttrykksformer for å forstå sin egen seksualitet.

– Som liten ble jeg hele tiden bedt om å være sjarmerende, morsom og lett å ha med å gjøre, samtidig skulle jeg helst ha alt på min måte. Jeg var alltid lederen i gjengen, og kommanderte vennene mine til å gjøre alt mulig rart. Dette har kulminert i karakteren Cinderella – for publikum i Oslo og Trondheim også kjent som prinsessen som forsøkte å stappe sin egen avføring tilbake i anus. Det tabloidvennlige sjokket til side, i denne akten ligger et klart bilde på karakterens overordnede mål:

– Cinderella venter ikke på Prince Charming. Hun inspireres bare av seg selv, opplyser Young, og setter seg bedre til rette i hotellets velbrukte lenestol.

Mørklagt

Selv om utgangspunktet for de ulike iscenesettelsene av Ann Liv Young er klar, flyter gjerne skiftene over i hverandre. Dette kom tydlig fram i lyset under hennes opptreden på MoMAs (The Museum of Modern Art) galleri PS1 i New York tidligere i år, der hun deltok i performance-samlingen Brooklyn is Burning. PS1 regnes for å være en svært eksperimentell og tolerant utstillingsinstitusjon, og kuratorene for prosjektet la stor vekt på kunstnerisk frihet og antisensur. Dette forhindret likevel ikke at PS1’s direktør, Klaus Biesenbach, mørkla lokalet etter at Sherry uttalte seg negativt mot den foregående performancen av Georgia Sagri. Sagri oppfattet nemlig kritikken som om den kom fra Young selv, og ikke som en del av hennes sedvanlige intervjuteknikk. Reaksjonen kom til syne i et par sårede langfingre i kjent positur – hvorpå Sherry svarte med den berømte svinelabb-onanien under parolen «Vel, jeg har også behov for å uttrykke meg». Biesenbach slo av både lys og lyd uten noen videre forklaring, og Brooklyn is Burning ble fullført i stummende mørke. Det er et lite paradoks at performancekunstens prima ballerina, Marina Abramovic – som blant annet er kjent for den sagnomsuste ladde pistolen i 1974 – signerte bøker i en annen del av bygget mens sensuren pågikk.

– Jeg hadde også med meg ei bøtte med tiss på scenen. Da det ble mørkt, snublet jeg så den veltet mot publikum. Jeg tror mange ble ganske våte, minnes Young. Men det var jo ikke med vilje.

– Jeg har aldri studert teori, verken innen teater eller performance. Derfor er det mange referanser jeg ikke kjenner. Det har aldri interessert meg. Under Bergenspremieren på Sherry Show fikk hun et spørsmål fra salen fra Knut Ove Arntzen, førsteamanuensis i teatervitenskap ved UiB, om hvorvidt hun er inspirert av det burleske. «Hva er det?», svarer hun. «Hva med stripping da?», «Postfeministisk drit», svarer Young og vender tilbake til et av sine motvillige ofre med spørsmål om hvorfor de ler eller hvorfor de bare sitter der stille og ser dumme ut. Det er med andre ord ikke et akademisk publikum kunstneren henvender seg til, selv om hun antar at arbeidet hennes nok helst forstås best av «artist weirdos».

Crazy bitch

– På grunn av ditt fokus på dette med «nakenhet og kvinnens seksualitet og sånt» sammenlignes du ofte med kolleger som performancekunstner Karen Finley – som også er kjent for opprør mot den konforme kvinnerollen og konvensjoner rundt den nakne kvinnekroppen. Hva tenker du om det?

– Jeg syns det er nedverdigende å bli sammenlignet med andre kvinnelige kunstnere bare fordi de bruker nakenhet og sex i arbeidet sitt. Man hører kritikere komme med uttalelser som «Jasså, det ligner på det Karen Finley gjorde den gangen» – hvorfor skal man sammenlignes bare man jobber med kvinnekroppens autonomitet?

Når Finley i tillegg hadde sin storhetstid for nærmere 20 år siden, er det lett å se det demotiverende i situasjonen.

– Om jeg hadde vært en mann, sier Young, hadde jeg blitt hyllet som en gud – mens jeg som jente heller faller i kategorien «crazy bitch». Om jeg hadde vært mann hadde jeg tjent meg styrtrik på dette. Og helt sikkert ertet på meg noen feminister.

En annen sammenligning som provoserer Ann Liv Young, er referansene til henne som en performancekunstens Lady Gaga.

– Gi meg heller Britney Spears, oppfordrer Young, hun er da i det minste ekte. Jeg syns det var deilig da det rablet for henne i 2007. Det er godt å se folk bli skikkelig forbanna. Men det var dumt at hun ikke turte å stå for det i ettertid, at hun ga intervjuer til sladrebladene om at hun forberedte seg til en filmrolle. Uansett. Lady Gaga derimot, hun er bare en dukke. Jeg må le av dem som kaller henne et feministisk ikon. Hun, som er styrt av et konglomerat av menn med nese for business? En rikmannsdatter som gikk på skole med Paris Hilton? Get real.

Det er lettere å se Ann Liv Young i sammenheng med pop–kulturelle helter i Riot Grrrl–ånd, særlig Chicks on Speed, som hun møtte i forbindelse med en forestilling på Kampnagel i Berlin. De har senere turnert sammen med prosjektet Girl Monster Orchestra, som er et langvarig prosjekt med Chicks on Speed som hovedorganisatorer. Girl Monster har til nå rukket å bli en plateutgivelse og en omfattende turnérekke, satt i gang av audiofanzinen ‘Girl Monster’ som kom ut i 2006.

Sirlig og nøyaktig

Prosjektet startet som en antologi av bidrag fra 62 kvinnelige og transseksuelle fra felt innen musikk, teori og kunst i årene mellom 1978 og 2006, med et overordnet mål om å oppforde kvinnelige kunstnere til å søke en ny frihet, å være unike og ville, skape en ny plattform for videre utvikling av en ny kultur.’ (www.moremilkyvette.blogspot.com). Band som tilknyttes Girl Monster–bevegelsen i dag er eksempelvis The Raincoats, M.E.N. (med JD Samson fra Le Tigre), Anat Ben–David, Koko von Napoo og Yo! Majesty.

– Du vil kanskje ikke tro det, men jeg har et mye mer sirlig og nøyaktig forhold til arbeidet mitt enn den anarkistiske pønk–estetikken Chicks on Speed er kjente for. Til tider grenser jeg nesten til OCD (Obsessive–compulsive disorder, red. anm.) i behovet for kontroll over scenografi og rekvisitter.

– Det var aldri planlagt at jeg skulle jobbe sammen med Chicks on Speed, vi ble rett og slett bare venner.

I forbindelse med datterens fødsel for tre år siden, pådro Ann Liv Young seg alvorlige ryggproblemer, og går nå til kiropraktor flere ganger i uken. Dette har hatt interessante konsekvenser for hennes sceniske persona – på grunn av nedsatt førlighet er hun i disse dager mindre naken enn man har sett henne tidligere.

– Jeg føler ikke den samme styrken i kroppen min som jeg gjorde før. Og med kroppen min mener jeg skjelettet mitt, ikke størrelsen på puppene mine eller rumpa mi. Det har ikke noe med forfengelighet å gjøre, mer om fysisk mestringsevne. Vi har også mindre sex på scenen, jeg får så vondt i ryggen. Men dette er ikke noe hinder – tvert imot, det er interessant å se utviklingen det trigger i arbeidet mitt.

Nøkternt og analytisk

Young forholder seg nøkternt og analytisk til provokasjonen i sine verk, og søker ofte å komme fram til akkurat hva det er som gjør at presse og publikum så ofte tar ordet ‘sjokk’ i sin munn nå de snakker om henne:

– Før frafallet av den åpenbare nakenheten var det nakenhet – javel, så fjerner vi nakenheten. Før frafallet av den eksplisitte sexen var det eksplisitt sex – javel, så fjerner vi sexen. Per dags dato er det tiss og bæsj på scenen som sjokkerer. Om det igjen hadde blitt fjernet, tror du ikke kritikerne hadde funnet noe nytt å rive seg i håret over?, spør Young. – Når kroppsvæsker er en så mikroskopisk del av forestillingen at det kun dreier seg om fittesaften som såvidt henger fast på de verdensberømte blåbærene en brøkdel av publikum fikk vennlig kastet mot seg – er det ikke heller formen på forestillingen som provoserer?

Etter de tidligere nevnte reaksjonene i høyttravende norske debattfora er det lett å se skiller mellom erfaringsgraden i publikum om de klarer å øyne Youngs intensjoner, og se forbi og sammen med de kroppslige og seksuelle elementene. Kulturvitere, konservative bloggere og trendjournalister fra landets største aviser har villig latt seg provosere, men later til å ha fått blår i øynene av de kroppslige momentene i Youngs arbeider – og blitt reduserte til fortørnede forsvarere av den gode moral, sittende fast i en anal fase.

Artikkelen står på trykk i det nye nummeret av det feministiske tidsskriftet Fett

Karoline Skuseth (f. 1983), skribent, anmelder på scenekunst.no, redaksjonsmedlem i Asosialistisk Venstreparty på Studentradioen i Bergen og masterstudent i teatervitenskap på UiB. Jobber også som DJ, bartender og musiker.