Kulturpolitikken - hva skjer nå?

Det er et faktum. Kunst- og kulturmenneskene vant fram: Det ble snakket og skrevet mer om kultur i årets valgkamp enn under noe tidligere valg, og dette var balsam for sjelen til kunst- og kulturarbeiderne. Men var det noe mer?

Til å leve med

Kunst og kultur var iallfall ikke et tema som engasjerte folk flest, og det skal man kanskje ikke undre seg over, for alt tatt i betraktning er norsk kulturpolitikk å leve med. Det finnes forsømte områder, og våre kulturpolitikere utmerker seg ikke akkurat ved å være nytenkende og visjonære, men i det store og hele trenger vi ikke skamme oss over den norske kulturpolitikken.

Ser man bort fra Fremskrittspartiet, er dessuten samtlige partier skjønt enige om at statens satsing på kunst og kultur bør trappes opp. Det gjorde den sittende regjering klart da den la fram sin kulturmelding, og det har Ap, SV og Sp understreket gjennom ”Kulturløftet”.

Partiene er sikkert ikke enige om hvor opptrappingen skal skje, og det skal derfor bli interessant å følge nøye med i signalene som kommer fra de rødgrønne når de tilpasser den sittende regjeringens budsjettforslag til sine valg og prioriteringer.

Byråkratmakt

Mer penger til kultur har naturligvis vært et hovedtema i valgutspillene. De faglitterære forfatterne har gått sterkt ut, og stilt krav som totalt vil beløpe seg til 45 millioner kroner. Og ”kulturkameratene”s 1,3 milliarder i økning til kulturbudsjettet er blitt ivrig diskutert.

Men valgkampens mest interessante kulturpolitiske utspill kom så tidlig at i ukene før valget lot det til å ha blitt helt glemt. Jeg tenker på forslaget Knut Olav Åmås, kommentator i Aftenposten og redaktør for Samtiden, i slutten av juni og begynnelsen av juli la fram i to skarpe kommentarer.

Hans utgangspunkt var at byråkratene har stor makt i Kulturdepartementet. I parentes bemerket later han pussig nok til å mene at dette departementet er det eneste hvor byråkratene spiller en avgjørende rolle, men det er en annen sak.

Helt korrekt nevnte han departementsråd Helge Sønneland, ekspedisjonssjef Kell Myhren, og ikke minst departementets grå eminense, avdelinsgsdirektør Stein Sægrov, som de tre mektigste i kulturnorge i dag, og han mer enn antydet at de har langt større makt enn selve kulturministeren.

Skiftende ministere

Analysen er helt korrekt. Kulturpolitikken er et mangslungent og komplisert felt, som det tar ganske lang tid å skaffe seg full oversikt over. De skiftende kulturministrene har ikke, og har ingen muligheter til å ha, dyptloddende kunnskaper om kulturpolitikk, og de stiller derfor svakt i forhold til kulturbyråkratene som ikke har drevet med annet i årevis. Og som naturligvis også har egne politiske oppfatninger, selv om de tilsynelatende bare tar ”administrative” grep.

Men om Knut Olav Åmås’ analyse er riktig, er hans konklusjon mildest talt overraskende. I stedet for å insistere på at kulturpolitikken bare kan bli styrket gjennom en sterk minister, mener han en løsning er å slå sammen Kulturdepartementet med Utdannings- og forskningsdepartementet.

”Det vil gi den til enhver tid sittende statsråd større innflytelse i regjeringen”, skriver han.

Ønsker sammenslåing

Hadde han vært den eneste som kom med dette forslaget, ville det ikke vært noen grunn til å skrive om saken. Men han er ikke det. På forsommeren holdt SV et høringsmøte for norsk kulturliv, og forbausende mange av de fremmøtte kulturarbeiderne mente at det ville styrke Kulturdepartementet å bli lagt inn under Utdanningsdepartementet.

I sommer ble Knut Olav Åmås’ to kommentarer debattert både i Aftenposten og i Klassekampen. Og her fikk Åmås støtte for sitt forslag. Flere av kulturlivets ledende debattanter gikk helhjertet inn for sammenslåing som den best tenkelige løsning for å styrke norsk kulturpolitikk.

Knut Olav Åmås hadde iallfall innsikt nok til å bemerke at hans foreslåtte omorganisering ”vil … kunne ha en alvorlig ulempe, kultursektoren vil bli den minste i et stort departement”.

Det sier seg selv at med den vekten som i valgkampen er blitt lagt på skolepolitikken, vil kulturen risikere å forsvinne helt dersom dens interesser skal ivaretas av en statsråd med fornyelse av skolen som krevende hovedoppgave.

Et eget departement

Det var nok sterke grunner til at det i 1982 ble opprettet et eget Kultur- og vitenskapsdepartement. Tidligere hadde ansvaret for kulturpolitikken nettopp ligget i det daværende Kirke- og undervisningsdepartement. Omorganiseringen skjedde i Johs Aanderaas tid.

Johs Aanderaa var mannen bak 1970-årenes kulturmeldinger, og utvilsomt den sterkeste kulturpolitikeren i Norge etter krigen. En slik omorganisering ville ikke skjedd dersom han ikke hadde vært overbevist om at kulturen hadde alt å tjene på å framstå som en viktig autonom del av norsk politikk.

Nå vil naturligvis Knut Olav Åmås kunne innvende at Johs Aanderaa var kulturbyråkrat, og som sådan mest opptatt av å finne fram til løsninger som styrket hans egen politiske makt. Til det vil jeg bare svare at Johs Aanderaa var en visjonær byråkrat på kulturens vegne, og slike vokser ikke på trær.

I valgkampinnspurten har kulturmiljøene vært så opptatte av jordnære problemer som kulturens 1 prosent, at de ikke har hatt tid til å ta opp mer prinsipielle forhold som en omorganisering av departementsstrukturen.

Bekymret

Men i et intervju i P2s Kulturbeite morgenen etter valget, uttrykker avtroppende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland sin bekymring for nettopp en slik utvikling: ”Svarstad Haugland er opptatt av at kulturdepartementet består også i fremtiden slik at kultur ikke blir lagt under et annet departement. – Jeg tror det er veldig viktig at kulturen har sitt eget departement. Jeg vil påstå at hvis kulturen forsvinner, så vil vi få et veldig, veldig fattigere liv”, refererer NRK henne på sine hjemmesider.

Når en erfaren politiker tar opp temaet, kan det tyde på at hun vet at denne løsningen kan bli aktuell.

På det nåværende tidspunkt er det helt umulig å vite hva de rødgrønnes forhandlinger på Soria Moria vil føre til. Mange venter at departementene vil bli omorganisert. Man får bare håpe at SV ikke er blitt overbevist om sammenslåingens fortreffelighet fordi noen impulsive kulturmennesker har så stor respekt for ”tunge” departement at de ikke ser at kulturpolitikken vil bli taperen i en slik utvikling.

Et lyspunkt er kanskje det nye ”oppvekstdepartement” som er lansert i pressen, og som skal ta for seg barnas utvikling fra ”barnehage og skole til doktorgrad”, slik Aftenposten uttrykker det.

Kulturpolitikken vil neppe høre hjemme i et slikt departement. Men det vil heller ikke forskningen – iallfall ikke hvis politikerne er oppatt av at det skal drives grunnforskning her til lands.

Da vil kanskje kultur og forskning kunne finne tilbake til hverandre, om ikke i et ”Kultur- og vitenskapsdepartement” – vitenskap er neppe et gangbart begrep i dag – så iallfall i et ”Kultur- og forskningsdepartement”.

En sterk minister

Det beste som kan skje er at kulturpolitikken også i fremtiden utmeisles av et eget departement, med en sterk minister på toppen. La gå at dagens byråkrater har for stor makt, og opplagt har valgt uheldige løsninger – som å la noen få enkeltpersoner inneha en rekke viktige styreverv og stillinger, slik Åmås med rette påpeker.

Maktkonsentrasjon av denne typen vil imidlertid best kunne bekjempes ved at kunst- og kulturarbeidere engasjerer seg i, ja til og med starter opp, den kulturpolitiske debatten – også når den ikke dreier seg om kroner og øre.

Men det er ikke nok at kulturpolitikken får beholde et eget departement. Det kunsten og kulturen trenger mest av alt er en sterk og erfaren politiker som kan kjempe deres sak, en politiker som ikke bare er dyktig og dreven, men også har en sterk posisjon innad i regjeringen.

Det hadde både Anne Enger Lahnstein og Valgerd Svarstad Haugland, og de ble derfor sterkere og dyktigere kulturministere enn Ellen Horn – simpelthen fordi hun ikke hadde deres politiske tyngde.