Kulturen som forsvant

Bernt Bauges debattinnlegg fra VG lørdag 20. mai 2006.

Kultur for folk flest eller kulturen som forsvant Av Bernt E. Bauge, styreleder i Norsk teater- og orkesterforening, NTO.

Siv Jensen og Karin Woldseth klargjør i sitt innlegg i VG med skremmende tydelighet Fremskrittspartiets kulturpolitiske ståsted, eller rettere sagt fraværet av en verdibasert kulturpolitikk, erstattet av troen på det ubesudlede markedet. Skaperkraft, kunstformidling og kulturopplevelser blir som vi kunne frykte redusert til omsetningsbare produkter i et (av staten) uregulert marked. Og Jensen/Woldseth ivrer for sitt syn med en nesten moraliserende pekefinger. Ironisk nok kunne vi i Dagbladet samme dag lese en treffende analyse (Bent Sofus Tranøy) av markedsfundamentalismens bristende forutsetninger. Siden både Jensen og undertegnede har utdanningsbakgrunn fra Handelshøyskolen i Bergen, burde den lærdom som Tranøys artikkel repeterer for oss representere et nyttig felles bakteppe når spørsmålet om markedsorganisering av kulturgoder skal diskuteres.

Fremskrittspartiets mantra ”folk flest” og ”valgfrihet” kan ved første blikk virke besnærende. Men disse to honnørord koblet sammen kan – med Fremskrittspartiets markedsliberalistiske kulturpolitikk – gi den paradoksale konsekvens at folk flest slett ikke får noe kultur å velge i! Hvem er ”folk flest”? Er det Siv Jensen som skal ha definisjonsmakten her? Jeg regner med at ”folk flest” vil ha seg frabedt å bli puttet i bås. ”Folk flest” er selvsagt like ubrukelig som premiss for kulturpolitiske beslutninger som ”gjennomsnittsmennesket” er det ved bruk av statistisk analyse i beslutninger generelt. Realiteten er imidlertid at over 1,9 millioner seteplasser blant Norsk teater- og orkesterforenings profesjonelle teater-, opera-, ballett-, dans-, orkester- og ensembleinstitusjoner var besatt av interesserte og engasjerte publikummere også i 2005. Hvem snakket om ”folk flest”?

Velferd, ikke luksus

Også mangelen på realitetsorientering i (scene-)kunstproduksjonens økonomi gir grunn til alvorlig bekymring. Når Siv Jensen gir inntrykk av at situasjonen for enkelte nasjonale institusjoner – Nationaltheatret blir brukt som eksempel – slett ikke blir ødeleggende under et Fremskrittspartistyre, er det å føre ”folk flest” bak lyset. ”Noe støtte til vedlikehold og investeringer for slike institusjoner” skal opprettholdes, sier hun, men hun ser da samtidig bort fra det faktum at kun 10-15% av institusjonens totalkostnader går til bygningsmessig drift og vedlikehold. 85-90% utgjøres av kostnader til selve kunstproduksjonen og formidlingen av denne. Disse kostnader vil det ikke finnes dekning for i et uregulert marked! En billett til Nationaltheatret eller et hvilket som helst annet institusjonsteater vil ufortrødent måtte koste langt over tusenlappen – i gjennomsnitt! – under en slik politikk. Og et slikt regnestykke forutsetter uendrete besøkstall, altså et prisufølsomt publikum. Teaterforestillinger, opera , dans eller konserter til en slik pris – om repertoaret er aldri så ”folkelig” – vil ”folk flest” ikke kunne ta seg råd til, bortsett fra ved helt spesielle anledninger. Scenekunst blir da redusert til et luksusgode og blir ikke lenger et velferdsgode til jevnlig bruk. Dermed sier det seg selv at ”folk flest” ikke lenger har den valgfrihet som Siv Jensen misjonerer for. Slik sett er Frp’s kulturpolitikk i realiteten udemokratisk. Den vil utestenge store deler av befolkningen som virkelig ønsker å la kvalitetskunst berike og stimulere sine liv. Og like viktig: Ved at den finansielle bunnplanken for teater- og orkesterselskapene rives vekk, raseres den institusjonelle infrastruktur som er en nødvendig basis for all skapende og utøvende virksomhet innen musikk og scenekunst i Norge. Det blir dermed heller ingen kvalitetsprodukter fra det profesjonelle kulturfeltet å tilby ” folk flest” som måtte ønske det.

Å søke det ukjente

Dette vil så i sin tur indirekte sterkt ramme andre prioriterte områder innen Frp’s politikk. Siv Jensen er opptatt av det frivillige kulturlivet. Det er jeg også. Men jeg må få minne om det selvinnlysende at det er en sterk gjensidig sammenheng mellom det frivillige og profesjonelle kulturliv. Det frivillige er avhengig av profesjonelle nøkkelpersoner, som instruktører, dirigenter, kursledere. Disse må selvsagt ha sin yrkesmessige forankring i et profesjonelt miljø. Institusjonenes forestillinger og konserter på sin side representerer både topp-punkt i en kunstnerisk yrkeskarriere og et meget viktig referansepunkt for utøverne i det frivillige kulturlivet. Som i idretten er vi avhengig av både bredde og topp for å kunne levere fremragende prestasjoner. Slike leveranser bør defineres blant samfunnets basisgoder, goder med en samfunnsmessig nytteverdi utover den enkeltes antatte egennytte. Og som rettferdiggjør statlig inngripen i markedet med subsidier. Ikke minst gjelder dette for å kunne levere nyskaping. Mennesket vil naturlig søke mot det velkjente. Enten vi snakker om teater eller musikk – publikum velger gjerne minste motstands vei. Selv lytter jeg naturligvis lettere til en opera blant klassikerne enn å tilegne meg en nyskrevet opera. Det koster meg mindre av anstrengelse. Men jeg ville jo stagnere i min utvikling som menneske. Samfunnet og dets enkeltmennesker må også søke eller bli konfrontert med det ukjente. Enten vi er lærer i grunnskolen eller programlegger i en scenekunstinstitusjon må vi utfordre elevene/publikum. Fra det kjente til det ukjente. Samfunnet trenger mennesker som gjennom sin kreativitet utfordrer det tilvante. Scenekunstinstitusjonene er blant samfunnets viktigste arenaer for nyskapende impulser, ideer og estetiske opplevelser. Institusjoner som forøker og beriker tradisjonen og kulturarven med impulser og opplevelser som bringer samfunnet videre. Som igjen er avgjørende for et samfunn som vil være i bevegelse, for nye fremskritt, noe som vel ligger som en selvskreven programforpliktelse for et fremskrittsparti? Les kommentaren Bauge svarer på, Jensen og Woldseths innlegg i VG fra 12. mai her!