Kultureliten, fins den?

– Ideen om kultureliten dukker opp midt i debatter om hva kultur skal være, hva som er verdifullt og hva som fortjener støtte. Det slår i hjel debatten og flytter fokuset fra økonomiske fordelingsspørsmål til verdispørsmål ved å framheve forskjellen mellom kultureliten og folket, sier Tone Knudsen Haarr til Klassekampen.

Knudsen Haarr publiserer denne uken artikkelen «Myten om kultureliten» i Sosiologisk Tidsskrift sammen med professor Anne Krogstad. Artikkelen er basert på Haarrs masteroppgave, der hun presenterer et bilde av en polarisert kulturdebatt der begrepet «kulturelite» blir mer og mer sentralt. Og fylles med et stadig mer negativt innhold:

«Roterende rundt sin egen navlelo» engasjerer de seg i «dikt som ikke rimer, musikk som ingen kan danse til og skulpturer av bæsj». Disse arrogante «åndssnobbene med urbane adresser» har oppnevnt seg selv til smakspoliti og til samfunnets moralske yppersteprester”.

Slik låter Haarrs og Knudsens oppsummering av bildet av kultureliten. Artikkelen ble nylig gjengitt i en kortversjon i Aftenposten.

Debattklima

Denne utviklingen kan ifølge Haarr være et tegn på et debattklima der det er risikabelt å uttale seg om kultur. Og da kanskje særlig om man sitter på kunnskap og kompetanse innenfor et kulturelt felt. Man må for all del ikke bli stemplet som en kultur­elitist.

– Å være en del av kultur­eliten framstilles som anti­demokratisk og antifolkelig, og det er jo ingen som vil ha de begrepene klistret på seg, sier Haarr, som peker på et paradoks: Hvordan skal man kunne undersøke en gruppe som standhaftig benekter sin egen eksistens? Kulturelitister, som andre mytiske monstre før dem, har en framtredende plass i vår bevissthet og i den offentlige samtale, men om man går inn i kulturelitens påståtte naturlige habitat, i Oslos hagebyer og sentrumsgårder, så skal det godt gjøres å finne en eneste selverklært elitist.

– Ingen vil vedkjenne seg at de tilhører kultureliten, og derfor er det heller ingen som forsvarer den, sier Haarr til Klassekampen.

Kunstig skille

– Begrepet kulturelite blir et kunstig skille, sier Hanne Tømta i en kommentar til Klassekampens oppslag. – I andre sammenhenger er det ingen skam å være ekspert på et område. Vi anklager ikke kirurger for å være kirurgelitister, og vi hisser oss ikke opp over at fotballspillere scorer. Fra vårt ståsted oppleves ikke begrepet som særlig produktivt. Vi som jobber med teater er jo nettopp opptatt av at det vi lager skal treffe et publikum. Hele premisset er at vi kommuniserer med folk utenfor denne kulturelitistiske bygningen. Vi opplever at folk flest vil bli utfordret og har behov for innhold og mening i livene sine. Vi er kanskje litt naive, men vi tror at vi er meningsleverandører, tankestartere og følelsestriggere. At vi kan engasjere, provosere og bidra til blod­sirkulasjon i hjerte og hjerne hos folk.

En av de mest iherdige brukerne av begrepet kulturelite, Frp-politiker Ib Thomsen, sier at – Kultureliten er Oslo-basert og selvutnevnt. Det er de som sitter i hovedstaden og har meninger om hvem som skal bo i Grotten, og kanskje gjerne vil bo der selv også. Men det er så mange andre som ikke anser seg som en elite som gjør mye for kulturlivet som ikke har tilholdssted i Oslo.

En kortversjon av Haarrs og Knudsens artikkel kan leses i Aftenposten.