Krig:en riktig og viktig oppsetning

Lars Noréns Krig er et mørkt og dystert drama uten ett eneste lyspunkt. I den utstrekning begivenhetene som utspiller seg på scenen kan kalles en ”handling” i klassisk forstand, følger vi en familie i et krigsherjet land, og mye tyder på at det er Bosnia Lars Norén har hatt i tankene.

Familie i oppløsning

Krigen er over, og når stykket begynner, kommer familiefaren hjem: Han har først deltatt i kamphandlingene, deretter sittet i en fangeleir, der en sadistisk offiser for moro skyld har blindet ham med en lighter. For ham er hjemmet livets eneste faste, trygge holdepunkt. Men mye har skjedd siden han dro. Hans kone og hans to døtre har overlevd voldtekter og mishandling, sult og nød. Moren som aldri har vært tilfreds i ekteskapet, har slått seg sammen med ektemannens bror, den eldste datteren prostituerer seg for de amerikanske og de russiske soldatene – de russiske er verst, mener hun – og mye tyder på at lillesøsteren kommer til å gå i hennes fotspor. Helt til faren uventet kommer vaklende inn, har de gått ut fra at han var død, og bortsett kanskje fra den yngste datteren, har de egentlig vært glad til. Nå er han hjemme. Men hjemme er det ikke plass til ham lenger, broren har nå fått rollen som familiens overhode. Kona vil ikke vite av ham, døtrene viker unna når han famlende vil kose med dem og klemme dem. Selv er han innstilt på å fortsette livet slik det var før, og nekter konsekvent å innse at ingenting er som før – verken han selv, eller ”hans” mennesker.

Kaldt og brutalt

Replikkvekslingene er kalde, brutale, alt det disse menneskene – og det gjelder dem alle – har opplevd, har fratatt dem til og med den banale vennligheten man viser overfor en fremmed, de har ingen evne til medfølelse lenger, de har holdt opp å skille mellom rett og galt. De er avstumpet, fullstendig lukket om seg selv og sitt, og når moren i en opprivende scene med den nye elskeren roper at hun ”elsker” ham, virker ordet fullstendig malplassert – ingen av dem har lenger evnen til å elske. De kan bare hate og forakte, krigen har tvunget dem inn mot det nullpunktet der deres menneskelige anstendighet har måttet vike for selvoppholdelsesdriften. Den eneste av de fem som ennå ikke er helt forherdet, er den yngste datteren, glimrende spilt av Birgitte Larsen som skaper en nyansert og sammensatt skikkelse av en jente på terskelen til voksenlivet.

Sterk og konsekvent

Lars Noréns Krig hadde urpremiere i 2003 på Théâtre Vidy i Lausanne i dramatikerens egen regi. I Sverige ble det satt på Lars Noréns eget teater, Riksteatern, med en franskmann, den meget anerkjente Gildas Milin, som regissør. Regissør på Amfiscenen er Björn Melander, som tidligere har signert 19 Norén-oppsetninger, og blant annet hadde ansvaret for den norske utgaven av Personkrins 3:1. Krig skulle med andre ord være i de beste hender. Det er blitt en sterk og konsekvent oppsetning, med en virkningsfull og dyster scenigrafi av Jan Öqvist, frapperende lyssatt av Nils Haagenrud, og med glimrende spill i alle roller: Øystein Røger er den maktesløse faren, en rigid og gammeldags patriark som mener hans kjønn nærmest gir ham eiendomsrett over kvinnene i familien, en skadeskutt, krigsskadet mann som overhodet ikke skjønner noe av det som foregår omkring ham – og det er ikke bare fordi han ikke lenger kan se. Anne Krigsvoll er hans kone, en tragisk, fortvilet og desperat skikkelse, og Henriette Stenstrup er den eldste av de to døtrene. Også hun skaper en troverdig og gripende skikkelse – råtøff og forherdet fordi hun føler seg sviktet av alle – også av moren som ikke har hindret henne i å prostituere seg. Fridtjov Såheim er broren, en mer anonym skikkelse slik han står fram – iallfall i denne tolkningen. Men så må han jo hele tiden snike seg omkring, og passe på at han ikke kommer nær nok sin blinde bror til å bli oppdaget og gjenkjent. Det skjer riktignok i aller siste scene, og fører til en uventet brå og litt forvirrende avslutning.

Ensidig beksvart

Krig har fått glimrende kritikker – i Frankrike, i Sveits, i Canada, overalt hvor det er blitt spilt. De fleste er enige om at dette er et stykke som ”gjør noe” med tilskueren, tvinger ham eller henne til erkjennelse. Intellektuelt har jeg ingen problemer med å forstå denne reaksjonen – det vi er vitne til på scenen er vondt, grusomt, heslig – og antakelig ganske realistisk. Likevel klarer Björn Melander og Lars Norén ikke å trekke meg inn i denne forrykte verdenen. Mens personene på scenen kjempet sin desperate kamp, fikk jeg en underlig fornemmelse av at noe ikke stemte. Lars Norén lar det ene hjerteskjærende og grusomme opptrinn scenen følge etter det andre – jeg blir ikke grepet. Det blir så mye ensidig og beksvart elendighet at jeg rett og slett opplever det som en form for overgrep: Dramatikeren vil tvinge meg til å samtykke i at dette er umenneskelig og grusomt. Jeg mener overhodet ikke at Lars Noréns skildring av krigen som menneskelig katastrofe ikke er realistisk og korrekt. For det er den, iallfall hvis man skal dømme etter hva man vet og har lest, og i vår tid er det dessverre ikke så lite. Når Lars Noréns skildring likevel ikke berørte meg, vil noen kunne si at jeg valgte å lukke meg for det som skjedde på scenen, nektet å ta det innover meg. Jeg tror forklaringen er en annen.

Skildret utenfra

Björn Melanders oppsetning av Lars Noréns Personkrins 3:1, en nådeløs skildring av filleproletariatet – horer og halliker, alkiser, sinnssyke og narkovrak – i velferdsstaten Sverige, var like mørk, håpløs og fortvilet som Krig. Men i Personkrins 3:1 hadde de ofte brutale, alltid forhutlede skikkelsene likevel en troverdighet som familien i Krig mangler. Deres skjebne grep, og jeg tror det skyldes at i Personkrins 3:1 skildret Norén en virkelighet han er fortrolig med, som de fleste av oss storbymennesker er det i dag. Når Krig til tross for dens ekstreme realisme oppleves som fjernere, mer sett utenfra, kan det skyldes at Norén aldri har vært i nærheten av de redslene han lar sine personer ha gjennomgått. Han skildrer dem briljant, nitid og med stor dyktighet, men han skildrer dem utenfra.

Björn Melander skriver noen ord i programmet om at ”teksten til Lars Norén gir oss en opplevelse av hvordan mennesker lever, og kanskje den får oss til å innse at disse menneskene faktisk kunne vært oss”. Dette forsvaret for teksten sette fingeren på nettopp det jeg opplever som Krigs svake punkt: Med min fornuft vet jeg at under gitte omstendigheter kunne jeg vært disse kvinnene, men jeg får ingen opplevelse av det.

Viktig og riktig

Jeg er tilbøyelig til å gi Lars Noréns tekst hovedansvaret. Men det kan tenkes at teksten kunne fungert bedre var den blitt spilt med større distanse til teksten, hadde Björn Melander valgt å la skuespillerne stå mer på siden av sine personer, og i mindre grad bygget sin tolkning på vår nordiske tradisjon for skuespillernes ”innlevelse i rollen” og ”troverdighet i tolkningen”. Men selv om Lars Norén – og Björn Melander – ikke fullt ut lykkes i forsøket på å gjenskape et menneskelig nullpunkt, er likevel forestillingen både viktig og riktig. Vi trenger samtidsdramatikk som våger seg på den vanskelige det er å gi en kunstnerisk beskrivelse av de redslene vi daglig leser om i våre aviser, og betrakter på tv-skjermen, for det er gjennom kunsten vi iblant kan oppnå erkjennelsen som Björn Melander snakker om i programmet: Den skremmende erkjennelsen av at muligheten til både å være bøddel og offer er iboende i oss.

Nationaltheatret, Amfiscenen Krig av Lars Norén Oversatt av Kjell Askildsen Regi: Björn Melander Scenografi: Jan Öqvist Lysdesign: Nils Haagenrud Med: Anne Krigsvoll, Henriette Steenstrup, Birgitte Larsen, Øystein Røger, Fridtjov Såheim