Konturene av Tom Remlovs opera

Av Julie M. Løddesøl

Det er ikke til å komme fra at man for tiden spisser ørene litt ekstra når Den Norske Operas kommende toppsjef, Tom Remlov, ytrer seg om arbeidsplassen han er på vei inn i. Hører vi nye signaler? Han bestreber seg på å være lojal mot dagens ledelse, og samtidig er det klart for alle at flyttingen til Bjørvika representerer et ligaskifte ikke bare for Operaen selv, men også for Den Norske Kulturintstitusjon, som sådan. Seks hundre ansatte, et bygg til over tre milliarder kroner, den mest avanserte teknologi, krevende eiere og et forventningsfullt publikum som tror de skal få Alt Med En Gang; dette krever tenkning i en annen skala, så å si.

Tom Remlov er Operaens administrerende direktør fra 1.1.2009. Nå er han i full sving med å ansette sin operasjef. Som rådgivere i dette arbeidet har han med seg sanger Solveig Kringlebotn, regissør Stefan Herheim, professor Kjell Ingebretsen ved KhiO og den av Operaens sangsolister som er tilgjengelig når han trenger deres råd. Er disse dermed utelukket som søkere til operasjef-stillingen? Å ansette den unge regissør Herheim ville for mange være det samme sjakktrekk som Det Kongelige Teater gjorde da den bare noen-og-tyveårige Kasper Bech Holten frekt ble ansatt som operasjef i sin tid. Norske Herheim, med cellist-far fra Operaorkestret, er i starten på en allerede oppsiktsvekkende operaregikarriere særlig i Tyskland, men han hadde også stor internasjonal suksess med sin Julius Caesar ved Den Norske Opera i 2005. På vårt spørsmål om de fire “rådgiverne” er aktuelle som operasjefer, svarer Remlov lurt:

-Det kan de jo være.

Blikk for kvinner

-Tenker du kjønn når du nå leter etter operasjefen?

-Det gjør jeg alltid. Jeg anstrenger meg litt for å spore kvinner til å melde seg. Under ellers like vilkår blir det en kvinne, svarer han. Remlov medgir at han har lyst til å være dristig i sitt valg, dristig nok til at det overrasker. Samtidig er han klar over at hans autoritet som operatoppsjef ennå ikke er helt slik som den Michael Christiansen i København allerede hadde da han ansatte nevnte Bech Holten som operasjef. Remlovs dristighet vil han veie opp mot egen fallhøyde.

Spørsmålet om musikksjef er tett forbundet med valget av operasjef. Personene i operahus som har begge stillingene, er ofte i opposisjon til hverandre. Hvis musikksjefen mener kor og orkester på et tidspunkt vil fremføre en barokkopera med liten besetning, mens operasjefen tvert om vil ha en svær Wagner-produksjon – hvem av de to skal ha det endelige kunstneriske ord? Hvor trekker man grensen for ansvarsområdene deres? Med all erfaringen som finnes om hvor vanskelig dette er, ville det ikke være lettere for Remlov og styret å ansette dem samtidig, og finne to som ønsket å jobbe som team sammen?

Musikksjef og operasjef

-Vi ansetter ikke nødvendigvis en av gangen, svarer Remlov til dette, og er enig i at det er grensegangene det handler om mellom de kunstneriske ansvarlige, som også inkluderer ballettsjefen. Ved Den Norske Opera har man i dag ikke musikksjef, men en sjefdirigentstilling. Skal man beholde det, og samtidig ha musikksjef? Her er ennå mange spørsmål å ta stilling til.

-Min oppgave som administrerende direktør blir å stille spørsmål til de kunstneriske ansvarlige, sier Tom Remlov, som altså blir sittende på toppen, over de kunstneriske sjefene. Men spørsmålet om kunstnerisk frihet er ikke nytt for ham. To ganger i sin tid som teatersjef ved Den Nationale Scene satte han sin stilling inn på at teatersjefen har et absolutt ansvar for institusjonens kunstneriske frihet.

Lex Hans Jacob Nilsen

-Det er Lex Hans Jacob Nilsen, det, du vet da han som teatersjef ved Den Nationale Scene i 1935 satte sin stilling inn på at teatret fikk fremføre Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg. Nilsens motstandere i styret var blant annet skipsredere, som anså stykket som et krasst angrep på rederstanden. Det ble en voldsom sak, der styret måtte gi seg, og forestillingen var en kjempesuksess som gikk 60 ganger!. I mitt tilfelle var det i begge tilfellene totalt problemfritt, styret skjønte at de var i ferd med å gripe inn i mitt kunstneriske ansvar, og stoppet.

Tom Remlov er helt enig med kulturminister Trond Giske som nylig uttalte at jo . Det er snakk om pluralisme som ideologi, sier toppsjefen. Ser han ingen betenkeligheter med det?

Gjøre oss lekre

-Det finnes et metningspunkt, hvor de private og situasjonsbetinget gitte midlene kan avgjøre kunstinstitusjonens hovedinnhold. Men i Norge ser jeg foreløpig sponsing som en stimulans. Vi skal pynte oss og gjøre oss lekre for toneangivende sponsorer.

-Som kan bli Kjell Inge Røkke og John Fredriksen?

-Ja, men operaens sponsorer må ha stor grad av sammenfall med virksomhetens verdiplattform. Den viktigste effekten av sponsing, er etter min mening hva man blir forbundet med. Da sier det seg selv at man ikke skal gå til sengs med alle – det blir byttinger av slikt! smiler han.

Den sosialdemokratiske modellen for offentlig finansiering av kulturinstitusjoner har gitt institusjonene en forutsigbarhet. Remlov syns grensen for sponsing, egne billettinntekter og andre kommersielle inntekter går ved 25 prosent av budsjettet (23 prosent er målet for den nye operaen, sa direktør Bernt Bauge på operaseminaret i mars).

Upålitelige penger

-Hvorfor går grensen ved 25 prosent? Hvorfor ikke 40 prosent, for eksempel?

-Da må man spørre: hva endres ved 40 prosents kommersielle inntekter? De kommersielle inntektene er mer upålitelige enn de offentlige midlene. Hvis de er en for stor del kan de tvinge frem en kortsiktighet for institusjonen, som vil gi redusert risikovilje, og det er ikke ønskelig.

-Men hvor går grensen for hvor langt sponsorene kan få bruke Operahuset fysisk?

-Etter mitt syn skal bygningens interiør ikke forstyrres av sponsorer. Da tenker jeg på logomarkering, og produktplassering i foajéen. Operaen har noen hellige rom, og det er foajéen og selvsagt salene, der konsentrasjonen om det som skapes av kunst skal være maksimal. Men når det er lukkete arrangementer i disse rommene, er dette ikke det minste problem. Heller ikke produktplassering i forestillinger er vanskelig, syns jeg, her finnes det jo masse morsomme eksempler fra film. Men der bygningen møter verden og virkeligheten utenfor, må det ikke produseres visuell støy. Sånn som på Gardermoen, som er blitt et shoppingsenter. Du er jo heldig om du treffer gateŽn din nå. Det korrumperer folks forhold til stedet, etter min mening. Det er jeg helt imot, sier en engasjert kommende administrerende direktør, som hilser utadvendt sponsorkontakt velkommen. Tiden da de som jobbet i en kulturinstitusjon kunne lese kultursidene i avisen og orientere seg utelukkende blant sine egne kolleger, er etter hans mening definitivt over.

Les om “100 magiske øyeblikk”, Operaens “Norgesstafett” mot åpningen i Bjørvika her!