Kjedereaksjoner

Før jeg er halvveis gjennom innledningen til den fjerde og siste delen i Riding Romance 2 – Das Nebelmeer – en liten bok med knallblått omslag – må jeg stoppe opp og stirre lenge ut i luften. Hvordan skal jeg forholde meg til denne delen av koreograf Henriette Pedersens prosjekt? Er det bare en raus måte å la publikum ta del i den kunstneriske prosessen på, en slags avmystifisering av scenekunstnerens arbeidsmetoder? Er det et forsøk på å gi et forgjengelig materiale størst mulig utbredelse og lengst mulig varighet? Eller er det, slik jeg foreslo i min anmeldelse av verkets første deler (Tåkehavets ryttere, publisert på Scenekunst.no 03.02.14) , i tilfellet Riding Romance 2 uinteressant å lete etter grensene som skiller prosessen og dokumentasjonen av verket fra verket i seg selv?

Mangefasettert En liten oppsummering av forhistorien: Boken med det knallblå omslaget tilhører andre del i en trilogi om romantikken, Riding Romance, av koreograf Henriette Pedersen. Trilogien er, for å bruke Pedersen egne ord, sceniske reaksjoner på tre av romantikkens mest kjente verk: balletten Svanesjøen, maleren Caspar David Friedrichs bilde ”Der Wanderer über dem Nebelmeer” og eventyret om Rødhette og ulven. Riding Romance 2 – Das Nebelmeer har hittil resultert i tre performancer, som alle fant sted i et atelier på Kunstnernes Hus mellom oktober 2013 og januar 2014. Boken, med kritiker Anette Therese Pettersen som redaktør, er altså toppen av kransekaka Riding Romance 2.

Den aktuelle boken inneholder tre tekster, som hver omtaler én av de tre performancene, i tillegg til en innledning skrevet av redaktør Pettersen og fotografisk dokumentasjon av Sveinn Fannar Jóhannsson. De tre tekstene skiller seg sjangermessig skarpt fra hverandre; poet Kristin Berget fremmaner stemningen i første del på en subtil måte med sparsommelige ord. Kritiker og kurator Diana Damian Martin går del to grundig og analytisk etter i sømmene, mens kunstner Julian Blaue omtaler de tre performancene som en helhet på en personlig, uformell og til dels humoristisk måte. Innledningen er på sin side ikke bare en ramme for det øvrige, men gir også et ærlig og interessant innblikk i redaktør Pettersens prosess som medskapende kunstner. Slik fremstår denne også som en selvstendig tekst. Tekstenes sjangermessige spredningen, sammen med innledningen og de gode bildene, gjør boken mangefasettert, med noe for enhver leser (og kikker). Dette går imidlertid i noen grad på bekostning av helheten, da erfaring tilsier at publikum flest vil finne tekste som Pettersen og Blaues, i kombinasjon med bildene, mest tilgjengelige, og dermed utsette fordypning i de øvrige bidragene på ubestemt tid.

Likestilling som metode Flere ganger i boken beskrives Pedersens arbeidsmetode i Riding Romance 2 som eksepsjonelt åpen og inkluderende. I utarbeidelsen av de tre performancene har de medskapende kunstnerne Kristine Karåla Øren (dans), Frido Evers (billedkunst), Elisabeth Breen Berger (dans), Tilo Hahn (lysdesign), Katrine Ganer Skaug (musikk) og Morten Kippe (produksjon), blitt invitert til å bidra, uten at det er lagt sterke føringer for hvordan disse bidragene skal ta form. Det synes som om samarbeidets eneste kriterium er en likeverdig holdning til forholdet mellom både personer og uttrykksformer, både i arbeidet og i det ferdige verket, innenfor rammene som residensen på Kunstnernes hus har gitt. Man kan nesten si at likestilling her er det beskrivende stikkordet for Pedersens arbeidsmetode.

Dette gjelder også bokens tekster. Bokens skribenter har vært frie til å velge form og innhold for sitt tekstlige bidrag. Likestillingstanken strekker seg videre til boken som helhet, som altså beskrives som den siste av Riding Romance 2s fire deler. Men all denne likestillingen er ikke bare politisk korrekt og vakker, den har også sine utfordringer. For det første preger nok Pedersens rolle som koregraf i større grad enn uttalt det resultatet som produseres – noe Pettersen også kommenterer i sin innledning: ”…når alt kommer til alt: selv om prosjektet er et møte mellom kunstnere fra ulike felt, så kommer vi ikke utenom at Henriette er utdannet koreograf og at scenekunstens temporale dimensjon tross alt påvirker både prosessen og delresultatene.” Denne refleksjonen kunne også vært utvidet til boken – hvis man tar høyde for skribentenes bakgrunn og bokens format, er det ingenting spesielt overraskende ved tekstenes form, tross bidragsyternes frihet.

Fra Riding Romance 2 – Das Nebelmeer, performance. W17, Kunstnernes hus 2014. Foto: Morten Kippe

For det andre – er det egentlig mulig (og interessant) å likestille en bok med et performativt uttrykk? Boken med sin kvalitet av distanse – som kommentar, analyse, omtale – og performancen som tilstedeværelse, som øyeblikk av liv levd ut foran øynene på meg. Boken som jeg kan ta med meg i vesken, ta frem når det passer meg, lese om og om igjen, og performancen som krever meg til mitt fulle når den finner sted, og som jeg senere bare kan ta med meg i minnet – hvor jeg mer eller mindre ubevisst manipulerer dens innhold etter mitt forgodtbefinnende. Vil ikke boken, uansett hvor mye man snakker om likestilling, tilsnike seg en rolle som lesenøkkel, ramme eller forklaring for de øvrige delene av prosjektet? Kanskje hadde min relasjon til boken blitt lettere om jeg hadde vært tilstede da den ble sluppet på Oktoberdans nylig? Om boken kun hadde vært et stilig tilbehør til en lansering som – hvis jeg kjenner Øren og de andre medskapende kunstnerne rett – er en performance i seg selv?

Reaksjon Når jeg likevel må konkludere med at jeg opplever at det er essensielt å se på boken som en likestilt del av Riding Romance 2, så er det fordi dette gjør verkets grenser ustabile. Det understreker oppløsningen av skillet mellom prosess og verk, og det åpner for en inkludering av oss publikummere som medskapende. Og når jeg nå kan se tilbake på Riding Romance 2 som helhet er det er nettopp her, i denne grenseoppløsningen, jeg finner prosjektets største potensial.

Stikkordet for denne oppfattelsen av Riding Romance 2 ligger for meg i ordet reaksjon. Dette avgjørende stikkordet introduseres, som jeg allerede har nevnt, i Pedersens egen beskrivelse av Riding Romance som helhet; som en rekke reaksjoner på noen av romantikkens ikoniske verker. Tekstene i boken introduseres videre av Pettersen som reaksjoner på disse sceniske reaksjonene. I den sammenheng fungerer også innledningen og billeddokumentasjonen som reaksjoner, og ikke bare en innramming av bokens øvrige bidrag.

Forstått som reaksjoner er jeg likevel glad for at tekstene i boken spenner over den bredden de gjør – fra Martins grundige opptråkking av sammenhenger og kontraster mellom Friedrichs bilde og Pedersens performancer, til Blaues selvkonfrontasjon. Tekstenes sjangermessige spredning gir leseren et representativt utvalg av måter å reagere på, noe som skaper en opplevelse av at skribentene er et mellomledd mellom kunstnerne og publikum. For når de ”profesjonelle” publikummernes reaksjoner kan være likestilte deler av verket, er ikke spranget langt til å innlemme også det øvrige publikummets reaksjoner. Riding Romance 2 blir en kjedereaksjon som Pedersen og co. ikke (lenger) kan kontrollere innholdet i eller utkommet av.