Karikaturene lever

av Maja Løvland Foto: Erik Aavatsmark

Det er ikke et helt vanlig teaterunivers vi møter på Nationaltheatrets amfiscene en tirsdag i januar. Rommet viser en falleferdig bygård i Tøyengata 18 i Oslo, murruiner rammer inn scenen og setter stemningen fort. Tid – nå! I teksten ligger tidsreferanser tett opp til i dagen i dag og kunne ha stått i avisene i går. For så vidt ikke noe nytt i det, men norsk teaters nye radarpar regissør/skuespiller Anders T. Andersen og dramatiker/tegneserieskaper Christopher Nielsen har noe helt eget å by på, ikke likt noe av den andre samtidsdramatikken. De skaper et sprøtt tegneserieunivers på scenen og det er veldig befriende. Det er frekt, grotesk og underholdende. I det universet kan de gjøre hva de vil, de er helt frie og vi må bare være åpne, legge bort troverdighetskrav og logikk.

I dette borettslaget fra helvete bor det en gjeng trygdede typer. Alle rollefigurene er tegneserieaktig endimensjonale på hvert sitt vis, som for å understreke visse svakhetstrekk ved menneskene og rendyrke dem, for ikke å si dra dem langt ut i Svartehavet. Det kreative radarparet elsker å fiske i det svarte og irrasjonelle, og deres synsvinkel og interesse ligger hos de svakeste i samfunnet og i deres livsanskuelse.

Tar den helt ut

Spillet foregår for det meste i leiligheten til familien Bjørge. Pappa Lars Bjørge er en avdanket konfliktsky anarkist som har bygget opp sitt liv rundt en imponerende samling kunnskap om subkultur/popkultur og – at han var på Pingvin club i 1977 da Sex Pistols spilte der! Den slår han i bordet med ofte. Christian Skolmen spiller denne mannen helt mesterlig, der han subber rundt i tøflene sine, svartkledd med svart langt hår og måne på toppen. Stemmebruken er genial. Hvordan han vrir stemmen sin opp i et lyst, fullstendig aseksuelt, svært blodfattig leie viser en glimrende observasjon. Det er som om alt det verste ved ham er samlet i det dvaske stemmeleiet. Fru Bjørge lever også i groupiefortiden, hvis hun i det hele tatt lever bak det tomme, smilende skallet av floskler og klisjeer, som ”shit happens” ”you wish” ”livet lever” og ”ærlig sak det” som et utflytende jattende omsorgsmonster, godt spilt av Marte Engebrigtsen.

Oppi dette forsøker datteren Sofie på 14 år å skape seg et liv. Det er ikke lett å provosere disse foreldrene som klapper henrykt da hun ruller inn som pønker. Hennes irritasjon er fullt forståelig og samtidig må hun be dem om å tørke seg i rompa. Men Sofie gir oss håp, hemmet av rullestolen er hun likevel den mest handlekraftige og med hodet mest på plass. Andrine Sæther spiller henne røft og ærlig. Det er et fint teaterøyeblikk da de to naboene entrer scenen. Finn Schaus fyllik Roskifte er blitt en legende av en møkkete illusjonsløs nabo, og han er nok den som rører meg i denne forestillingen. Mens Jan Sælids Gulbrandssen, nabo og spillavhengig, morer meg stort. Han er prototypen på den norske akterutseilte mannen. Han drømmer om vikingtiden og ser verden som et online dataspill, hvor fienden kan komme når som helst. Da de kommer inn ser vi med en gang hvem de er, veldig karikerte og vi ler så det rister i fordommene. Skuespillerne må ha en fest i dette stykket.

Siv-Hege

Så flytter hustyrannen Siv-Hege Bonsak inn. Hun skjønner raskt at hun har muligheter her, muligheter for å realisere sin ideologi og leve ut sine løsningsorienterte visjoner. Navnet henspiller både på Siv Jensen og Hege Storhaug. Endelig i posisjon! Hun gjør naboene til sine undersåtter, kupper styreledervervet i borettslaget og øser hemningsløst av sin totalitære forførende kunnskap – nå som islamofob, mens hun tar kontroll over produksjonsmidlene, les spriten og nettilgangen – og Sofie. Hun forsøker å vekke Sofie til handling, noe hun lykkes i overveldende grad med. Gisken Armand spiller Bonsak ut med galskap og kjærlighet. Hun tar en Gregers Werle. Forrykker ”idyllen” på det lille stedet, med sine moralkrav og visjoner, og skaper et trygghetsdiktatur som ødelegger alt. Det starter med ideale fordringer og ender i full paranoia.

Det er ikke til å unngå at man gjør en kort referanse fra Bjørges over til Ibsens Ekdahlske hjem – pønkeversjonen. De gjør selv koblingen da Sofie gjør fadermordet og tar fra faren livsløgnen. Hun avslører at han aldri var på Pingvin club, at han alltid har vært en passiv tilskuer og ikke fått til mye i livet sitt. Da tar han telling og legger seg for døden. Muligens dør han også, men i serieuniverset våkner han raskt til live igjen. Det er dette rare samlivet naboene i mellom som gir forestillingen mening, synes jeg, ikke nødvendigvis budskapet. Det politiske budskapet er svart/hvitt og på en måte litt for overtydelig. Det er i det lille livet slaget står her, i etterligningen.

Sameiemøter

Første akten er bygget opp av sameiemøter som scener etter hverandre. Hvert møte har sin agenda og blir en egen stripe, som selvsagt alltid flyter ut og ender i digresjonen. En sak de sliter med å løse er sofasaken. Verdens ekleste sofa står i oppgangen og vi får sofaens historie av Roskifte. Han er ingen liten manipulator han heller. Han tar oss med på en fantastisk svart og uendelig reise ned i eksistensminimum – det tar aldri slutt. Det er en monolog som blir stående. En monolog å søke teaterskolen med. Utsøkt og enkelt gjort av Finn Schau. Hvor musikk og lys lager stemning. Det er for øvrig mye morsom musikkbruk som skaper gode her-og-nå opplevelser i stykket.

Etter pause har alt gått i oppløsning, ideologien er død og frykten og paranoiaen herjer. Det blir kaos. Angsten deres kommer til overflaten. Jeg sliter litt med andre akten. Det som gjør inntrykk er Roskifte. Her er han et øyeblikk et helt menneske med en tragisk fortid, før han kan døyve det med sprit igjen. Ellers så slutter stykket som de enkelte scener, det renner ut, litt ubearbeidet og oppstilt. Kanskje har de tenkt på virkemidler fra Brechts politiske teater? Men moralen kommer ut på slutten på fantastisk og karikert vis. Sprøtt i form, men litt for opplagt i innhold. _________________________________________ Hustyrannen av Christopher Nielsen Regi: Anders T. Andersen Med: Andrine Sæther, Christian Skolmen, Marte Engebrigtsen, Gisken Armand, Jan Sælid, Finn Schau. _________________________________________

Maja Løvland er humorforsker og teaterviter