Karene Lyngholm gleder seg

Karene Lyngholm er kvinnen som har fått i oppgave å ”utvikle Dansens Hus til å bli et ressurs- og kompetansesenter for dans som skal vise publikum mangfoldet og kvaliteten i norsk, nordisk og europeisk samtidsdans”. – En spennende utfordring? – Det er det, mener Karene Lyngholm.

Variert bakgrunn

Karene Lyngholm er utdannet dansepedagog fra Statens Balletthøgskole, og har også gått ett år på Royal Academy of Dancing. – Det er også en pedagogisk utdannelse, og jeg har arbeidet mye som pedagog. Jeg har vært timelærer på Statens Balletthøgskole, og undervist på Studentsamskipnaden som har – iallfall hadde – et meget stort og variert tilbud innen dans. – Har du også prøvd deg som danser selv? – Jada, jeg har danset i forestillinger som jeg selv har koreografert. Den siste egne forestillingen laget jeg i midten av 1990-årene. Og det er samtidsdansen som ligger mitt hjerte nærmest, selv om jeg har undervist mye i klassisk. – Du har også en bakgrunn fra et helt annet felt, nemlig Spellemannsprisen? – Vi dansere trenger å ha mer enn et ben å stå på. Spellemannsprisen har vært et lite sidesprang, litt utroskap mot dansen. Men det er riktig. Jeg jobbet i sju år for Spellemannsprisen, og i fem av dem var jeg prosjektleder med ansvar for det meste – fra påmeldingsskjemaer via utvalg av jurymedlemmer til arrangementet av den store festen etterpå. – Og det var ikke bare en eneste jury å holde rede på? – Nei, her dreide det seg om 16 juryer på fem personer hver som alle skulle motta ett eksemplar av de platene som hørte hjemme i deres kategori. Det eneste jeg slapp var å arrangere jurymøter for 80 personer! Jurymedlemmene i Spellemannsprisen møtes nemlig ikke, og det var jeg glad for. – Du må ha lært mye om administrasjon? – Ja. Man må lære seg logistikk og systemtekning, man må sørge for god informasjon, og man lærer å henvende seg til offentlige instanser, fonds og departement. Alle ting som kommer vel med i denne jobben. Jeg er også opptatt av den menneskelige kommunikasjon. Den er veldig viktig skal ikke det mer byråkratiske ta overhånd. Det ligger jo snublende nær.

Dansens plass

Men parallelt har Karene Lyngholm hele tiden hele arbeidet med dans. – I 20 år faktisk. Så jeg mener jeg har en viss kjennskap til danselandskapet. Jeg har blant annet vært produsent for Zero Visibility, og jeg er svært opptatt av formidling og av å legge til rette for norsk dans i utlandet. Det er for dansen hjertet mitt banker. – Nå skal dere være på Prøvesalen til Det Norske Teatret i ett år. Men ett år er ikke all verden. Hva gjør dere etterpå? – Vi har en prosess i gang. Det har, som du vet, vært snakk om Vestbanen. Men der blir det neppe klart før i 2010-2011. Så vi jobber med saken. – Er det hyggelig å starte opp Dansens hus på Det Norske Teatret? – Det er kjempefint, og vi er blitt svært godt tatt imot. – Er det en kostbar løsning? – Det er ikke dyrere enn man skulle tro, svarer Karene Lyngholm diplomatisk, og legger til at det er vanskelig å si om det er dyrere enn det ville ha vært å ha eget hus. – Vi får jo disponere Prøvesalen med alt utstyr og to scenemestere. < br>

To urpremierer

– Denne høsten, som er den første sesongen til Dansens hus, skal det være sju ulike premierer, hvorav to gjestespill, men bare litt over tyve forestillinger. Dere skal likevel disponere scenen hele tiden? – Det skal vi. Du må huske på at dette skal være et levende hus, der danserne skal kunne ha sin prøver. Vi har jo to urpremierer, og de må forberedes. – Er dere fornøyd med antall plasser på Prøvesalen? – Prøvesalen rommer 120 personer, og det ideelle hadde nok vært en sal med plass til 200-300. Men dette er en fin begynnelse. – Enkelte har ment at man ikke trenger noen Dansens hus – at det er svært mange teatersaler i Oslo, og at det blir enda flere arenaer for dansen når den nye operabygningen står ferdig? – Nå tror jeg at Den Norske Opera vil trenge sine scener til Nasjonalballetten, og vi skal ikke gå i beina på danserne der. Alvorlig talt: Danserne har et kjempebehov for scener. Slik det er i dag, får mange ikke vist sin produksjoner her hjemme, de må til utlandet. – Fra før av har dansen sitt eget informasjonssenter, Senter for Dansekunst. Nå får den også Dansens Hus. Da vil dere vil ikke lenger kunne klage over at dere er så stemoderlig behandlet? – Nei, nå er vi kommet et godt skritt på veien. Og det er bra. Etter at jeg ble leder her, har jeg reist en god del utenlands, og jeg er blitt forbauset og glad over å konstatere at det er langt større kjennskap til norsk dans ute enn jeg hadde våget å tro. Og dansen får stadig mer plass her hjemme – ikke minst innenfor ungdomskulturen. < br> – Du ser med optimisme på fremtiden? – Det gjør jeg. Og jeg har en fantastisk flott jobb. – Helt til slutt – hvordan har du valgt ut de kompaniene som skal opptre i Dansens hus i høst? – Jeg mener jeg har funnet fram til grupper som jobber med viktige ting. I etterkant har jeg oppdaget at alle de sju forestillingene, også gjestespillene, tar for seg problemet ”identitet”. Og det passer godt for et nytt hus som nettopp skal finne ut hva det skal være. – Du gleder deg til torsdag? – Veldig. Nå skjer det på ordentlig! Og lite grann nervøs er jeg også, innrømmer Karene Lyngholm.