og gi pengene til de frie gruppene i stedet? – Eller bygge om hele greia, dele den opp i en masse små saler tilpasset oppsplittingen i resten av samfunnet?
- Kanskje burde man legge ned Oslo Nye
Publisert
15. februar 2010
Sist endret
26. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/kanskje-burde-man-legge-ned-oslo-nye
og gi pengene til de frie gruppene i stedet? – Eller bygge om hele greia, dele den opp i en masse små saler tilpasset oppsplittingen i resten av samfunnet?
Av Chris Erichsen
Det var teatersjef Cathrine Telle ved Oslo Nye som tenkte høyt i et forrykende foredrag uten manus på et møte mandag i forrige uke, før hun riktignok tilføyde: – Men det er ikke det jeg er ansatt for å gjøre.
Temaet var Teaterkultur, visjoner og skapende ledelse – ut fra kvinnelige teatersjefblikk. Møtets frontfigurer var dermed alle teatersjefer og kvinner: Hanne Tømta fra Nationaltheatret, Ellen Horn fra Riksteatret og Cathrine Telle fra Oslo Nye. Stedet var Håndverkeren i Oslo og arrangør var ærverdige, tradisjonsrike Polyteknisk forening, et debattforum hvis historie strekker seg helt tilbake til 1852.
Perleporten
Alle nærmet seg problemstillingen via sine egne tilblivelseshistorier som teatersjefer. Cathrine Telle har sine røtter dypt nede i det vi kaller det frie feltet. Hun var en av stifterne av Perleporten teatergruppe tidlig på 70-tallet.
– Jeg er vokst opp i den anarkistiske delen av kvinnebevegelsen, med flat struktur, det-personlige-er-politisk og viceversa. Min drøm var å lage teater med en kollektiv tankegang utfra en erkjennelse av at jeg er best sammen med andre mennesker. I Perleporten jobbet alle med alt, sa hun.
– Samtidig var det tøft å overleve utenfor institusjonene. Vi ble slitne og etter hvert snek jeg meg automatisk til de mer privilegerte oppgavene, som bl.a. å være sjåfør, og jeg begynte å liksom snikinstruere. Jeg merket at jeg var litt for god til å delegere. Jeg gjorde alt det morsomme, og det morsomste er jo å bestemme!
De siste diktatorene
– Sånn sett passet det bra at ordfører Marvin Wiseth i Trondheim møtte meg, som ny teatersjef på Trøndelag teater, med disse ordene: ”Teatersjefene er de siste diktatorene i Norge”.
Bortsett fra det er Cathrine Telle kjent for å samarbeide med frie scenekunstgrupper. – På Trøndelag teater hadde vi en masse gjestespill og vi samarbeidet tett med bl.a. Avantgarden teater. Det samme vil jeg gjøre på Oslo Nye.
“Det morsomste er
å bestemme”
Det var da hun kom med utsagnet som åpner denne artikkelen, før hun erklærte: – De vanntette skottene mellom institusjonene og det frie feltet er vekk.
Utfordringen til å snakke om det frie feltet kom imidlertid opprinnelig fra skuespiller Juni Dahr, som i en årrekke har turnert rundt til låver, bibliotek, museer og kulturhus med stykker av bl.a. Ibsen og Hamsun. Hun oppfordret teatersjefene til å åpne dørene til sine institusjoner og å la seg utfordre i forhold til kunstnerisk linje og repertoarvalg. – Hvorfor skal Black Box ha enerett til det eksperimentelle? spurte hun.
Både Hanne Tømta og Ellen Horn sluttet seg til Cathrine Telles ønske om å rive ned barrierene og samarbeide med frie grupper. – Vi må komme ut av den enten/eller-tankegangen som bl.a. preger Marius von der Fehrs revolusjonsmanifest som det går en debatt om på scenekunst.no, sa Hanne Tømta.
Veien inn
De tre kvinnenes vei inn i hver sine lederstillinger er like forskjellige som kvinnene selv. Hanne Tømta, ”datter av en mordetterforsker med 100 prosent oppklaring”, er en av få som har gjennomført høyere regiutdanning ved St. Petersburg Statlige Teater. Hun har iscenesatt oppsetninger ved en rekke norske teatre og ble først sjef ved Rogaland teater etter et sterkt ønske fra de ansatte ved teatret. Hun kunne for øvrig redegjøre for en rekke ulike styringsmodeller som hun hadde lært på forskjellige lederutviklingskurs som Rogaland teater hadde sendt henne på. Ellen Horn er en ansvarsfull person som alltid har påtatt seg tillitsverv, og det var slik hun ble Nationaltheatrets første kvinnelige sjef, som del av en ledertroika valgt av de ansatte. Seinere ble hun som kjent kulturminister, før hun ble sjef ved Riksteatret. Felles for de tilstedeværende kvinnelige teatersjefene er imidlertid at de, i likhet med mange andre personer i maktposisjoner, påstår at det hele beror på tilfeldigheter. Jeg har for eksempel hørt, uten sammenlikning for øvrig, Jens Stoltenberg si akkurat det samme om sin vei inn i politikken. Og sånn kan det kanskje oppleves, sett fra deres ståsted.
“Damer har bedre
kondis for helheten”
Men det var dette med det kvinnelige teatersjefblikket. Hva består det i? På veien fram til et mulig svar på det var alle var enige om at det ikke er et sosialdemokratisk prosjekt å lede et teater. – Det er kunst vi holder på med, sa Cathrine Telle. Så hvordan skal man få plass til det kvinnelige blikket oppi en så hierarkisk struktur som et institusjonsteater? Telle mente at kvinner fra naturens side har en kondis som er bedre tilpasset det økte kravet til en moderne sjefsrolle som inneholder ansvaret for alle sider av driften: det kunstneriske, personalmessige og administrative. – Damer har bedre kondis for helheten, sa Telle.
Gode venner
Ellers erklærte de at de alle tre var gode venner, snakket ofte sammen, delte sine tanker om repertoar med hverandre, ja til og med ”gir” hverandre oppsetninger utfra en tankegang om at de dypest sett har felles interesser, dette i motsetning til mannlige teatersjefer i Oslo som visstnok skal ha tradisjon for å drive med skyggefull spionasje overfor hverandre.
Men, tilføyde Telle – Dette handler ikke bare om kvinner og menn, men om å være noenlunne i takt med tiden. Jeg innrømmer at jeg er et konkurransemenneske, men det går an å velge sine fiender. Det ville for eksempel vært teit å utrope Carl Morten Amundsen (teatersjef ved Teatret Vårt i Molde) til fiende, sa hun, uten å begrunne akkurat det eksemplet.
