Kai Johnsen:

Innledningsvis kan det være et poeng å minne om: det samme styret tilbød meg forlengelse av mitt åremål, inntil jeg for ca 10 dager siden sa nei til tilbudet. Styret kommer nå stadig frem med nye begrunnelser for hvorfor de eventuelt ville ha kommet til å angre på at de ønsket å reengasjere meg – etter at jeg har avvist engasjementet.

Styret hevder: “Kai Johnsen har aldri vært truet med oppsigelse i forbindelse med at han ytret seg om Lollikes prosjekt. Han er heller ikke ilagt noe ytringsforbud.”

Mitt svar: Den 20/2 2012 fremlegges en ”mediestrategi” (bla knyttet til at Dramatikkens hus ble omtalt i en rekke av verdens ledende aviser) ifm Lollikes prosjekt:

”Ingen uttalelser til presse og media før i August”.

Den 22/2 skriver daglig leder Marit Solbu til meg, ifm at jeg har stilt meg svært kritisk til begrunnelsen og intensjonen bak i denne ”mediestrategien”:

”Din siste mail vedr. mediestrategi vil få konsekvenser for deg som ansatt på Dramatikkens hus”. Hun fortsetter dagen etter: “Vår pressestrategi i forhold til Lollike og 22/7 – prosjektet som ble bestemt på pressestrategimøte denne uka står fast”.

Styret hevder: “Johnsens påstand om at fagbudsjettene i 2011 ble redusert til fordel for administrative kostnader tilbakevises enkelt med tallenes tale: Budsjett utvikling 4.640.000 kr, faktisk forbruk 4.637.008 kr. Budsjett lønnskostnader kunstnerisk personale 2.072.329 kroner, faktisk lønn kunstnerisk personale 2.110.469 kr.”

Mitt svar: Dette er ikke korrekt. Totalt sett er det brukt i området kr 700 000 mindre enn budsjettert til kunstneriske prosjekter og lønninger. Styret taler mot bedre vitende.

Hvorfor styret i løpet av juni 2012 har ønsket å øke denne summen med 700 000 kr må de selv kunne svare på.

Jeg minner om at meget spesiell regnskapsførsel/budsjettering var en av hovedgrunnene til at det oppsto konflikt på Dramatikkens hus.

Opptelling av kunstneriske ansatte pr 31/12 2011 viser at det da var 3 1/2 stilling, mot 4 1/2 ved inngangen til året.

Styret hevder: “Ett av punktene i kontraktsforslaget som Johnsen ikke godtok, omhandlet det å forholde seg til den strategi- og virksomhetsplan som er godkjent av Kulturdepartementet, og som er grunnlaget for tilskuddet til Dramatikkens hus.”

Mitt svar: Dette fremstår kun som et forsøk på å tillegge meg holdninger jeg ikke har. Mitt forslag til endring i kontraktsteksten (som på ingen måte var avgjørende i spørsmålet om hvorvidt jeg ønsket å fortsette på Dramatikkens hus) hadde kun redaksjonell betydning, noe min meget høyt kvalifiserte bisitter/rådgiver i forhandlingene også var enig i. Jeg vil tro scenekunst.nos lesere kan tro på meg at jeg aldri har hatt til intensjon å skulle arbeide mot hovedstøtteyterens intensjoner.

Styret hevder: “Styret mener at uenigheten med Johnsen ikke er et spørsmål om organisasjonsform eller graden av kunstnerisk frihet, men et spørsmål om kommunikasjonsform og samarbeidsvilje. Daglig leder har med rette reagert på Johnsens oppførsel vis a vis enkelte medarbeidere og brukere. Johnsens svar til Kate Pendry på Scenekunst.no (i debattfeltet under Johnsens innlegg "Ny dramatikk på Dramatikkens Hus"), red.anm.) et godt eksempel på dette.”

Mitt svar: “Uenigheten”? Atter et nytt ord har nå kommet inn diskursen.

Tidligere har man gått ut og uttalt at hele konflikten på Dramatikkens hus har sin bakgrunn i en personkonflikt. Man har også gått ut og sagt at det foreligger en alvorlig personalsak. I går prøvde styreleder Bente Erichsen i Aftenposten å skape et inntrykk at det jeg står for økonomisk rot. Dette har tydelig vis ingen ende.

Se forøvrig innledningen til mitt tilsvar: Innledningsvis kan det være et poeng å minne om: det samme styret tilbød meg forlengelse av mitt åremål, inntil jeg for ca 10 dager siden sa nei til tilbudet.

Når man flytter midler og stillinger ut av de kunstneriske budsjettene, når man pålegger meg ytringsforbud, og deretter sier meg opp summarisk – ja, da kan kan jeg bli mindre samarbeidsvillig.

Ellers har jeg praktisert en kommunikasjonsform som er relativt vanlig i kunstnerkretser. Jeg har brukt 30 år på å øve meg. Og prøver stadig å forbedre meg (for det finnes forbedringspotensial!)

Kate Pendry uttalte (om bla Lollikeprosjektet) til “Natt & Dag” den 5/3 2012:

”Disse macho drittsekkene som vil lage teater med baller. “We make hardcore theatre, not this 'chick theatre'”. Det er forbanna patetisk, for deres publikum består av førtifem år gamle damer. De står strengt talt og skriker til mødrene sine: SE SÅ MODIGE VI ER! Fy faen. Det er fullstendig avskyelig at de lager teater av Breiviks manifest. Det har ingenting med verken Breivik eller samfunnskritikk å gjøre, det er ens alene disse rasshølenes forsøk på å kompensere for sine ereksjonsproblemer. … De er ikke modige, de har bare bæsjet på frokostbordet. This one goes out to you, Kai Johnsen. Vi ser deg der du sitter på Godt Brød med buksene på knærne!”

Jeg påpeker at dette er uttalt av Pendry FØR Christian Lollike overhodet har satt ett eneste ord på papiret (og etter at ofre fra Utøya har stilt seg bak Lollikes prosjekt/intensjon).

På scenekunst.no den 22/6 (avslutningsdagen for rettssaken mot ABB) skriver Pendry:

“I also (IMHO) think it is absolutely reprehensible for Norwegian artists to whine about limits of artistic freedom.”

Og (også før hennes danske og meget respekterte kollega Christian Lollike har skrevet ett ord):

“Putting up Breivik's manifesto does NOT count. This in-fighting and bickering is a stunning example of the narcissism at play in the miljø. .. Awf wiv theiir heads!”

Hun latterliggjør på det groveste norske kunstneres kamp for ytringsfrihet og ytringsmangfold, og hun ber om at Lollike og Johnsen halshugges.

Jaha.

Jeg har respekt for Kate Pendry (og hun respekteres av mange), jeg mener at hun går over absolutt alle grenser.

Hun frakjenner hele Dramatikkens hus og Christian Lollike (ganske så utkjørt og trakassert, særlig av dansk ytre-høyre) enhver menneskelig og faglig ære. På det samme Dramatikkens hus har hun i inneværende periode hatt flere store prosjekter.

Da får hun tilsvar. Kate Pendry fortjener å bli tatt på alvor. Jeg velger altså å “doble” hennes eget formspråk. Et vanlig retorisk grep. Jeg prøver å skape en “dramatisk dialog” med Kate Pendry. Jeg er kunstnerisk leder på Dramatikkens hus. Ingen forsagt “fornuftig byråkrat”. Slik mener jeg det bør være.

De som kjenner meg og mitt vet at jeg konstant prøver å uttrykke meg i forskjellige former og stiler, enten det er et forskerspråk, et formelt språk, et poetiserende språk. Jeg mener det er og bør være innenfor mandatet til den kunstneriske lederen på Dramatikkens hus å gå tydelig i dialog. Hvis Pendry ikke kan ta dette – så burde hun kanskje begynne å moderere seg.

Men, jeg beklager faktisk oppriktig hvis jeg har gått alt for langt. Jeg vil gjerne gå langt. For langt? Ja, se det er jo det interessante spørsmålet! Det er jo bl.a. derfor man har et Dramatikkens hus.

Mine svært kompetente medarbeidere og jeg har mottatt en absolutt uvanlig form for støtte de siste månedene fra en veldig stor mengde med fremstående kunstnere. Er det noen som kan komme på en sammenlignbar mobilisering? Dette kan man kanskje ta til inntekt for at vi kommuniserer på måter som er til å leve med. Den store mengden med fremdragende kunstnere vi har arbeidet med har også feil. Jeg tror de foretrekker at de gjenfinner det samme på den andre siden av bordet.

Teater handler om “det mislykkede mennesket” som jeg pleier å si. Jeg foretrekker å befinne meg der, og ikke godt inne på den trygge siden av grensen. Jeg tror ikke det blir noe godt teater der borte. Derfor sloss jeg for et annet Dramatikkens hus.