Julekalender #12

Julen kommer nærmere og nærmere. I går stilte inspisient og turnéleder Ole Lillo-Stenberg dette spørsmålet til regissør Kjersti Horn:

Siden du forlot DI i Stockholm har du hatt mange arbeidsår ved mange forskjellige teatre i inn- og utland. Og efter å ha erfart de største, tunge institusjonene i Skandinavia; hvordan ser du for deg Oslo Nye Teater i fremtiden?

Kjersti Horn svarer:

Hei Ole, verdens beste inspisient!

Siden jeg gikk ut av DI I 2006 har jeg jobbet ved veldig mange forskjellige teatre, både i Norge og Sverige. Det man lærer seg, er at ulike institusjoner som på utsiden ser nokså like ut og alle kalles ”institusjonsteatre” i virkeligheten kan innebære svært ulike organisasjonskulturer og arbeidsvilkår. Jeg tror det er viktig å forstå at ulik organisasjon og organisasjonskultur ikke bare gir seg utslag i hvilken kunstnerisk profil teatret VELGER, men at det også påvirker muligheten de ulike kunstnerne som knyttes til institusjonen har til å lykkes. Det jeg mener er at det er lett å tro at hvilken som helst kunst kan skapes i hvilken som helst slags struktur, bare gode kunstnerne står på lønningslista. Dette stemmer ikke. Derfor tenker jeg at det er viktig å definere HVA vi kal gjøre, før vi bestemmer HVORDAN vi skal gjøre det (og ikke motsatt, slik byråd Hallstein Bjercke foreslår). Valg av organisasjonsmodell er i mine øyne et kunstnerisk valg.

Hvis man ser på to svenske teatre som jeg har jobbet mye på, Dramaten og Stockholms Stadsteater, som ligger med bare noen få hundre meters avstand i Stockholm, ser vi et tydelig eksempel på hvordan ulik organisasjon gir ulikt kunstnerisk resultat. Dramaten er en svært hierarkisk organisasjon, som vektlegger tradisjon og gammelt håndverk framfor nyskapning og fleksibilitet.

På motsatt side ser vi Stockholms Stadsteater som historisk sett bygger på det svenske sosialdemokratiets beste verdier. Det er et teater der medarbeidere møtes på like fot, som vektlegger nytenkning rundt produksjonsprosessen, fleksibilitet, bredde og nærhet til sitt publikum.

Der den ene institusjonen gjenskaper konvensjoner og befester klasseskiller, er den andre en aktiv samfunnsaktør, et bankende hjerte midt i byen som bidrar til kulturopplevelser og dialog på tvers av befolkningen.

Slik jeg ser det, har Oslo Nye på sitt beste mye til felles med Stockholms Stadsteater. Historisk sett har Oslo Nye vært et teater som tilbyr en unik nærhet mellom teknisk og kunstnerisk stab, et inkluderende arbeidsmiljø, kort vei mellom ledelse og øvrige ansatte og et raust publikumsmøte. Dessverre har mye av disse verdiene forvitret de siste årene, da teateret har vært under stort press.

Mitt håp er at dette, som har vært kjennetegn ved Oslo Nye, og som gjennom tiden har tiltrukket seg mange store talent, er mulig å gjenopplive, slik at Oslo Nye igjen blir et sted det er attraktivt for kunstnere å søke seg til med sine prosjekter, noe det dessverre ikke er i dag.

Dersom jeg blir sjef ved Oslo Nye, vil mitt mål være at teatret blir den mest interessante arbeidsplassen for teaterkunstnere i Norge. At det blir en markant aktør i samtiden. At huset oppleves som et levende og viktig hus for byen og sine publikummere, med lav terskel og stor takhøyde. At forestillingene som presenteres er av internasjonal kvalitet og setter agendaen for norsk teater.

Troen på teateret som demokratiprosjekt gjennomsyrer alt mitt arbeid. Jeg brenner for et inkluderende teater, et teater med høye kunstneriske ambisjoner, men også med ambisjoner om å nå folk flest, sette samtidens problemstillinger til debatt, bryte tabugrenser og å sette ord på det som er vanskelig å snakke om. Teateret skal gi trøst, tilgivelse og mot til å møte hverdagen i en virkelighet som blir tøffere og tøffere for det sårbare mennesket.

God jul fra Kjersti

Kjersti Horn sender spørsmål videre til sosiolog og (snart) dramatiker Hannah Helseth:

Hva er den største utfordringen som debuterende dramatiker, hvorfor er det så vanskelig å skrive god dramatikk, hvilke muligheter gir teatret deg, og hvordan kan norsk teater skape mer engasjerende godt samtidsteater?