Jo Strømgren går nye veier

Torshov-gjengen fortsetter sin utforsking av mannsrollen, ser det ut til. Slik den moderne mannen fremstilles i Jo Strømgrens korte dramatiske fortelling, levnes han ikke mye ære.

En personlig opplevelse

Jo Strømgren forteller i programmet at 3:8 Limbo bygger på en personlig opplevelse fra en gang han bodde i samme leiegård som en beryktet torpedo. Da våknet han mange netter av skumle lyder fra torpedoens leilighet, og han minnes spesielt ”… en intens våkenatt med halvkvalte smertehyl i timesvis (som) satte meg i et ubehagelig Limbo. Jeg gjorde ingenting og vet fremdeles ikke om det var det riktige valget”. Slik Jo Strømgren gjenskaper situasjonen i 3:8 Limbo, er det iallfall liten tvil om at han tar sterkt avstand fra sine personers feighet og manglende evne til medmenneskelighet og empati. I 3:8 Limbo møter vi tre unge menn som bor sammen i et kollektiv. Om de er studenter eller om de jobber, sies det ikke noe om. Men de har tydeligvis godt med penger, og nyter livet med øl, potetgull og moderne filmlerret på veggen. Den ene av dem, Fredrik, har vært samboer med ei jente, men forholdet har tatt slutt og hun har flyttet ut, og nå ser det ut til at guttene er for bedagelig anlagt og for selvopptatte til å engasjere seg følelsesmessig i noe som helst.

Moderne kikkere

Som de moderne unge menneskene de er, er de tre gutta kikkere, og da det bodde tre jenter i leiligheten ved siden av, gikk de til det dristige skritt å installere et spionkamera i jentenes kjøkken. Nå har en utlending flyttet inn, og den dagen stykket forteller om, blir Fredrik (Bartek Kaminski), Bendik (Trond Espen Seim) og Per Christian (Mads Ousdal) vitne til at utlendingen grovt mishandler en jente (Elin Haugen) som like etter banker på døra hos dem, og segner bevisstløs om. Den normale reaksjonen hadde vært å tilkalle politiet, eller iallfall ringe til legevakten. De tenker litt på å gjøre det, men jusstudenten Haakon (Petter Width Kristiansen) som er i ferd med å flytte inn i kollektivet han også, advarer dem: Når spionkameraet blir oppdaget, er det de som vil få problemer.

Redde sitt eget skinn

Dermed blir hovedtanken deres å komme seg inn i leiligheten, fjerne spionkameraet og redde sitt eget skinn. Jentas skjebne interesserer dem overhodet ikke – etter utseendet å dømme, kan det godt hende at hun er utlending hun også, slår de fast – prostituert kanskje, iallfall narkoman. Med andre ord et totalt verdiløst menneske. Først tar Haakon seg inn i leiligheten for å fjerne kameraet, men han er så opptatt av å klovne for de tre kameratene som iakttar ham på filmlerretet at han lar seg overraske av utlendingen – med skjebnesvangre konsekvenser. Panikken stiger hos de fire infantile mennene, som ganske snart står fram i all sin umodne ynkelighet, feighet og egoisme. Det er duket for ”sannhetens time”, det kommer fram at ingen av dem har rent mel i posen overfor hverandre, og vennskapsforholdet mellom dem slår sprekker. Helt til de klarer å finne en løsning på den akutte situasjonen: Da er de øyeblikkelig villige til å fortrenge kveldens hendinger, og de går videre som om intet var skjedd. De er jo reddet, ikke sant. Ingen vil noensinne kunne si noe om det ulovlig oppsatte spionkameraet. Happy ending for de tre. Hvordan det går med dama og utlendingen – det er ikke deres problem.

Styrke og svakheter

3:8 Limbo har sin styrke i dialogen. Merkelig egentlig at Jo Strømgren ikke tidligere har utforsket det moderne talespråket i sine forestillinger: Både i Departementet og for så vidt også i There anvender han i stedet av det Nationaltheatret på sin hjemmeside kaller for ”gibberish”, og i Antikvariatetet er språket langt mer ”klassisk”. Her derimot har han klart å gi en moderne sjargong en mønstergyldig stilisert form. Det dramatiske forløpet faller derimot ikke like heldig ut: Utgangspunktet for intrigen er forholdsvis enkelt, men etter hvert som maskene faller og personene avslører seg selv og hverandre, blir det svært mange tråder å holde orden. Og det hele går så fort:: 3:8 Limbo har en spilletid på godt under en time. Den kjappe rytmen har sine fordeler, men i stykkets siste del prøver Jo Strømgren å få plass til så mange elementer i forholdet mellom de fire mennene at resultatet rett og slett blir for tett. I programmet står det ikke oppført noen dramaturg, og det kan tenkes at 3:8 Limbo hadde vunnet på at Strømgren hadde møtt mer motstand underveis. De fire skuespillerne skaper gode og troverdige figurer i den klassisk-realistiske stilen: De to ”teatersjefene” Mads Ousdal og Trond Espen Seim har gitt sine to gjester de mest framtredende og nyanserte rollene: Bartek Kaminski som Fredrik, den mest sårbare av de fire, den eneste som kanskje har litt menneskelighet igjen, og Petter Width Kristiansen som jusstudenten Haakon, som nok er sjølsikker og stor i kjeften, men også på sett og vis den ynkeligste og feigeste. Trond Espen Seim og kanskje spesielt Mads Ousdal har mindre å spille på, men de skaper to riktig ufyselige typer. Det er for så vidt noe av problemet med 3:8 Limbo: Alle personene er så tvers gjennom usympatiske og blottet for menneskelig anstendighet – det kommer klart til uttrykk i måten de behandler den skadete kvinnen på – at det nesten blir usannsynlig. Dermed skyter samfunnskritikken ogsåm litt over mål. Tross alt tar Jo Strømgren sikte på å skildre normale mennesker, ikke avstumpede psykopater – hvis han da ikke mener at hele den moderne generasjonen faktisk har mistet sin menneskelighet. Men til tross for disse forbeholdene: Jo Strømgren har alle muligheter til å bli en ny og spennende dramatikerstemme. Han bør absolutt fortsette med å utforske sin samtid.

Nationaltheatret, Teatret på Torshov 3:8 Limbo Av Jo Strømgren Regi: Jo Strømgren Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva Med Bartek Kaminski, Mads Ousdal, Trond Espen Seim, Petter Width Kristiansen, Elin Haugen