- Jeg var i samme situasjon som Hitler

For et år siden avsluttet Julian Apostatata Blaue Marstrandfestivalen på Black Box Teater med forestillingen Storkunstsolteddystatens bestialitetsteologiske fakultetsgrunnlegging. Dette inkluderte både dildo, selvpisking og avliving av ei høne, noe hverken arrangøren eller alle medspillerne var innforstått med. Performancen fikk ikke bare et skandalepreget etterspill i bl.a. Dagbladet. I tur og orden ble Blaue utestengt fra scenen, fra arbeidsmarkedet og fra kjæresten. Han søkte jobb som postbud og distriktscenekunstner, men fikk enten avslag eller slett ikke svar. Han fikk riktignok jobb som hund i Vegard Vinge og Ida Müllers Vildanden, men ble glemt og kom aldri på scenen. Da han, etter et opphold på et zenbuddhistisk tempel i nærheten av Kyoto i Japan, endelig så lyset i enden av tunnellen, gjorde kjæresten det slutt.

I en artikkel i siste nummer av Shakespearetidsskriftet skriver han åpenhjertig om alt som har skjedd i året som har gått og konkluderer med å distansere seg fra sine egne “syke ideer”. Teksten utgjør et påbegynt manuskript til en performance ved navn Storkunstsolteddystatens Dommedag. Vi publiserer her siste del av teksten, som kan leses i sin helhet i årets første utgave av Shakespearetidsskriftet.

Nei, nei nei!

Nei, nei, nei! Det var nå omveltningen skulle ha skjedd.

Jeg reiste tilbake fra Japan til statsruinene. Euterpe, min evige kombattant og kjæreste hadde funnet en ny mann. Hun hadde sluttet å tro på meg. Jeg selv sluttet å tro på meg. Jeg trodde ikke mer på Storkunstsolteddystaten, dens dogmer hadde utslitt meg totalt, hadde gjort at jeg hadde fått sceneforbud, skriveforbud, stipendforbud, leveforbud. Jeg var blakk. Jeg ble aggressiv. Jeg skrev cirka 1000 meldinger til Euterpe i løpet av en uke.Tryglet om å få lov til å komme tilbake. Ba henne om å være sammen med meg av medlidenhet. Ba henne om at hun og hennes nye kjæreste skulle adoptere meg som deres barn. Ingenting hjalp. Hun var ikke lenger min kjæreste.

Skyld

Og hvem eller hva var skyld i dette? Storkunstsolteddystaten! Kunstnasjonen var et «Lebensraum» der det var umulig å leve. Som Tyskland i 1945, var staten min nå i en situasjon der innbyggerne blir hatet av alle og – det verste – ikke engang kunne forvente medfølelse. Jeg hadde virkelig trodd på den grunnleggende ideen om at smerte kan oppfattes som årsak til glede. Jeg hadde trodd på at dette kunne være en forløsningsstrategi. Nå måtte jeg gi opp denne tesen, nå måtte jeg slutte å tro på den. Reelt sett var selvmord min eneste sjanse. Hitler hadde forstått dette prinsippet og derfor skutt seg selv. Jeg var i samme situasjon som Hitler var våren 1945, der russerne hadde besatt Berlin og plassert det sovjetiske flagget på Reichstag, mens han satt under jorden i førerbunkeren. Eller?

Hitler kunne ikke angre. Han ville bli stilt foran en domstol som ville dømme ham til døden. Så galt var det tross alt ikke med meg. Kanskje angeren var en utvei. Å vise at man angrer på alt man har gjort. Muligens hadde jeg sjansen til å distansere meg fra de ideene som hadde medført så mye ulykke og smerte. Som hadde ført til at alle og enhver hadde distansert seg fra meg. Snart viste det seg, at jeg ikke engang hadde et valg: Angeren kom bare. Som en stor bølge av gråt. Samvittigheten var tilbake. En monumental, prehistorisk kraft i brystet mitt. Jeg skammet meg over alt jeg hadde gjort.

Selvbildet

Jeg hatet bildet av meg som sirkulerte i de norske mediene. Men selvbildet mitt ble identisk med dette bildet. Og jeg innså plutselig hvor psykopatisk det er å si at smerten er årsaken til lykken. Hvor sykt det er å sette seg over en naturlig avsky over det å drepe høns. Ikke å respektere kjærligheten. Jeg, Julian Apostata Blaue, hadde vært helt gal. Storkunstsolteddystaten var en farlig nasjon! Smertereligionen en forferdelig sannhet! Fakultetet et avskye- lig forsøk på å tenke den bestialske tanke som ikke bør tenkes. Jeg skjønte plutselig at det å utslette moralen på et filosofisk plan – som et interessant og viktigt eksperiment – kan bli farlig fordi det kan prege alle de grunnleggende verdier man har. Jeg ble redd for at jeg nå virkelig var havnet hinsides godt og ondt og ikke lenger hadde en intuitiv følelse for disse realitetene. For det var jo hensikten med Lidelsesfilosofien – å omkalfatre den umiddelbare forståelse av det som er smerte og lidelse. Euterpe hadde muligens forstått dette før jeg hadde forstått det. Muligens var det grunnen til at hun forlot meg.

Syke ideer

I dag vet jeg: Hvis jeg vil redde meg selv fra den totale undergangen, hvis jeg vil forhindre å måtte gå i Hitlers suicidale fotspor, må jeg bli kvitt denne staten før det er for sent. Jeg må distansere meg fra mine syke ideer. Forkaste dem offentlig. Løsrive meg fra dem. Bli et nytt menneske. Nedlegge Nasjonen i et storslått utslet- telsesritual. Skru fra hverandre Teddyen. Kaste Religionssuppen. Vaske gryten. Sage fra hverandre den somaliske overkvinnen. Brenne flagget. Utslette hvert enkelt ord i Lidelsesfilosofien. Distansere meg fra hver eneste påstand. Forkaste Eksilregjeringen. Eliminere Religionen. Nedlegge Fakultetet. La Euterpe gå sin vakre vei. Og bli et nytt menneske. Vedkjenne meg moralen. La empatien bli til livets øverste lov.

Jeg har alltid vært et kjærlighetsfullt menneske. Nettopp derfor hadde jeg våget å gå inn i bestialiteten. Nå – hvor alt det Bestialske har blitt virkelighet – må jeg angre. Før det blir for sent. Nå må Storkunstsolteddystaten utslettes. Jeg må dø for å kunne leve.

Julian Apostata Blaue

Les mer om forhistorien Her.